«Når jeg er svak, da er jeg sterk»

JEG vokste opp i den lille byen Petaluma nord for San Francisco i California. Mor var litt religiøs, men far brydde seg ikke om religion. Jeg har alltid trodd på en skaper, men lenge visste jeg ikke hvem han var.

Jeg hadde en lykkelig barndom og tenker med glede tilbake på den bekymringsløse tiden. Lite ante jeg da at det foregikk noe i kroppen min som skulle komme til å berøve meg mye av min frihet. Men jeg kan huske at jeg i 1960, i mitt siste år på videregående skole, nevnte for bestevenninnen min at jeg hadde vondt i flere av fingrene.

Etter hvert fikk jeg så vondt i føttene at mor fikk meg innlagt på et sykehus i San Francisco, hvor jeg ble i seks dager. Da var jeg blitt 18 år, og prøvene viste at jeg hadde leddgikt. Jeg begynte å få injeksjoner med et gullpreparat, senere fikk jeg prednison og så en annen form for kortison. Jeg tok disse medisinene i til sammen 18 år, og i tur og orden reduserte de smertene i noen år før de gradvis ble virkningsløse, og jeg ble henvist til neste medikament. Det var umulig å ignorere de konstante smertene, og jeg begynte desperat å søke etter andre former for medisinsk hjelp. Jeg har funnet fram til enkelte alternative behandlinger som har hjulpet i en viss grad. Heldigvis har jeg ikke så sterke smerter nå som da sykdommen raste i kroppen min i sine mer aggressive stadier.

En dag i 1975 kom min sønn tilfeldigvis over en bok med notater om meg som mor hadde ført da jeg var liten. Jeg fant ut at en lege hadde begynt å gi meg røntgenbehandling på grunn av en forstørret thymuskjertel da jeg var seks måneder gammel. Jeg mener at den strålebehandlingen jeg fikk i spedbarnsalderen, kan være årsaken til den tilstanden jeg nå befinner meg i. Hvis det er tilfellet, var det virkelig et uhyggelig feilgrep.

Jeg giftet meg i 1962. I 1968, mens sykdommen fremdeles var i et tidlig stadium, drev jeg og min mann, Lynn, i fellesskap vårt eget bakeri. Vi stod opp klokken fire om morgenen, og min mann satte deigen og tok seg av og til en liten lur oppå melsekkene mens brødet var i ovnen. Senere skar vi opp brødene og pakket dem, og Lynn kjørte dem ut til kundene. Av og til kom en forsikringsagent innom bakeriet og fortalte oss om Guds lovte rike. Vi likte det vi hørte, men hadde det for travelt til å gjøre noe med det. Brødruten vår ble stadig mer omfattende, og vi fikk større arbeidsbyrde. Til vår glede ble bedriften vår kjøpt opp av et annet bakeri. Lynn fikk arbeid der, og jeg begynte å arbeide i en skjønnhetssalong. Men etter hvert som leddgikten ble verre, kunne jeg arbeide bare tre dager i uken før jeg måtte slutte helt.

I denne perioden kom et av Jehovas vitner med jevne mellomrom hjem til oss og tilbød meg bladene Vakttårnet og Våkn opp! Jeg gav henne alltid et lite bidrag og tok imot bladene i den tro at jeg gjorde henne en tjeneste. Når hun hadde gått, la jeg dem på en hylle, hvor de ble liggende ulest i noen dager før en av oss kastet dem. Det var ganske sørgelig, siden vi nå er klar over disse bladenes åndelige verdi. Men på den tiden hadde vi ingen sans for religiøse spørsmål.

Vi blir klar over vårt åndelige behov

En kveld snakket min mann og jeg om at livet måtte ha en mening ut over det å spise og sove og arbeide så hardt. Vi begynte å søke den åndelige dimensjon som manglet i livet vårt. Vi oppsøkte først en liten kirke lenger nede i gaten, men vi fant ikke den åndelig oppløftende kraft vi hadde håpet å finne. Kirkens medlemmer snakket mest om sine lokale problemer.

Den forkynneren som hadde kommet til oss med bladene, hadde holdt på med det i omkring et år, men min måte å behandle dem på forandret seg ikke før jeg omsider leste artikkelen «Er det senere enn du tror?» i Awake! for 8. oktober 1968.a Jeg likte det jeg leste, og heldigvis reagerte mannen min på samme måte. Vi begynte å studere og absorbere sannheten som svamper. Vi kunne ikke få nok av alt det velgjørende vi lærte. I 1969 ble vi døpt.

Etter hvert ble det vanskelig for meg å reise meg og sette meg og enda vanskeligere å gå. Jeg måtte tvinge knærne mine til å bøye seg for å komme inn i og ut av bilen. Jeg hadde lært å leve med begrensninger og smerter som ofte fikk meg til å gråte. Så pyntet jeg på fasaden, og av sted bar det til møter eller ut i felttjenesten. Jeg gikk fra dør til dør så lenge jeg kunne. Jeg forsøkte å komme ut i felttjenesten en eller to ganger i uken, helt til stivheten og smertene i knærne og føttene gjorde det umulig. Jeg var ofte redd for å falle og ikke kunne reise meg igjen. Det hjelper å snakke med Jehova. Noen ganger roper jeg til ham gjennom mange tårer.

Men det er ikke alltid mulig å ta til tårene. Et menneske med leddgikt kan også få tørre øyne. Jeg har av og til vært så plaget av slik tørrhet at det har vært vanskelig å lese. Da har jeg hørt på bånd med bibelske opptak. Jeg har ofte gått omkring med øynene lukket fordi øyelokkene skrapte mot øynene hvis jeg beveget dem. Jeg kunne like gjerne ha vært blind. Noen ganger måtte jeg dryppe øynene med kunstig tårevæske hvert femte minutt. Noe som var enda verre, var at jeg måtte ta salve i øynene og gå med bandasjer i fem eller seks dager til de var bedre. Det er ikke så lett å fortsette å være takknemlig når man kjemper med en langvarig sykdom som man ikke kan regne med å overvinne i denne tingenes ordning.

I 1978 måtte jeg begynne å bruke rullestol. Det var ingen lett avgjørelse å ta. Jeg hadde utsatt det så lenge jeg kunne, men nå hadde jeg ikke lenger noe valg. Jeg hadde visst at denne dagen ville komme, men jeg hadde håpet at Guds nye verden skulle komme først. Lynn kjøpte en høy svingstol med et bredt, femhjuls understell. Med den kunne jeg ta meg fram rundt omkring i huset.

Jeg fant det frustrerende å gripe etter forskjellige gjenstander fordi jeg ikke kunne strekke armen langt nok, og ikke kunne gripe godt nok med mine deformerte fingrer. Da begynte jeg å bruke et griperedskap. Med det kan jeg plukke opp ting fra gulvet, åpne et skap og ta ut en tallerken eller hente noe ut fra kjøleskapet. Etter hvert som jeg blir flinkere til å bruke dette redskapet, klarer jeg å utføre en del av husarbeidet. Jeg kan lage mat, vaske opp og stryke og legge sammen klær og moppe gulvene. Jeg føler en viss stolthet når jeg lærer å utrette mer, og jeg er glad for at jeg fremdeles kan være med på husarbeidet. Men det jeg tidligere klarte på noen minutter, tar meg nå flere timer.

Forkynnelse pr. telefon

Det tok sin tid, men omsider mobiliserte jeg det nødvendige mot til å forsøke å forkynne pr. telefon. Jeg trodde ikke jeg skulle klare det, men nå liker jeg det godt, og jeg har også oppnådd noen gode resultater. Til min overraskelse fant jeg ut at det er omtrent som å gå fra dør til dør, i og med at jeg kan snakke med folk om Jehova og hans hensikter.

Jeg begynner ofte slik: «Hallo, er det . . . ? Dette er fru Maass. Jeg snakker ganske kort med folk. Har du tid til å snakke med meg et par minutter? (Et typisk svar er da: «Hva gjelder det?») Du er kanskje enig i at det er ganske skremmende å se det som skjer i verden i dag? (Jeg gir dem tid til å uttale seg.) Jeg vil gjerne trekke fram en tanke fra Bibelen, som gir oss et sikkert håp for framtiden.» Jeg leser så Fadervår og kanskje 2. Peter 3: 13. Noen av dem jeg har snakket med, har jeg senere fått andre kristne søstre eller Lynn til å ta seg av videre.

I årenes løp har jeg hatt mange givende samtaler, og jeg har kunnet sende brosjyrer, blad og bøker til dem som har vist interesse. Noen har begynt å studere Bibelen pr. telefon. En dame jeg snakket med, sa at hun mente at hun kunne studere på egen hånd, og at det var nok. Men etter noen samtaler gikk hun med på å komme hjem til oss og studere Bibelen, da jeg fortalte om min situasjon.

En annen gang jeg satt og ringte, ble det oppgitt et nummer på telefonsvareren. Jeg pleier alltid å ringe lokalt, og dette nummeret hørte ikke hjemme i lokalområdet, men jeg ringte likevel. Damen som tok telefonen, sa etter å ha snakket med meg en stund, at hun og hennes mann ønsket å komme i kontakt med folk som virkelig er kristne. Lynn og jeg drog da til deres hjem en times kjøretur fra oss for å studere med dem.

Jeg finner fremdeles stor glede i å snakke med andre om Jehova og hans løfte om nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet skal bo. En kvinne jeg har hatt kontakt med i noen måneder, sa nylig til meg: «Alltid når jeg snakker med deg, oppdager jeg at jeg får mer kunnskap.» Jeg vet at den kunnskapen jeg bringer videre til andre, fører til evig liv og frambringer en glede som til og med et slikt skrøpelig ytre som mitt kan utstråle. Noen ganger klarer jeg å gjøre mer i tjenesten enn andre ganger, men jeg skulle ønske at jeg kunne gjøre langt mer hele tiden. Jeg vet at Jehova kjenner alle menneskers situasjon, og at han setter pris på det vi klarer å gjøre, uansett hvor lite det kan se ut til å være. Jeg har ofte tenkt på det som står i Ordspråkene 27: 11: «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg», og jeg ønsker virkelig å være blant dem som beviser at Satan er en løgner.

Jeg synes alltid det er stimulerende å være på møtene, selv om det er vanskelig for meg å komme dit. Jehova har på så mange måter sørget for at vi kan få rikelig med åndelig føde, og jeg ønsker å dra full nytte av de mulighetene han gir oss. Det er en stor glede for oss at også våre to barn har gått inn for sannheten. Vår datter, Terri, er gift med en fin bror, og de har fire barn som jeg er svært glad i. Det varmer vårt hjerte å se at også våre barnebarn elsker Jehova. Vår sønn, James, og hans kone, Tuesday, har valgt å tjene Jehova på Betel i Brooklyn, Jehovas vitners hovedkontor i New York.

Et jordisk paradis ved Jehovas makt

Jeg forsøker å ha sinnet rettet mot Jehovas vidunderlige løfte om en paradisisk jord. Til og med i denne tiden er det rikelig å glede seg over i hans skaperverk. Jeg gleder meg når jeg ser en vakker solnedgang. Jeg fryder meg over det store mangfold av blomster og blomsterdufter. Jeg elsker roser. Jeg klarer ikke å komme meg ut av huset så ofte, men når det skjer, nyter jeg varmen fra solen. Jeg lukker øynene og ser for meg et vakkert sted på fjellet hvor hele familien hygger seg på en slette med markblomster, med en rislende bekk i bakgrunnen og rikelig med saftig og søt vannmelon til alle. Når jeg kan, forestiller jeg meg situasjoner som hjelper meg til å tenke på det lovte jordiske paradiset som skal komme. Jeg forsøker også å se meg selv midt i det hele. Jeg vet at Jehova kan virkeliggjøre de fine forestillingene som betyr så mye for meg.

Jeg liker å tenke på det som står i Jakob 1: 12: «Lykkelig er den mann som fortsetter å holde ut under prøvelse, for når han blir godkjent, skal han få livets krone, som Jehova har lovt dem som fortsetter å elske ham.» Paulus sammenlignet den lidelsen han hadde, med ’en Satans engel som stadig slo ham’. Han bad om at Jehova måtte ta bort hans plage, men han fikk vite at Guds makt ble fullkommengjort i hans svakhet. Det at Paulus hadde framgang til tross for sin svakhet, var et bevis for at Guds kraft var over ham. Paulus sa: «Når jeg er svak, da er jeg sterk.» (2. Korinter 12: 7—10) Jeg føler det slik at det bare er takket være Guds kraft at jeg kan gjøre det lille jeg nå klarer å utrette til tross for mine begrensninger.

Apostelen Johannes forteller om noe som virkelig er til oppmuntring for meg. Det gjelder en mann som var syk og sengeliggende i 38 år. Han og andre syke lå ved en dam i håp om å bli styrket av vannet der. Han klarte ikke å komme ned til vannet, selv om han antok at det kunne helbrede ham hvis han gjorde det. Jesus fikk en dag se ham og spurte: «Vil du bli frisk?» Hvis jeg hadde fått et slikt spørsmål, ville jeg ha besvart det med gledestårer. Jesus sa til mannen: «Stå opp, ta båren din og gå.» (Johannes 5: 2—9) Vi er mange som ser fram til å få en slik oppfordring! — Fortalt av Luretta Maass.

[Fotnote]

[Bilde på side 24]

Jeg tenkte på en liten jente som er glad i mennesker, og her er hun, på vei over engen

[Bilde på side 25]

Når jeg var i godt humør, så jeg for meg en eventyrlysten gutt på stylter sammen med hunden sin

[Bilder på side 26]

Jeg gjør meg klar til å forkynne pr. telefon

Jeg slår et telefonnummer