Noen berømte hager
DET første paradiset menneskene stiftet bekjentskap med, var en hage i et område som ble kalt Eden, trolig i nærheten av Vansjøen i vår tids Tyrkia. En elv som delte seg og ble til fire elver, vannet hagen for Adam og Eva, som skulle ’dyrke hagen og ta hånd om den’. For en glede det måtte være å stelle en hage hvor det var rikelig med ’trær som var innbydende å se på og gode å spise av’! — 1. Mosebok 2: 8—15.
Eden var et fullkomment hjem. Adam og Eva og deres etterkommere skulle utvide hagens grenser, uten tvil etter mønster av Guds opprinnelige, fullkomne utforming. Med tiden skulle hele jorden bli et paradis hvor menneskene bodde komfortabelt. Men fordi våre første foreldre var ulydige, ble de kastet ut av denne hellige hagen. Alle andre mennesker har kommet til verden utenfor Edens hage.
Det var imidlertid Skaperens hensikt at menneskene skulle leve i et paradis. Det er derfor bare naturlig at senere generasjoner har forsøkt å omgi seg med etterligninger av paradiset.
Hager i oldtiden
De hengende hager i Babylon er blitt hyllet som et av oldtidens underverker. Det var kong Nebukadnesar som anla dem for over 2500 år siden for å glede sin mediske hustru, som lengtet etter skogene og fjellene i sitt hjemland. Hagene utgjorde et 22 meter høyt byggverk med flere terrasser oppå hverandre, båret av bueganger. Hver terrasse var rikt beplantet og hadde nok jord til at det kunne vokse store trær der. Dronningen ble sikkert trøstet i sin hjemlengsel når hun spaserte i dette terrasseformede, Eden-lignende anlegget.
Hagekunsten var høyt utviklet langs den fruktbare Nildalen i Egypt. The Oxford Companion to Gardens sier: «Verdens eldste oppfatninger av hager skriver seg fra Egypt, og her har hagekunsten en usedvanlig lang . . . tradisjon.» En arkitektonisk plan fra omkring år 1400 f.v.t. over en hage som tilhørte en egyptisk embetsmann i Theben, viser dammer, alleer og paviljonger. Nest etter de kongeliges hager var det tempelhagene som var de mest overdådige, med treklynger, blomster og urter som ble vannet av kanaler fra dammer og sjøer hvor det var en mengde svømmefugler, fisk og lotusblomster. — Jevnfør 2. Mosebok 7: 19.
Perserne satte også tidlig sitt preg på hagekunsten. De persiske og de egyptiske hagene var så imponerende at da Aleksander den stores seierrike hærstyrker vendte hjem til Hellas på 300-tallet før vår tidsregning, hadde de med seg en mengde frø, planter og ideer. Aristoteles og hans elev Theofrastos tok vare på den stadig større plantesamlingen og opprettet en botanisk hage i Aten for å studere og klassifisere plantene. Mange rike grekere, lik egyptere og persere før dem, hadde praktfulle hager.
I Romerriket hadde folk i byene hage i tilknytning til boligen på den begrensede tomten de hadde til rådighet. De rike hadde villaer ute på landet hvor de skapte overdådige hager som vakre rammer om sine bosteder. Selv en tyrann som Nero ville ha sin Edens hage, så han kastet skånselsløst ut flere hundre familier som bodde rundt slottet, rev husene deres og anla en privat park på 500 mål der hvor husene hadde ligget. Keiser Hadrians villa ved Tivoli, som ble fullført omkring år 138 e.v.t., representerer det ypperste av romersk hagekunst. Villaanlegget strakte seg over cirka 2500 mål og hadde parker, bassenger, sjøer og fontener.
Israelittene hadde også hager og parker. Den jødiske historieskriveren Josefus forteller om vakre parker med elver og bekker som lå på et sted som het Etam, cirka halvannen mil fra Jerusalem. Parkene i Etam kan ha vært blant de ’hager og parker, vanndammer og skoger’ som Bibelen sier at Salomo ’laget seg’. (Forkynneren 2: 5, 6) Like utenfor Jerusalem, på Oljeberget, lå Getsemane hage, som Jesus Kristus gjorde berømt. Dette var et sted som Jesus kunne trekke seg tilbake til for å undervise disiplene i fred og ro. — Matteus 26: 36; Johannes 18: 1, 2.
Fra arabiske hager til engelske hager
Da arabiske hærstyrker drog østover og vestover i det sjuende århundre etter vår tidsregning, la de merke til hagene i Persia, slik Aleksander den store hadde gjort før dem. (Jevnfør Ester 1: 5.) «Araberne syntes at de persiske hagene lignet mye på det paradiset som Koranen lovte de troende,» skriver Howard Loxton. En typisk arabisk hage, fra det mauriske Spania til Kashmir, var i likhet med sitt persiske forbilde delt i fire av fire elver som skulle minne om de fire elvene i Eden, og som gikk ut fra et senter som kunne være et basseng eller en fontene.
På 1600-tallet anla mogulene over 700 paradisiske hager i det nordlige India, ved Dal-sjøen i den vakre Kashmir-dalen. De lå der som strålende fargeklatter på en kunstmalers palett, dekorert med hundrevis av fontener, terrasser og vannfall. På den svarte marmorpaviljongen som ble bygd av sjah Jahan ved Dalsjøen (han som også bygde Taj Mahal), kan man fremdeles lese følgende innskrift: «Hvis det finnes et paradis på denne jord, så er det her — det er her, det er her.»
Noen århundrer tidligere, på 1300-tallet, hadde Europa passert middelalderen og kommet inn i renessansen. De romerske hagetradisjonene, som hadde gått en mørk tid i møte da middelalderen begynte på 400-tallet, fikk nå en oppblomstring — denne gang under kirkens ledelse. Kristenheten oppfattet hagen som et ’provisorisk paradis’. En tegning av et kloster fra det niende århundre viser to hager som er betegnet som «Paradiset». Kristenhetens hager ble raskt større og mer storslåtte, men mange av dem ble symboler på makt og rikdom i stedet for å gjenspeile åndelige verdier.
Da Karl VIII av Frankrike erobret Napoli i 1495, skrev han hjem: «Dere kan ikke tro hvilke vakre hager jeg har i denne byen . . . Det virker som om det bare er Adam og Eva som mangler for at det skal være et jordisk paradis.» Men hvis Karl hadde levd videre til det 17. århundre, ville han på fransk jord ha fått se de store hagene til kong Ludvig XIV. Boken The Garden sier at slottshageanlegget i Versailles «fortsatt er verdens største og mest storslåtte».
Renessansen hadde imidlertid en ny definisjon av paradiset: Naturen skal tjene det opplyste menneske, som skal sørge for at det er orden i hagen, ved å rense bort alt som vokser fritt. Trær og blomster ble arrangert etter et strengt geometrisk mønster. På denne måten kom den tidlige romerske hagekunsten — hvor trær og busker ble beskåret og surret så de dannet planteskulpturer — til heder og verdighet igjen.
Oppdagelsesreisene og handelen på 1700- og 1800-tallet førte til at den vestlige verden ble kjent med nye planter og nye oppfatninger av hagekunst. Engelskmennene begynte å vie hagens utforming større interesse. The New Encyclopædia Britannica sier: «I 1700-tallets England ble mennesket stadig mer oppmerksom på naturens verden, som det var en del av. I stedet for å påtvinge sin egen, geometriske orden på naturens verden begynte mennesket å vurdere muligheten for selv å tilpasse seg naturen.» Menn som William Kent og Lancelot Brown utmerket seg som landskapsarkitekter. Brown utformet over 200 hage- og parkanlegg i England. To menn som senere ble presidenter i De forente stater, Thomas Jefferson og John Adams, drog i 1786 på en rundreise i England for å studere engelske hager.
Hager i Østen
Kinesisk hagetradisjon har betydd det samme for Østens kultur som egyptisk, gresk og romersk tradisjon har betydd for Vestens. Kinesernes religion var opprinnelig animistisk, og elver, steiner og fjell ble betraktet som materialiserte ånder som skulle vises respekt. Senere gjorde taoismen, konfusianismen og buddhismen seg gjeldende og satte sitt preg på hagekunsten.
På den andre siden av Japanhavet utviklet japanerne sin egen stil. I den japanske hagen betyr formen mer enn fargen, og hver eneste gjenstand har sin bestemte plass. I et forsøk på å fange inn naturens estetikk og mangfold på et begrenset område plasserer gartneren hver eneste stein med omhu og er pinlig nøyaktig når han planter og beskjærer. Slik er det i bonsai (som betyr «potteplante»), den kunst som består i å beskjære og surre et dvergtre eller kanskje en gruppe trær så de får nøyaktig den form og størrelse en ønsker.
Hagene i Østen ser gjerne annerledes ut enn hagene i Vesten, men også de gjenspeiler en lengsel etter paradiset. Wybe Kuitert, som har studert japanske hager gjennom tidene, sier at gartnere i Heian-perioden (794—1185) forsøkte å skape en atmosfære av «paradis på jorden».
En universell kjærlighet
Kjærligheten til hagen finnes blant alle folkeslag, også blant stammer som levde som jegere og sankere i naturens egne «hager» — i jungler, i skoger og på stepper. Når det gjelder aztekerne i Mexico og inkaene i Peru, sier The Encyclopædia Britannica: «Conquistadorene fortalte om kunstferdige hager med terrasser, treklynger, fontener og kunstig anlagte dammer . . . ikke ulike datidens hager i Vesten.»
Ja, gamle treklynger på begge sider av Nilen, Østens landskapshager, parkene i storbyene og botaniske hager — hva er alle disse et vitnesbyrd om? Om menneskenes lengsel etter paradiset. Forfatteren Terry Comito skrev om menneskenes vedvarende «paradisnostalgi»: «Når folk kommer inn i en hage, kommer de hjem igjen.» Og hvem ville ikke like å kunne si: «Mitt hjem er som Edens hage»? Men er en global Edens hage — en hage som ikke bare er for de rike — bare en drøm? Eller kommer hele jorden til å bli et paradis?
[Bilde på side 7]
Hvordan en kunstner forestiller seg de hengende hager i Babylon
[Bilde på side 7]
En klassisk hage i Japan
[Bilde på side 7]
Versailles i Frankrike
Opp gjennom historien har menneskene hatt en lengsel etter paradiset
[Rettigheter]
French Government Tourist Office/Rosine Mazin