Fattigdom — en ’lite omtalt krise’
«VI HØRER så mye om oppsiktsvekkende krisesituasjoner, for eksempel i forbindelse med den globale oppvarming, ozonlaget og forurensningen av verdenshavene,» sa FN-rådgiveren dr. Mahbub Ul-Haq, men han tilføyde: «Den globale oppvarming og mange andre forhold som vi hører så mye om, har ennå ikke tatt livet av noen, [mens] de ’lite omtalte kriser’ krever mange menneskeliv i utviklingslandene hver dag.» Dr. Ul-Haq kom inn på en av disse lite omtalte krisene. «Fattigdom krever flest liv,» sa han. Hvordan?
Det er 1,3 milliarder mennesker i verden som må klare seg med maksimum seks—sju kroner pr. dag, og for mange av dem er fattigdommen virkelig en dødbringende fiende. Ifølge bladet UN Chronicle er det hvert år opptil 18 millioner mennesker som dør av «årsaker som har tilknytning til fattigdom». Det er et enormt høyt tall! Tenk deg hvilke overskrifter vi hadde fått se hvis hele Australias befolkning, omkring 18 millioner, hadde sultet i hjel i løpet av et år! Men ifølge et radioprogram fra FN er det at millioner av fattige dør, noe man «ikke snakker så mye om». Dette er en ’lite omtalt katastrofe’.
Da FN holdt sitt første toppmøte om sosial utvikling, ønsket deltagerne, som representerte 117 land, å bryte denne tausheten og drøftet måter å takle verdens fattigdomsproblem på. «For 150 år siden startet verden et korstog mot slaveriet,» sa James Gustave Speth, lederen for FNs utviklingsprogram. «I dag må vi sette i gang et korstog mot den utbredte fattigdommen.» Hvorfor er man så opptatt av dette akkurat nå? Fordi, som Speth påpekte, fattigdommen «avler fortvilelse og ustabilitet og setter vår verden i fare».
Mens delegatene drøftet hvordan de skulle få bukt med fattigdommen, ble det vist fram en ’fattigdomsklokke’ der hvor konferansen ble holdt. Den holdt delegatene à jour med hvor mange barn som ble født i fattige familier hver dag, og viste at situasjonen på verdensbasis ble stadig mørkere. Klokken viste at i den uken konferansen varte, ble det nesten 600 000 nye munner å mette blant verdens fattige. Da konferansen var slutt, ble klokken stanset. Men som Speth sa: I virkeligheten «fortsetter klokken å tikke». Spørsmålet er nå: Kommer den til å bli hørt?