Forunderlige lykter på landjorden og i havet

Av «Våkn opp!»s korrespondent på De britiske øyer

ER DET ikke rart å tenke på at lenge før menneskene fant ut hvordan de kunne frambringe lys, hadde utallige små skapninger på landjorden og i havet som manglet evnen til selv å tenke, sine egne ørsmå, men likevel virkningsfulle «lykter»?

La oss se litt nærmere på noen av de skapningene som holder til i det evige mørke i havdypene. Tenk deg at du er nede på 150 meters dyp og betrakter dine omgivelser gjennom vinduet i dykkerklokken. Hva er det lille lyset som kommer mot deg? Når det kommer nærmere, ser du at det er en fisk med et merkelig utseende som uten tvil vil undersøke lyset fra vinduet. Hva er det den holder på med? Sannelig er den ikke ute og fisker! «Fiskestangen» er dobbelt så lang som den selv, og henger og dingler ut av munnen på den. Hvor lyset kommer fra? Jo, ytterst i tuppen av «stangen» sitter et lysorgan. Den skapningen som vi her har foran oss, er en breiflabb. En annen breiflabb som holder til på omtrent samme dybde, har sitt lokkemiddel — et lysorgan — inne i munnen rett bak tennene.

Så har vi lanternefisken, som har fått sitt navn fordi den har rekker av lys langs hver side. Den minner om et passasjerskip med opplyste kuøyer om natten. Andre skapninger i dypet har lyskastere som setter dem i stand til å sende en lysstråle et godt stykke foran seg.

Et merkelig fenomen

Men hvordan kan vi forklare det fenomen som gjør at skapninger (og andre livsformer) i havet kan frambringe sitt eget lys? Faguttrykket for fenomenet er bioluminescens, som står for den evne levende organismer har til å utsende lys uten varme. Dette skjer ved en reaksjon mellom et kjemisk stoff som kalles luciferin, og enzymet luciferase.

Har du noen gang hørt om «brennende sjøer»? Uttrykket høres kanskje merkelig ut, men det brukes om en rekke «ildbukter» ved «Bahía Fosforescente» (Morild-bukten) på øya Puerto Rico. «Ilden» skyldes utallige ørsmå organismer som kalles dinoflagellater, som får det til å se ut som om havet brenner, ved å sende ut gnister av kjemisk lys. Ifølge National Geographic Society er dette et av de få steder i verden hvor dette fenomenet forekommer.

En kan lure på hvordan slike mengder av disse ørsmå organismene kan holde seg så tett sammen trass i tidevann og vind, som en skulle tro ville spre dem. Svaret er at forskjellen mellom flo og fjære ikke er særlig stor i disse buktene, og sundene som fører ut til Det karibiske hav, er trange. De rolige forholdene i disse buktene og det at det er rikelig med vitaminer her, gjør det mulig for disse mikroorganismene å utbre seg. På denne måten får vi altså «ildbukter» som gløder i mørket, og det er ørsmå organismer som sørger for lyset.

På landjorden

Det finnes også organismer på landjorden som har sine egne små lykter. Til disse hører meitemarker, tusenbein, sankthansormer og forskjellige insekter. En bemerkelsesverdig sankthansorm er den som finnes på New Zealand, og som er en liten flues larve. Disse larvene holder normalt til i taket av fuktige huler, og her spinner de nett som de sender ut noen lange, tynne, seige, slimete tråder fra. Når så alt er klart, setter larvene lyset på, én eller to om gangen i begynnelsen, så samtidig, og virker på samme måte som et fyrtårn — av-på-av-på. Hva er hensikten? Jo, de ønsker ikke å sulte i hjel. Insekter kommer flygende inn for å undersøke disse lysglimtene, blir fanget i larvenes fiskesnører — og blir spist.

I en bokserie som er utgitt av bladet Life, sies det om disse larvene: «Gløden fra tusenvis av lysende larver som slynger ut silketråder som fiskesnører, skaper et stjernebesatt univers under jordens overflate i taket over en underjordisk elv i Waitomohulene på New Zealand. Insekter føler seg tiltrukket av lyset fra larvene, blir sittende fast i trådene og så halt inn. Larvene blir til ekte ildfluer.»

Lyset fra disse dyrene sies å være uten sidestykke hva lav temperatur angår. Forholdet mellom den varme det utstråler, og den varme en vanlig flamme med samme styrke utstråler, er bare én til 80 000. Vi kan virkelig snakke om «kaldt» lys i denne forbindelse.

Ildfluene er sannsynligvis de mest fascinerende av alle selvlysende dyr. På varme sommernetter viser de seg ofte på en måte som er en fryd for menneskenes øyne. Men hvem kan forklare deres evne til å bruke sin lysmekanisme samtidig? En har lurt på om de kanskje har en slags kode eller et signal som menneskene hverken kan høre eller se, og som får dem til å slokke og tenne i takt. Vitenskapsmennene har prøvd å finne en forklaring, men det har ikke lykkes dem ennå.

Andre insekter som lyser, er springhalene og enkelte biller som tilhører smellerne. Vi må også nevne en liten larve som er i slekt med ildfluene. Den har en rekke med gulgrønne lys på hver side av kroppen og et rødt lys på hodet.

Lysende sopper

Selv enkelte planter har sine egne ørsmå lykter. Til disse plantene hører en art lysende sopper som en blant annet finner på råtnende trestammer i skoger i Asia. I dagslys ser de helt ordinære ut, men om natten har de et mystisk, vakkert lys som varierer i farge fra blågrønt til gult og oransje. Dette lyset er så klart at det sies å være like sterkt som lyset fra en liten nattlampe.

Folk som har gått en tur i en skog om kvelden etter en kraftig regnskur, er kanskje blitt overrasket over å se at både levende og dødt tre har en lysende glød. Disse lysene kommer også fra sopp som vokser på trestammene.

Mange lysende organismer i havet

Hvis vi bare kunne få et glimt av noen få av de utallige, fascinerende lysende organismer som holder til i havene, ville vi se at denne merkelige evnen til å sende ut en grad av lys ikke er begrenset til en bestemt slags skapninger i havet, men at den finnes hos en lang rekke forskjellige organismer, både slike som beveger seg, og slike som ikke gjør det.

Disse forskjellige livsformene som er i stand til å avgi noe lys, er også høyst forskjellige i størrelse. Folk som har reist på havet, har av og til med forundring sett at et vell av ørsmå skapninger skinner og glimter som millioner av små lykter og opplyser sjøen et godt stykke ned i dypet. Noen av disse organismene er så små at de er usynlige for det blotte øye når de ikke sender ut sitt lys.

Men også større sjødyr, for eksempel stormaneter, ribbemaneter, kreps, marker, slangestjerner, mollusker og kjempeblekkspruter, utstråler lys. Foruten disse frittsvømmende skapningene finnes det også lysende sjøfjær og småmaneter, som sitter på steiner og dynger.

Som nevnt har noen dyphavsfisker lys på buken og langs sidene. Noen skapninger, for eksempel blekkspruten og reken, har synlige, temmelig kompliserte lysorganer som inneholder grupper av selvlysende celler foruten linser, reflektorer og «glass». Alle disse delene medvirker til at hvert lysorgan blir en vakker lykt. Disse lysorganene sitter på hodet, langs sidene eller på buken, og enten de sitter i grupper eller rekker (som perleknapper) eller enkeltvis, er det tydelig at dyrene kan slå lyset av og på etter eget ønske.

Ikke en annen type lys

Du spør kanskje: Er dette merkelige lyset som så mange forskjellige livsformer sender ut, annerledes enn annet lys? Tydeligvis ikke. Professor E. Newton Harvey skriver: «Dets farge kan være rødaktig, gul, grønn eller blå og dets spektrum et sammenhengende, kort bånd i disse forskjellige områdene av synlig lys. Det blir ikke frambrakt noen infrarøde, ultrafiolette eller gjennomtrengende stråler.»

Og så rasjonelt som dette lyset blir frambrakt! Trass i all sin dyktighet og kløkt på mange vitenskapelige felter kan ikke menneskene produsere lys på en tilnærmelsesvis så rasjonell måte som disse selvlysende organismene. Hvordan kan vi si det? Fordi disse livsformenes lys er «kaldt» lys, noe som vil si at når de frambringer lys i sin egen kropp, mister de ikke mer enn en uendelig liten brøkdel av sin kroppsvarme. De utnytter den energi de trenger for å kunne frambringe lys, på en så effektiv måte at nesten ikke noe av den blir omgjort til varme.

Hvorfor er de utstyrt på denne måten?

Men hvorfor er egentlig cirka 40 forskjellige ordener av dyreliv (grovt regnet) og to grupper planter (sopper og bakterier) blitt utstyrt med evnen til å sende ut slike fascinerende lysstråler med en lang rekke forskjellige farger? Vitenskapsmennene har forsket en god del for å finne svaret, men er ennå ikke sikre på det. De tror imidlertid at en av de viktigste grunnene til at dyr har denne evnen, er at de skal kunne lyse opp veien foran seg.

Til støtte for denne teorien henviser vitenskapsmennene til en bemerkelsesverdig fisk ved Bandaøyene i Indonesia. Under hvert øye har denne fisken en lomme som er full av lysbakterier. Disse skinner så klart at de minner om frontlyktene på en bil. Fisken kan slokke hvert av lysene etter eget ønske ved å la en svart fold, som minner om et øyelokk, falle ned over hver lomme. Det ser imidlertid ikke ut til å være rimelig å tro at alle dyphavsdyr, spesielt dyphavsfiskene, trenger å lyse opp foran seg i de store dyp, hvor sollyset aldri trenger ned.

Det er også mulig at disse dyrene bruker lyset som et signal til det motsatte kjønn. Det sies at hanner og hunner av forskjellige arter på landjorden og i havet sender ut karakteristiske lysglimt som hjelper dem til å finne en make. Ja, en mener at enkelte dyr bare bruker lanternene sine i paringstiden.

En type ormer som holder til ved Bermuda, kan nevnes som et eksempel som støtter denne teorien. De tilbringer det meste av livet på havbunnen. I spesielle måneder og etter fullmåne lar de seg ved et eller annet instinkt plutselig stige opp til overflaten i store svermer og lager en strålende forestilling med lysglimt. Så parer de seg. Men dette er ikke noe som skjer på et hvilket som helst tidspunkt! Slett ikke! Svermingen og paringen må finne sted cirka 55 minutter etter solnedgang!

Noen dyphavsfisker benytter tydeligvis de lykter som de har i eller i nærheten av munnen eller dinglende foran seg, til å lokke til seg mindre skapninger, som de så spiser. Det er også mulig at disse og andre selvlysende dyr dypt nede i havet bruker lyset til å skremme eller advare dyr som kunne tenke seg å ha dem til middag!

Men det er, som vi har sett, mye ved lyset til disse levende skapningene som menneskene ennå ikke har utforsket. De forstår fremdeles ikke fullt ut hemmelighetene ved dette «kalde» lyset, og de kan ikke selv frambringe lys på en like rasjonell måte som de selvlysende organismene. Disse organismenes lys er i virkeligheten et vitnesbyrd om at det finnes en Skaper.