Everglades i Florida — et nødrop fra villmarken

NESTEN en million turister strømmer årlig til dette fascinerende tropiske paradis for å se noen av de mange mesterverkene fra den store Skapers hånd. Her finnes ingen kilometerdype kløfter eller overveldende, majestetiske fjell, ingen mektige fosser å ta bilder av, ingen omstreifende elger eller bjørner å beundre på trygg avstand. Everglades nasjonalpark er derimot den første nasjonalpark i verden som er opprettet på grunn av sitt biologiske mangfold, og ikke på grunn av et landskap som kan ta pusten fra folk.

Denne nasjonalparken består delvis av gressbevokste sletter og delvis av tropiske sumpområder. Noen har kalt den en «gresselv». Dyrene i området lever som de har gjort i hundrevis av år. Tre meter lange alligatorer slapper av i solen og den fuktige varmen og holder et øye åpent for muligheten til en ny storfangst. Om natten gjenlyder sumpen av deres brøl, og grunnen omkring dem skjelver når de gjennomfører sine paringsakter. Skilpadder så store som vaskevannsfat pløyer gjennom gresset på jakt etter mat. Raske, lekne otrer holder til i de samme omgivelsene. Ferske spor etter luskende floridakuguarer (pumaer) avtegner seg i det myke mudderet. Hvithalehjorten må alltid være på vakt, for disse rovdyrene er innstilt på å ha den til middag når som helst anledningen byr seg. Vaskebjørnen liker seg også i Everglades, hvor den har lett for å finne variert føde. Man ser ofte bilder av vaskebjørner som er i ferd med å vaske maten sin i en bekk.

Det finnes også et mylder av dyr som turistene i Everglades sjelden får øye på. Frosker av mange slag kan sitte kamuflert på blad over bakken, på vannliljeblad og på vakre vannhyasinter i menneskelagde kanaler. Her finnes også eplesnegler på størrelse med golfballer, som sleper seg av sted blant vannplantene i sneglefart, bokstavelig talt. Disse spesielle sneglene er utstyrt med både gjeller og en slags enkle lunger, slik at de kan puste både over og under vann. I det grunne vannet vrimler det av kreps, krabber og fisk av mange slag. Det finnes slanger i hopetall og insekter og krypdyr i mengdevis — alle rede til å spise eller bli spist.

Blant de fjærkledde skapningene man kan se, er vakre rosenskjestorker, hvitibiser og lyse egretthegrer som boltrer seg i luften mens deres maker gir avkall på denne friheten for å varme eggene med deres avkom. Et uforglemmelig syn er flokkene med eksotiske, store blåhegrer som flyr så fort at det er umulig å telle dem. Måker, pelikaner og purpurhøner deler luftrommet med den majestetiske havørnen, Amerikas nasjonalsymbol.

Her finnes også den langhalsete totoppskarven og anhinga, slangehalsfuglen, som har fått sitt navn fordi den minner mer om en slange enn en fugl når den stikker sin lange S-formede hals opp av vannet. Begge disse fugleartene har en glupende appetitt og dukker etter mat i de grunne vannene i Everglades. Når de er våte, brer de ut vingene og spriker med halefjærene og utgjør et praktfullt skue, som om de poserer for fotografen. Først når fjærene deres er helt tørre, kan de komme på vingene.

En tranelignende fugl som kalles limpkin, tiltrekker seg publikums oppmerksomhet med sine høylytte skrik, som om den for all del vil unngå å bli oversett. Denne store brun- og hvitspettete fuglen er blitt kalt gråtefuglen fordi den høres ut som et sorgtynget menneske som jamrer i fortvilelse. En annen interessant fugl er den sjeldne og truede arten snegleglenten — en rovfugl på størrelse med en kråke — som er avhengig av å ha tilgang til de store eplesneglene for å overleve. Når de besøkende i parken vender blikket oppover, blir de imponert over den store flokken av fugler som har vaglet seg i de majestetiske eikene med det tette, glinsende bladverket, som er prydet med ranker med skjeggvifteblom. Fuglenes farger skinner om kapp med grønne og røde blomster som henger ned fra de smekre slyngplantene som omtvinner trærne. Her kan de besøkende lett glemme hvilket land og hvilken verdensdel de befinner seg i. Stedet er som en verden for seg, som et paradis, opprinnelig og vakkert.

Typisk for Everglades er også de store våtmarkene med gyllent storakgress. Så langt øyet rekker, glitrer og skinner det i denne gressvegetasjonen der den ligger flat som et bord og heller sørover med et fall på omkring fire centimeter pr. kilometer. Vannet flyter sakte og umerkelig, som en stille gresselv, mot sjøen. Det er selve livsnerven i Everglades. Uten vann ville hele området dø.

I begynnelsen av vårt århundre, før menneskene hadde gjort sine store, ødeleggende inngrep i Everglades, målte dette gresshavet hele 80 kilometer fra øst til vest, og det strakte seg 500 kilometer fra Kissimmee-elven til sørspissen av Florida. En mann av gjennomsnittshøyde kunne vasse gjennom hele området uten å få skuldrene under vann. Luftputebåter raser i en svimlende fart over de grunne vannene og gjennom det høye, gylne storakgresset, en opplevelse de forblåste turistene om bord ikke glemmer så lenge de lever. Sportsfiskere kommer for å fiske abbor og andre ferskvanns- og saltvannsfisker, slik de har gjort i generasjoner.

Et desperat rop om hjelp

Omkring begynnelsen av dette århundre mente politikere og entreprenører i Florida at Everglades var en sump med en rekke uønskede livsformer som kunne fjernes til fordel for eiendomsutbygging, byutvikling og utvidelse av jordbruksarealene. «La oss bygge demninger og diker, drenere og lede bort vannet» var tidens slagord. Før N. B. Broward ble valgt til guvernør i Florida i 1905, lovte han å vri hver eneste dråpe vann ut av den «pestbefengte sumpen».

Dette var ikke tomme løfter. Digre gravemaskiner og kraftig dreneringsutstyr ble tatt i bruk. Under ledelse og overoppsyn av det militære ingeniørkorps ble det gravd 90 kilometer med ni meter dype kanaler. Derved ble over en million kvadratmeter våtmark rasert. Svære demninger, diker og pumpestasjoner ble bygd, og flere kanaler og veier ble anlagt på kryss og tvers i Everglades. Dyrebart, livgivende vann ble ledet bort fra dette området til store, nyanlagte jordbruksområder. Kystbyene utvidet seg også vestover. Det ble anlagt svære boligområder, motorveier, kjøpesentre og golfbaner, som slukte mer og mer av Everglades.

Til tross for at Everglades fikk status som nasjonalpark i 1947, fortsatte dreneringen og bortledningen av vann i et ødeleggende tempo. Miljøvernere er enige om at dreneringen av Everglades — og det å bruke millioner av dollar på prosessen — var et enormt feilgrep. Ikke mange forstod at det å forstyrre vannets naturlige løp ville ha en ødeleggende virkning på livet i Everglades. Det tok flere tiår før skadevirkningene ble åpenbare.

Men midt i 1980-årene kom miljøvernere og biologer med et varselrop om at Everglades holdt på å dø. Det virket som om alt som levde der, skrek etter hjelp. Alligatorenes vannhull begynte å tørke inn i tørketiden. Når regnet kom og vannet flommet over områdene, ble reirene og eggene deres skylt bort. Bestanden er nå sterkt redusert. Det fortelles at alligatorer spiser sitt eget avkom. Eksotiske vadefugler som det en gang var over en million eksemplarer av i området, er det nå bare noen tusen igjen av. Bestanden er redusert med 90 prosent. De vakre rosenskjestorkene, som en gang formørket himmelen når de kom tilbake til sine hekkeplasser i store flokker, er det nå forholdsvis få tilbake av. Siden 1960-årene har tallet på ibisstorkene sunket fra 6000 hekkende fugler til bare 500, noe som gjør disse fuglene til en truet art. Også de produktive yngleplassene ved kysten av Florida, som forsyner statens skalldyrindustri med råstoff, er truet. Ifølge en kilde har det dessuten vært en nedgang på mellom 75 og 95 prosent i bestanden av alle andre virveldyr, fra hjortedyr til skilpadder.

Det stadig mer omfattende jordbruket og andre menneskelige aktiviteter har også ført med seg at land og vann er blitt forurenset ved spredning av kunstgjødsel og giftige plantevernmidler. Høye kvikksølvnivåer er blitt påvist i alle ledd av næringskjeden, fra fisken i marsklandet til vaskebjørner, alligatorer og skilpadder. Fiskere blir advart mot å spise abbor og malle som er fanget i visse vann som inneholder kvikksølvforurensning fra jordsmonnet. Kuguarene (pumaene) er også truet av menneskenes invasjon. Mange blir drept av kvikksølvforgiftning, andre av krypskyttere. Situasjonen for disse dyrene er så prekær at det antas at det er færre enn 30 igjen av dem i hele staten og ti i nasjonalparken. En rekke av de planteslagene som hører hjemme i Everglades, står også på randen av utryddelse.

Noen iakttagere og miljøvernere mener at ødeleggelsen av Everglades er kommet så langt at det ikke er noen vei tilbake. Men noen embetsmenn og parkansvarlige og mange miljøvernere tror at Everglades kan reddes hvis delstaten og de føderale myndigheter stiller den nødvendige kapital til rådighet og griper raskt inn. En offentlig tjenestemann har uttalt: «Ingen vet egentlig når det er kommet så vidt med noe så omfattende og innfløkt som dette, at det ikke er noen vei tilbake. Det kan allerede ha skjedd.» Biologen John Ogden innrømmer at mulighetene for å gjenvinne Everglades ikke er de aller beste, men han er optimistisk. Han sier: «Det er jeg nødt til å være. Alternativet er en biologisk ørken med en rest av en park som inneholder noen alligatorer her og noen fuglereir der og et fint museum med en utstoppet kuguar som hovedattraksjon.»

Nødropet fra Floridas embetsmenn og fra biologer og miljøvernere over hele landet er blitt hørt av føderale myndigheter og av politikere i Washington, deriblant USAs president og visepresident. Nå må landets militære ingeniørkorps tilbake til tegnebordet, siden deres forgjengere var så uheldige med den jobben de gav seg i kast med for noen år siden. Deres nye siktemål er å redde Everglades og livet der i stedet for å drenere området og bygge demninger og lede bort vannet.

Det saken gjelder, er tydeligvis vann. «Grunnlaget for å lykkes er renere vann — og rikelig med vann,» het det i U.S.News & World Report, og «det kan bare oppnås på bekostning av vannforsyningen til jordbruks- og byarealene. Sør-Floridas sukkerplantasjer og grønnsakplantasjer er de sannsynligste angrepsmålene». Lederen for Everglades nasjonalpark, Robert Chandler, har uttalt: «Det vil være en vanskelig oppgave å dele vannkaka, men vi har gitt fra oss nok vann, og vi kan ikke gi fra oss mer. Andre må være påpasselige med å spare.» De som arbeider for å gjenopprette den opprinnelige tilstanden i Everglades, frykter at den verste motstanden mot prosjektet vil komme fra Floridas sukkerrørdyrkere og fra jordbrukere som har store landeiendommer i Everglades. De får nå tilførsel av store vannmengder fra Everglades til dekning av sine behov, men dette er til skade for livet i nasjonalparken.

Det å redde Everglades og gjenopprette den opprinnelige tilstanden der ville være historiens dristigste og dyreste gjenopprettelsesplan. «Vi snakker om en masse penger, vi snakker om store landarealer, og vi snakker om en gjenopprettelse av et økosystem i et omfang vi aldri har sett maken til noe sted i verden,» sier lederen for Verdens Naturfonds Everglades-prosjekt. Tidsskriftet Science opplyser: «Ingeniørkorpset, delstaten og føderale myndigheter har til hensikt i løpet av de neste 15 til 20 årene å bruke omkring to milliarder dollar på å regulere vann- og avløpssystemet i hele økosystemet i Everglades i Florida, som omfatter 14 000 kvadratkilometer våtmark og menneskelagde vannveier.»

Dessuten inngår det i planen at man kjøper omkring 40 000 hektar jordbruksland ved Okeechobee-sjøen og omdanner det til sumpmark som vil virke som et filter og fjerne forurensningene fra de gjenværende jordbruksområdene. Sukkerrørdyrkerne raser over en foreslått nedskjæring i industriens føderale subsidier på omkring én cent pr. pund (cirka 14 øre pr. kilo) sukker, noe som skal være med på å finansiere opprenskningen i Everglades. «Gjenopprettelsen bør betales av dem som har profittert mest på ødeleggelsen av landskapet, nemlig Floridas sukkerdyrkere og sukkerfabrikanter,» het det i en lederartikkel i avisen USA Today. Inndragningen av den ene centen pr. pund sukker fra Florida vil anslagsvis gi 35 millioner dollar i året.

Det ventes at kampen mellom jordbrukere og sukkerrørdyrkere på den ene siden og biologer, miljøvernere og naturelskere på den andre siden vil fortsette på samme måte som i andre deler av USA hvor de samme gruppene står mot hverandre. Den amerikanske visepresidenten, Al Gore, oppfordret til samarbeid. Han sa: «Ved å samarbeide kan vi overvinne denne splittelsen og sikre oss et sunt miljø og en sunn økonomi. Men nå er tiden inne til å gå til handling. Det finnes ikke noe annet Everglades i verden.»

[Bilde på side 13]

Alligator

[Rettigheter]

USDA Forest Service

[Bilde på side 14]

Havørn

[Bilde på side 15]

Hvitibis

[Bilde på side 15]

Anhinga, eller slangehalsfugl, som ligger på reir

[Bilde på side 16]

Tre vaskebjørner som er ute og vasser

[Bilde på side 16]

Egretthegre

[Bilde på sidene 16 og 17]

Blåhegre

[Bilde på side 17]

Limpkin, også kalt gråtefuglen

[Bilde på side 17]

Skarveunger