Jeg fant omsider sannheten
I slutten av august 1939 gjorde jeg et opphold i Moskva på veien hjem til Budapest. Den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakt var blitt undertegnet noen dager før, den 23. august, og Kremls murer var prydet med nazistiske hakekorsflagg. Hvorfor var jeg i Russland, og hva ventet meg hjemme i Ungarn?
LA MEG først gå tilbake til den 15. januar 1918, da jeg ble født i den lille ungarske byen Veszprém. Jeg var den eldste av fire søsken, og foreldrene våre passet på at vi gikk regelmessig i kirken. I en alder av fem år assisterte jeg ved messen i et katolsk kloster. Hjemme lekte jeg at jeg feiret messe sammen med mine søsken, iført en prestekjole jeg hadde laget av papir.
Da jeg var åtte år, forlot far familien, og mor tok seg av oss. Hun fikk hjelp av sin mor. Året etter døde mor av kreft. I de årene som fulgte, ble vi barna skilt fra hverandre og anbrakt i forskjellige barnehjem og fosterhjem. Det siste barnehjemmet jeg bodde på, lå i nærheten av Budapest. Det ble drevet av Frères Maristes (Mariabrødrene), en fransk katolsk orden for lærere. Jeg elsket Gud oppriktig, og da jeg ble 13, tok jeg derfor imot tilbudet om opplæring innenfor deres religiøse orden.
En omfattende religiøs opplæring
Året etter ble jeg sendt til Hellas, til en av Frères Maristes’ skoler, hvor undervisningen foregikk på fransk. Der fikk jeg min lærerutdannelse. Fire år senere, i 1936, tok jeg eksamen og ble kvalifisert til å undervise i grunnskolen. Etter at jeg hadde tatt eksamen, ble jeg en bror i den religiøse ordenen og avla det trefoldige løftet om fattigdom, lydighet og kyskhet. Vi brødrene bar religiøse drakter og underviste i katekismen, men vi studerte aldri Bibelen.
Denne sommeren søkte jeg om å få undervise ved en skole i Kina, og søknaden ble innvilget. Den 31. oktober 1936 reiste jeg med en oseandamper fra Marseilles. Den 3. desember 1936 kom jeg til Shanghai. Derfra reiste jeg videre med tog til Peking, hovedstaden, nord i Kina.
I et fjellområde omkring 25 kilometer fra Peking hadde ordenen Frères Maristes en stor skole, internat og en farm med driftsbygninger. Skolen hadde vakre, velstelte hager og frukttrær, og den lå i nærheten av keiserens sommerresidens. Mens jeg var her, fordypet jeg meg i studiet av kinesisk og engelsk. Men vi studerte aldri Bibelen.
Midt oppe i uroligheter
I begynnelsen av 1930-årene okkuperte Japan Mandsjuria, som er en del av Kina. I juli 1937 støtte japanske og kinesiske styrker sammen ved Peking. Japanerne vant og innsatte en ny regjering med kinesiske regjeringsmedlemmer som de selv utpekte. Dette førte til at det oppstod kamper mellom den nye regjeringen og kinesiske motstandsfolk.
Siden vårt kloster utenfor Peking ble betraktet som fransk territorium, ble det spart for direkte kamphandlinger. Men vi ble rammet av enkelte kanonkuler og streifskudd som såret noen av de over 5000 kineserne som hadde søkt tilflukt i klostret. Kinesiske geriljastyrker fikk makten i landdistriktet.
I september 1937 gikk omkring 300 væpnede geriljasoldater til angrep på våre bygninger. De gjennomsøkte dem for å finne våpen, penger og mat. Sammen med ni andre europeere ble jeg tatt som gissel. Etter seks dager ble første pulje av gislene sluppet fri, deriblant jeg. Jeg var da blitt syk fordi jeg hadde spist bedervet mat, og ble liggende en måned på sykehus.
Etter at jeg ble utskrevet fra sykehuset, ble jeg overflyttet til en annen skole som ble drevet av den samme religiøse ordenen, i et tryggere område i Peking. I januar 1938 ble jeg sendt til Shanghai som lærer, men i september drog jeg tilbake til Peking for å undervise der. Da skoleåret var slutt, fornyet jeg ikke mine religiøse løfter. I flere år hadde jeg vært oppslukt av religion og undervisning, men min søken etter sannheten var ikke blitt tilfredsstilt. Derfor forlot jeg den religiøse ordenen og ville reise tilbake til Budapest.
På denne tiden begynte truende skyer å trekke seg sammen som et forvarsel om den annen verdenskrig. Mine franske overordnede anbefalte meg å ta Den transsibirske jernbane gjennom Sovjetunionen. Det var under denne reisen jeg kom til Moskva den 27. august 1939 og fikk se naziflaggene på Kremls murer.
En verden i krig
Jeg kom hjem til Budapest den 31. august 1939. Dagen etter rykket tyskerne inn i Polen, og den annen verdenskrig var i gang. Senere brøt Tyskland sin ikke-angrepspakt med Sovjetunionen, og den 22. juni 1941 gjorde Hitlers soldater invasjon i Sovjetunionen. De tok seg fram helt til Moskvas forsteder, men klarte ikke å innta byen.
Ungarns riksforstander undertegnet en fredsavtale med Tyskland, og tyske tropper fikk adgang til å passere gjennom Ungarn. Jeg giftet meg i 1942, og i 1943 ble jeg innkalt til tjeneste i den ungarske hær. I mars 1944 ble Ungarn okkupert av Tyskland fordi Hitler ikke var tilfreds med den støtten Ungarn ytet til hans krigsbestrebelser. Det året ble vår sønn født. For å komme vekk fra den omfattende bombingen i Budapest flyttet min kone og sønnen vår på landet til hennes foreldre.
Krigsbildet endret seg, og sovjethæren rykket fram mot Budapest og gjorde sitt inntog der den 24. desember 1944. Jeg ble tatt som krigsfange av russerne. Tusener av oss fanger ble tvunget til å marsjere omkring 160 kilometer til Baja i Ungarn. Der ble vi stuet inn i kuvogner og transportert til Timisoara og satt i en stor leir. Minst 20 000 av de 45 000 fangene døde i begynnelsen av 1945 under en tyfusepidemi.
I august ble leirens 25 000 overlevende ført til Svartehavet. Derfra ble omkring 20 000 deportert til Sovjetunionen. De øvrige omkring 5000, som var syke, ble sendt tilbake til Ungarn og satt fri. Blant dem var jeg. Dermed endte åtte forferdelige måneders fangenskap. Noen uker senere ble jeg gjenforent med min kone og sønnen vår, og vi bosatte oss igjen i Budapest.
Etter krigen fortsatte lidelsene for mange. Det var knapphet på matvarer, og inflasjonen var ødeleggende. Det man kunne få for en ungarsk pengö i 1938, kostet over en kvintillion (1 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000) i 1946! Tilværelsen ble etter hvert lettere for oss da jeg fikk arbeid ved jernbaneselskapets kontor.
Hvordan jeg fant sannheten
Et av Jehovas vitner som bodde i samme bygård som oss i Budapest, begynte i 1955 å snakke med min kone, Anna, om Bibelen. Min interesse ble vakt da Anna sa til meg at Bibelen ikke lærer at helvete er et pinested. (Forkynneren 9: 5, 10; Matteus 10: 28) Som katolikk hadde jeg aldri studert Bibelen, ikke engang under min utdannelse ved kirkens skoler. Jeg aksepterte ganske enkelt læren om helvetes ild og andre ubibelske katolske lærdommer. Nå ble jeg glad i Bibelens sannheter, spesielt de sannheter som gjaldt Guds rike — at det skal gjennomføre Guds hensikt og gjøre jorden til et paradis. (Matteus 6: 9, 10; Lukas 23: 42, 43; Åpenbaringen 21: 3, 4) Jeg følte en inderlig lykke som jeg aldri hadde erfart før.
På den tiden ble Jehovas vitner i Ungarn kjeppjaget og fengslet fordi de modig lærte andre sannheten om Guds rike. Jeg leste all den litteratur fra Jehovas vitner som jeg kunne komme over i Ungarn, og klarte også å få tak i deres engelske og franske skrifter som ikke var blitt oversatt til ungarsk. Jeg var virkelig glad for at jeg hadde lært disse andre språkene.
I oktober 1956 gjorde ungarerne oppstand mot det kommunistiske styret som Sovjetunionen hadde presset på dem. Det pågikk harde kamper i Budapest. Mange som satt i fengsel, ble løslatt, deriblant Jehovas vitner. På denne tiden ble min kone og jeg døpt som et symbol på vår innvielse til Jehova Gud. En uke senere ble oppstanden knust av sovjethæren. De vitnene som var blitt satt på frifot, ble sendt tilbake til fengslene.
Et dyrebart privilegium
De fleste av de vitnene som hadde ansvaret for å lede forkynnelsesarbeidet, satt i fengsel, men jeg fikk en henvendelse fra en medkristen som spurte om jeg kunne oversette noe av vår bibelske litteratur. Jeg fikk først noen private brev fra Sveits med artikler fra Vakttårnet som var maskinskrevet på fransk. Jeg oversatte dem til ungarsk, og kopier av de oversatte artiklene ble så levert til menighetene.
Da den ungarske avdelingstjeneren, János Konrád, ble løslatt i 1959 etter å ha sittet i fengsel i tolv år på grunn av sin kristne nøytralitet, ble jeg utnevnt til å tjene som oversetter. Da fikk jeg engelsk stoff å oversette. Det ble vanligvis skaffet til veie av en kvinnelig kurer som jeg ikke kjente navnet på. Hvis jeg skulle bli pågrepet og torturert, ville jeg ikke kunne røpe navnet hennes.
Når jeg hadde oversatt Vakttårnet, ble oversettelsen kontrollert av bror Konrád. Noen søstre maskinskrev deretter artiklene på ekstra tynt papir og laget opptil tolv karbonkopier. Det hendte derfor at alle som overvar Vakttårn-studiet, hadde hvert sitt eksemplar av den aktuelle artikkelen. Etterpå leverte de sine kopier videre til en annen studiegruppe. Men ofte klarte vi bare å lage en enkelt kopi av Vakttårnet til hver studiegruppe. Da måtte alle de tilstedeværende være ekstra oppmerksomme og ta notater for å få fullt utbytte av den bibelske drøftelsen.
Fra den tiden da jeg begynte å oversette, i 1956, og fram til 1978 ble Vakttårnet utelukkende distribuert i maskinskrevet form på ungarsk. Fra 1978 til 1990 ble det skaffet til veie stensilerte eksemplarer av Vakttårnet. Og siden 1990 har vi kunnet glede oss over den store velsignelse det er å få både Vakttårnet og Våkn opp! på ungarsk i nydelig firefargetrykk.
Under kommuniststyret måtte alle ha et verdslig arbeid. I 22 år, helt til jeg gikk av fra min verdslige stilling i 1978, oversatte jeg når jeg ikke var opptatt med mitt verdslige arbeid. Jeg benyttet gjerne de tidlige morgentimene til oversettelsesarbeidet og satt ofte også med det til langt på natt. Etter at jeg gikk av, virket jeg som oversetter på heltid. Den gangen arbeidet alle oversetterne hjemme, og på grunn av forbudet var det vanskelig for oversetterne å ha kontakt seg imellom. I 1964 foretok politiet en razzia i oversetternes hjem samtidig og beslagla det vi arbeidet med. I årevis etterpå ble vi ofte utsatt for politiets husundersøkelser.
Store velsignelser
I 1969 ble min søknad om pass innvilget, og János Konrád og jeg kunne reise fra Ungarn til Paris for å overvære Jehovas vitners internasjonale stevne med temaet «Fred på jorden». Det var virkelig en stor velsignelse å treffe vitner fra andre land og å få være noen dager på Jehovas vitners avdelingskontor i Bern i Sveits. I 1970-årene ble det mulig for mange Jehovas vitner fra Ungarn å reise til Østerrike og Sveits på stevner.
Etter mange år med offentlige restriksjoner kunne vi i 1986 ha vårt første stevne med myndighetenes godkjennelse. Det ble holdt i Ungdomsparken i Kamaraskogen i Budapest. De over 4000 stevnedeltagerne hadde gledestårer i øynene da de hilste på sine brødre og søstre, og da de leste den flotte velkomstplakaten over inngangen til parken.
Den 27. juni 1989 oppnådde Jehovas vitner omsider juridisk anerkjennelse i Ungarn. Nyheten ble publisert over ungarsk fjernsyn og radio til glede for våre brødre og søstre. Det året holdt vi et områdestevne uten restriksjoner — det første siden vårt arbeid ble forbudt nesten 40 år tidligere. Over 10 000 var til stede i Budapest, og ytterligere mange tusen var til stede ved fire andre stevner i landet. Det var en stor glede for meg å se at min yngste bror, László, og hans kone ble døpt i Budapest.
I juli 1991 fikk vi en velsignelse som overgikk alt vi hadde drømt om — et stevne på Budapests store Népstadion, med over 40 000 deltagere. Der hadde jeg det privilegium å tolke foredrag som ble holdt av medlemmer av staben ved hovedkontoret i Brooklyn.
I dag arbeider Anna og jeg og over 40 andre av våre kjære brødre og søstre ved Jehovas vitners vakre avdelingskontor i utkanten av Budapest. Her tjener jeg i vår oversettelsesavdeling sammen med en fin gruppe yngre medarbeidere, og Anna er opptatt med husarbeid.
Til tross for at vi forsøkte å gjøre vår sønn kjent med Bibelens sannheter mens han vokste opp, tok han ikke imot dem. Men han er nå gunstig stemt til sannheten, og vi håper at han en dag vil komme til å tjene Jehova.
Min kone og jeg er svært takknemlige for at vi har funnet sannheten om vår kjærlige Gud, Jehova, og for at vi har kunnet tjene ham i over 40 år nå. — Fortalt av Endre Szanyi.
[Bilde på side 21]
Min kone og jeg