Vi må være fleksible, men samtidig følge Guds normer

«TOLERANTE mennesker er aldri stupide, og stupide mennesker er aldri tolerante,» sier et kinesisk ordspråk. Det er avgjort noe i dette, for det å være tolerant innebærer en utfordring i og med at det også er nødvendig å holde seg til de rette normer for oppførsel. Hvilke normer bør vi så holde oss til? Vil det ikke være logisk å følge normer som er fastsatt av menneskenes Skaper, slik de blir framholdt i hans Ord, Bibelen? Gud selv er vårt beste eksempel med hensyn til å følge disse normene.

Skaperen — vårt største eksempel

Den Allmektige Gud, Jehova, er fullkomment likevektig ved at han verken viser for mye eller for lite toleranse. I tusenvis av år har han tolerert dem som håner hans navn, forderver menneskeheten og misbruker jorden. Apostelen Paulus sier i Romerne 9: 22 at Gud «med stor langmodighet har tolerert vredens kar, som var gjort egnet til tilintetgjørelse». Hvorfor har Gud tolerert dem så lenge? Fordi det er en bestemt hensikt med hans toleranse.

Gud er tålmodig med menneskene, «ettersom han ikke ønsker at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger». (2. Peter 3: 9) Skaperen har gitt menneskene Bibelen, og han har pålagt sine tjenere å gjøre hans normer for oppførsel kjent overalt. Sanne kristne holder seg til disse normene. Men betyr dette at Guds tjenere må være ubøyelige i alle situasjoner?

Urokkelige, men fleksible

Jesus Kristus oppfordret dem som søker evig liv, til å «gå inn gjennom den trange port». Men det å gå inn gjennom den trange port vil ikke si å være trangsynt. Hvis vi skulle ha en tendens til å være dominerende eller dogmatiske når vi er sammen med andre, ville selvfølgelig livet bli hyggeligere for alle parter hvis vi overvant denne tilbøyeligheten. Men hvordan? — Matteus 7: 13; 1. Peter 4: 15.

En gresk student som heter Theofano, hevder at det at hun var mye sammen med mennesker med forskjellig bakgrunn, førte til at hun forstod dem bedre. Hun sier: «Det er viktig at vi forsøker å sette oss inn i deres måte å tenke på framfor å tvinge dem til å anta vår.» Når vi lærer noen bedre å kjenne, vil vi kanskje oppdage at deres smak i matveien og deres måte å uttale et språk på, ikke er så merkelig som vi trodde. Hvis vi ikke alltid vil ha mest å si eller insisterer på å få det siste ordet, kan vi lære mange nyttige ting ved å høre på andres synspunkter. Ja, de som har et åpent sinn, får mer ut av livet.

I spørsmål som dreier seg om personlig smak, bør vi være fleksible og la andre treffe sine egne valg. Men når en bestemt handlemåte er et spørsmål om å vise lydighet overfor vår Skaper, bør vi være urokkelige. Den Allmektige Gud godtar ikke all slags atferd. Det viste han ved sin handlemåte overfor sine tjenere i fortiden.

Den fellen som består i å være altfor tolerant

Øverstepresten Eli i det gamle Israel var en Guds tjener som gikk i den fellen som bestod i å være altfor tolerant. Israelittene hadde trådt inn i et paktsforhold til Gud og forpliktet seg til å adlyde hans lover. Men Elis to sønner, Hofni og Pinehas, var griske og umoralske og viste en grov respektløshet overfor Den Allmektige. Selv om Eli hadde inngående kjennskap til Guds lov, kom han bare med milde irettesettelser og holdt dårlig disiplin. Han begikk den feilen å tenke at Gud ville tolerere ondskap. Skaperen skjelner mellom svakhet og ondskap. Elis onde sønner ble hardt straffet for sine overlagte krenkelser av Guds lov — og det med rette. — 1. Samuelsbok 2: 12—17, 22—25; 3: 11—14; 4: 17.

Det ville være en tragedie hvis vi var overdrevent tolerante i familien og overså våre barns gjentatte urette handlinger. Det er mye bedre å oppdra dem «i Jehovas tukt og formaning». Det betyr at vi selv må holde oss til Guds normer for oppførsel, og at vi må innprente dem i barna våre. — Efeserne 6: 4.

Den kristne menighet kan heller ikke tolerere ondskap. Hvis et medlem av menigheten gjør seg skyldig i grove overtredelser og ikke angrer, må vedkommende utelukkes. (1. Korinter 5: 9—13) Men når det gjelder forholdene utenfor familiekretsen og menigheten, forsøker ikke sanne kristne å forandre samfunnet i sin alminnelighet.

Et nært forhold til Jehova

En atmosfære av frykt avler intoleranse. Men hvis vi har et nært personlig forhold til Gud, erfarer vi en følelse av trygghet som hjelper oss til å bevare den rette likevekt. «Jehovas navn er et sterkt tårn. Dit inn løper den rettferdige og blir beskyttet,» står det i Ordspråkene 18: 10. Det finnes ikke den skade som kan ramme oss eller våre nærmeste, som ikke Skaperen vil rette opp igjen i sin tid.

Apostelen Paulus hadde stort utbytte av å stå i et nært forhold til Gud. Mens han fremdeles var en jøde som het Saulus, forfulgte han Jesu Kristi etterfølgere og gjorde seg skyldig i å utøse blod. Men Saulus ble en kristen, og som apostelen Paulus virket han senere som heltidsforkynner av evangeliet. Han viste at han hadde et åpent sinn når han henvendte seg til alle slags mennesker, «til grekere og til barbarer, både til vise og til uforstandige». — Romerne 1: 14, 15; Apostlenes gjerninger 8: 1—3.

Hvordan klarte han å forandre seg? Han klarte det ved å tilegne seg nøyaktig kunnskap om Skriftene og vokse i sin kjærlighet til Skaperen, som er upartisk. Paulus lærte at Gud er rettferdig og dømmer det enkelte menneske etter hva det er og gjør, og ikke etter hvilken kultur eller rase vedkommende tilhører. Ja, for Gud er gjerninger viktige. Peter bemerket at «Gud ikke er partisk, men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham». (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35) Den Allmektige Gud er fordomsfri. Han skiller seg ut fra enkelte av verdens ledere som med overlegg benytter seg av intoleranse for å fremme sine egne hensikter.

Tidene forandrer seg

Ifølge John Gray ved Oxford universitet i England er toleranse «en dyd som er blitt sjelden i den senere tid». Men dette vil endre seg. En toleranse som er i full likevekt med guddommelig visdom, vil bestå.

I Guds nær forestående, nye verden vil det være slutt på all intoleranse. Ekstreme former for intoleranse, så som fordommer og fanatisme, vil høre fortiden til. Trangsyn vil ikke lenger ødelegge gleden ved livet. Da vil det eksistere et paradis som er langt mer storslått enn noe det noen gang har vært mulig å få i stand i Kashmirdalen. — Jesaja 65: 17, 21—25.

Ser du fram til å leve i en slik ny verden? Det vil være et privilegium og en overveldende glede.

[Bilde på side 8]

Apostelen Paulus hadde den rette likevekt fordi han stod i et nært forhold til Gud