Ørsmå lysbærere i New Zealand

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I NEW ZEALAND

DET var en stummende mørk natt — klar og uten måne. Da lysene på campingplassen ble slokket, virket det som om vi befant oss i et univers av strålende stjerner. Vi klatret ned en bratt sti til en varm kulp i bunnen av en trang kløft, hvor det var vegetasjon på begge sider av det dampende varme vannet. Vi lot oss synke ned i vannet og slappet av etter en lang reisedag. Denne kulpen med varmt vann som strømmet opp fra et oppkomme, lå like ved vårt overnattingssted, en campingplass.

Jeg la merke til at en stjerne beveget seg raskt over himmelen. Da jeg snudde meg for å si det til min kone, snublet jeg og falt med en høyt plask. Til min forundring sloknet plutselig flere stjerner, og da jeg kom med et forbauset utrop, forsvant en hel gruppe. Hadde jeg laget et hull i universet?

Mens jeg forsøkte å finne ut hva som hadde skjedd, dukket stjernene opp igjen, den ene etter den andre, og jeg oppdaget nå at en av stjernegruppene var mye nærmere enn de andre stjernene. Noen var faktisk så nær at vi kunne ta på dem. Vi hadde opplevd vårt første møte med newzealandske lysormer. De hang ned fra en vegg av grønne vekster som vi ikke kunne se, og deres bløte lys blandet seg med lyset fra stjernehimmelen i bakgrunnen.

De newzealandske lysormene er ikke egentlig ormer eller marker, men insekter. De er av et annet slag enn de lysbillene og ildfluene som finnes andre steder i verden. Lysormens latinske navn, Arachnocampa luminosa, kan få deg til å tenke at den er et slags lysende edderkoppdyr. Men det stemmer heller ikke.

Ikke lenge etter vårt første møte med lysormene traff vi dem igjen, denne gangen i Waitomo-hulene på North Island i New Zealand. La meg fortelle om vår reise til lysormgrotten. Vi reiste med båt for å se disse ørsmå skapningene.

Waitomo-grotten

Lysormhulen er et fantastisk skue. Den er vakkert opplyst, slik at man kan se de praktfulle stalaktittene og stalagmittene som har bygd seg opp i løpet av mange tusen år. Guiden vår tente lys etter hvert som vi nærmet oss de forskjellige partiene, og vi var imponert over de flotte dryppsteinsdannelsene og tunnelene — en merkverdig og forbløffende underjordisk verden. Fottrinnene våre gav en uhyggelig gjenlyd da vi samlet oss øverst på de trappene som førte ned i dunkelheten. Etter hvert som øynene ble vant til mørket, begynte vi å se ørsmå glimt av grønnaktig lys høyt oppe. Det var lysormene!

Vi kom fram til en brygge og gikk om bord i en båt. Den la ut fra bryggen, og vi gled inn i mørket. Da vi rundet et hjørne, ble vi møtt av et syn som jeg bare kan beskrive som en komprimert utgave av hele Melkeveisystemet over hodene våre. Taket i hulen var fullstendig dekket av lysormer. Forfatteren George Bernard Shaw kalte en gang dette stedet for «verdens åttende underverk».

Den forunderlige lysormen

Da turen var over, var vi så betatt av lysormene at vi fikk lyst til å lære mer om dem. Og det vi lærte, var like forunderlig som det vi hadde sett. Den newzealandske lysormen begynner sitt liv som en ørliten larve med et baklys som er tent fra første stund. Den bygger en hengekøye av slimvev og silke fra forskjellige kjertler den har i munnen, og fester den til taket i en grotte. Hengekøyen er egentlig et rør hvor larven kan bevege seg fram og tilbake.

Lysormen trenger mat for å leve, og i seks til ni måneder driver den fiske. Men den henter sin fangst i luften, selv om byttet kommer via vannet. Vannstrømmen bringer med seg en forsyning av fjærmygg, mygg, steinfluer og døgnfluer som tiltrekkes av lyset. For å fange dem slipper lysormen ned en rekke silketråder (opptil 70) fra hengekøyen sin. På disse trådene finnes det med jevne mellomrom en rad med klebrige slimdråper, slik at trådene ligner spinkle perlekjeder som henger rett ned.

Det mest forunderlige ved lysormen er det lyset den opplyser fiskesnørene sine med. Den newzealandske lysormen hører til en gruppe insekter hvor lyset ikke er forbundet med nervesystemet. Likevel kan den slå lyset av når den vil. Lysorganet befinner seg ved enden av utførselskanalene, og en del av larvens åndedrettssystem virker som en reflektor som sender lyset nedover. Larven slår lyset av ved å holde tilbake det oksygen eller de kjemiske stoffer som trengs til å frambringe lyset.

Men lyset i enden av lysormrøret er ikke det løfterike signalet som insektene regner med. De flyr inn i det dødelige teppet hvor de etter noens mening antagelig blir gradvis bedøvet av kjemiske forbindelser. Når larven har oppfattet vibrasjonene fra et kjempende offer, lener den seg dristig ut fra hengekøyen og drar opp linen med munnen ved hjelp av sammentrekninger av kroppen.

Når larven har fisket og ernært seg i seks til ni måneder, forpupper den seg, og deretter går den over i sitt voksne stadium. Men det er tvilsomt om den har noen særlig glede av sin tilværelse som voksen. Den lever videre i bare to eller tre dager, for det voksne insektet har ingen munn og kan derfor ikke spise. Den gjenværende levetiden blir brukt i forplantningens tjeneste. Voksne hanner befrukter hunnene i det øyeblikk de bryter ut av kokongene. Hunnen kan bruke en hel dag på å legge egg, ett og ett, og deretter dør hun. Den ørlille newzealandske lysbærerens omkring ti måneder lange livsløp er over etter at den har medvirket til å frambringe en glitrende galakse som er til stor glede for mange mennesker.

[Bilde på side 16]

På motstående side: På vei inn i lysormgrotten

[Bilde på side 17]

Øverst: Taket i grotten med lysormenes lysforestilling

[Bilde på side 17]

Til høyre: Lysormenes fiskesnører

[Bilderettigheter på side 16]

Bildene på sidene 16 og 17: Waitomo Caves Museum Society Inc.