Rushtid ved flo sjø

Av Våkn opp!s medarbeider i Storbritannia

OMKRING ti millioner fugler overvintrer hvert år i det nordvestlige Europa. De kommer ikke bare fra hekkeplasser i arktiske strøk, men også så langt bortefra som Canada og det sentrale Sibir. Mange andre møtes på vei til Afrika i en trekkrute som går over den østlige delen av Atlanteren og tvers over De britiske øyene.

Fuglene finner føde og rasteplasser i over 30 store tidevannssoner langs Storbritannias kyst. Det er over 20 000 fugler på hvert av disse stedene, men den aller viktigste rasteplassen er The Wash på østkysten av England, hvor over en kvart million fugler har tilholdssted — deriblant spover, myrsniper, polarsniper, tjelder, loer, rødstilker og steinvendere. Hva slags mat finner de i slike tidevannsområder, og hvorfor er disse områdene så viktige?

Hva tidevannsområdene betyr

Disse tidevannssonene befinner seg ved brede elvemunninger hvor havvann blander seg med ferskvann. Det varme vannet, som er rikt på både mineraler og organiske næringsstoffer, gir næring til halvparten av alt det som lever i verdenshavene. Sandreker, tanglopper og andre livsformer holder til i sanden, men i mudderet er det et enda mer yrende liv.

Mudderets sammensetning varierer, alt etter størrelsen på de partiklene det består av. Hver muddertype har sine egne spesielle marine dyr, som er føde for vadefuglene. På en kvadratmeter mudder av én type kan det for eksempel være millioner av ørsmå snegler som er mindre enn tre millimeter lange! Mudderet gir dessuten næring til bløtdyr, sandormer, havbørsteormer og andre virvelløse dyr.

Springflo

Selv om det kan være mange tusen vadefugler i et tidevannsområde, er det ikke alltid så lett å få øye på dem, for de er som oftest spredt utover. Men når det blir springflo, forandrer situasjonen seg dramatisk. Når vannet stiger, blir sand- og mudderbankene liggende under vann, og vaderne blir tvunget opp på strandenger og andre høyereliggende steder. Det er mye lettere å se dem når de blir trengt sammen på denne måten i store, blandede flokker.

I dag, en klar solskinnsdag i april, er det snart springflo. Det blåser en kald vind fra nordøst mens vi kjører til et lite, malerisk sted i Suffolk hvor elven Alde bukter seg gjennom landskapet og munner ut i Nordsjøen. Her kan det være over 11 000 vadefugler som overvintrer, og det skulle ikke være så vanskelig å iaktta dem, for elvemunningen er under en kilometer bred.

Langs elven er det her og der forskjellige ting som skjermer landet innenfor mot havet. Noen steder vokser det et tett siv langs elvebredden, andre steder vanlig marehalm. Resten av forsvarsverkene er nakne, svarte trekonstruksjoner og stein. Et lite stykke oppover ved elven ligger byen Aldeburgh, med en bemerkelsesverdig samling hus fra viktoriatiden og Snape Maltings konserthus, hvor det arrangeres festspill. Men vi må følge elven nedover og finne oss et lunt sted. Det blåser nå en sterk og bitende vind, og det svir i øynene.

Med en gang vi kommer til elvebredden (se bildet, punkt A), blir vi hilst av det klare, melodiøse ropet til et par avosetter. De er ikke mer enn 40 meter borte, på vår side av elvemunningen, og holder på med å pusse fjærene for hverandre. De nipper i sidene av den øverste delen av brystet med spissen av det tynne, oppoverbøyde nebbet. Det er morsomt å se på, men vi må komme oss videre, for det er mye mer å se.

Vannet stiger

Nå stiger vannet raskt, så vi skynder oss bort til det stedet vi har valgt som observasjonspunkt. (Se bildet, punkt B.) En rødstilk lever opp til sitt rykte som vaktpost og letter fra den salte strandengen med et varselskrik — «tju-hu-hu tju-hu-hu!» De røde bena står som en skarp kontrast til den lysende hvite kanten bak på vingene, som glitrer i solen. Idet vi kommer til vårt bestemmelsessted, ser vi at sand- og mudderbankene er i ferd med å forsvinne.

Et stykke borte står en hel del rødstilker og spiser uforstyrret; noen undersøker mudderets overflate, mens andre leter etter mat i huler og ganger i bunnen. Myrsnipene, med de karakteristiske nedoverbøyde nebbene, holder mer sammen, i små grupper. De står på rekke og rad og liker tydeligvis å holde seg i nærheten av vannkanten mens de med kjappe bevegelser søker etter føde. En og annen storspove går forbi mens den omhyggelig undersøker det sleipe mudderet. Høyere opp i elven holder et par steinvendere på med å lete etter mat ved å snu på småsteiner og andre ting.

Plutselig blir luften fylt av en tundralos ville, vemodige trestavelses plystring, «tlii-u-ii». Fuglens svarte armhuler skiller seg tydelig ut fra resten av den bleke buken der den flyr over hodet på oss. Fire hundre heiloer sitter tett sammen i en ring med hodet under vingen, alle vendt mot vinden. Av og til foregår det en liten disputt mellom noen av fuglene før rangordningen er opprettet. De fleste er fortsatt iført den spraglete vinterdrakten — gul og mørk på oversiden, blek rundt øynene, i ansiktet og på undersiden og svart nebb. Og når vi studerer omgivelsene nærmere gjennom teleskopet, ser vi noen sandloer også.

Plutselig ankommer omkring tusen viper. De kommer flygende over himmelen som en uryddig flokk. Vipene og heiloene har vært i det dyrkbare området i vest, som de foretrekker. De kommer hit til elvemunningen ikke bare for å finne føde, men også for å bade og pusse fjærene.

Den mest fremtredende bakgrunnsstøyen er storspovenes boblende triller, rødstilkenes mer tilfredse melodiøse plystring og hettemåkenes skrik. To lappspover undersøker mudderet inngående. Noen tjelder trekker fram fjæremarker med de tykke, oransjerøde nebbene sine. En ensom tundralo tar noen få, majestetiske skritt, stanser, rister den høyre foten, får tak i et bytte og svelger. Men tidevannet er i ferd med å innhente alle sammen.

Rushet begynner

Plutselig letter fuglene og danner flokker, stort sett art for art. Det er et imponerende skue, for vadefuglene flyr i formasjon. Flokkene stiger fra side til side og forandrer farge når solstrålene når dem — fra mørkebrunt til skinnende sølvhvitt. Det ene øyeblikket er de godt synlige, mens de i neste øyeblikk går omtrent i ett med bakgrunnen, det gjørmete tidevannet. Fra mørkt til sølvfarget, fra sølvfarget til mørkt, i en fullkommen rytme og samtidig hele tiden skiftende form — fra noenlunde oval til rund, så spiralformet og til slutt en loddrett linje. De fleste lander så igjen på mudderbanker som tidevannet ennå ikke har nådd.

Mudder- og sandbankene rundt oss kommer snart til å ligge under vann, så vi skynder oss høyere opp i elveleiet, fulgt av en jevn strøm av vadere. De første som innhenter oss, er mindre flokker av små myrsniper med hurtige vingeslag; de holder kontakten seg imellom med en og annen kort, skjærende plystrelyd. Så passerer rødstilkene, som er større. Deres flokk er majestetisk og brer seg utover et større område. Storspover på størrelse med store måker flyr forbi og gir fra seg noen vakre fløytetoner som går over i boblende triller. Så følger en stor flokk avosetter som med sin svarthvite fjærdrakt skiller seg tydelig ut mot den blå himmelen. De slår seg ned øverst i elvemunningen, der de lange, skiferblå bena deres så vidt er synlige over vannet.

En velfortjent ettermiddagshvil

Vi skynder oss enda mer for å komme fram til et utsiktspunkt der hvor elvemunningen blir smalere. (Se bildet, punkt C.) De forskjellige artene har en tendens til å holde sammen, men det er tydelig at det ikke er noen regel at de skal gjøre det. Mens vannet stiger raskt, kommer flere fugler til. Det fører til stadige omplasseringer, for det begynner å bli vanskelig å finne ståplass til nykommerne på elvebreddene.

Nå er det flo sjø. Vipene og heiloene har fløyet tilbake til det dyrkbare området. Alle de gjenværende fuglene er blitt tvunget opp fra mudderet til de gamle elvebreddene. Den konstante pipingen fra tjeldene får det til å høres ut som om de er mange flere enn de i virkeligheten er. Rødstilkene og storspovene skriker i bakgrunnen, og nå blir koret overdøvet av en lerke som synger oppe i luften — en absolutt fantastisk stemning.

Vi forlater stedet mens vaderne nyter en velfortjent ettermiddagshvil og venter på at det skal bli fjære sjø. Noen av dem befinner seg bak diket og kan ikke se vannet, men de vet når de kan vende tilbake til mudderbankene og sandstrendene. De passer tiden til fullkommenhet og er instinktivt vise, så de kjenner tidevannet.

Ja, det er spennende å være vitne til rushtiden ved flo sjø, særlig for første gang!

[Ramme/bilde på side 26]

Opplev rushtiden

For å få oppleve en slik rushtid ved flo sjø må du først finne en passende elvemunning. Deretter vil du trenge visse opplysninger om området, for eksempel om hvor vaderne drar, og hvor du kan stå når du skal se på dem. Sjekk tidstabeller som viser når det er springflo rett etter fullmåne eller nymåne. I tillegg til reisetiden bør du sette av tre timer til å studere fuglene, og du bør være på stedet minst to timer før det er flo sjø.

Hva slags utstyr trenger du? Hvis du ikke kjenner vadefuglene så godt, kan du ta med en bok som hjelper deg til å identifisere dem. En kikkert kan også være nyttig å ha. Det tar ikke lang tid før du ser at hver art av vadefugler har sine egne kjennetegn og samler inn føde i samsvar med den måten nebbet dens er konstruert på. Du klarer deg fint uten teleskop — men ikke uten varme og vanntette klær! Vær oppmerksom på farer. Gå ikke ut på mudderbankene hvis du ikke kjenner dem godt. Det er lett å bli innhentet av tidevannet, og det er fort gjort å gå seg vill i tåken. Ta også hensyn til vinden. Sterk vind kan forårsake stormflo, og det kan være svært farlig i en elvemunning.

[Ramme på side 27]

Kjente tidevannsområder

Waddenzee i Nederland er den viktigste tidevannssonen i Europa. Her kan det trolig være over fire millioner vadere til sine tider. Sonen strekker seg nordover til det sørvestlige Jylland. Tre fine steder når man vil besøke dette vidstrakte området, er demningen til Rømø i Danmark, elven Wesers munning i Tyskland og Lauwerszee i nærheten av Groningen i Nederland. Den beste elvemunningen på Pyrenéhalvøya er munningen til Tejo i Portugal.

Tidevannsområder langs den nord- og søramerikanske stillehavskysten skaffer føde til mellom seks og åtte millioner vadere under trekket. Noen av de viktigste stedene er San Francisco-bukta og Humboldt-bukta i California, et område i Britisk Columbia i Canada på 200 kvadratkilometer som strekker seg fra Boundary-bukta ved Vancouver til øya Iona, og elven Stikines munning og Copper River-deltaet i Alaska.

Ypperlige forhold for vadere er det også ved Bolivar Flat og Galveston i Texas, i Tai-Po i Hongkong, i Cairns i Nordøst-Australia og i nærheten av Mombasa i Kenya.

[Bilde på side 24]

Fem tjelder

[Bilde på side 25]

Polarsniper

[Bilde på side 25]

ALDES MUNNING I SUFFOLK

Snape Maltings konserthus

Observasjonspunkt B

Utsiktspunkt C

A, det første stedet hvor vi stanset

[Rettigheter]

Snape Maltings Riverside Centre

[Bilde på side 26]

Polarsnipe

[Bilde på side 26]

Rødstilk

Storspove

[Bilde på side 27]

Øverst: Storspover