Forbløffet over det de fikk se

I SOMMER ble Jehovas vitner i mange deler av Øst-Europa og også i Kasakhstan og Sibir iakttatt på måter de aldri før var blitt betraktet på. Tilreisende stevnedeltagere og lokale innbyggere på disse stedene ble imponert, ja, forbløffet, over det de fikk se.

Tilreisende til stevnet i Zagreb fikk høre gang på gang: «Vi trodde ikke dere kom!» De fleste andre turister hadde avlyst sin reise — men ikke Jehovas vitner. London-avisen The Times skrev: «Det er faktisk det første stevnet Jehovas vitner arrangerer i en stat som er i krig med seg selv.»

Politifolk var spesielt forbløffet. En politimann i Zagreb sa: «Det ville være fint å vise massemediene hva som foregår på dette stadionet, akkurat her, hvor vi ser serbere, kroater, slovenere, montenegriner og andre sitte side om side i fred.»

I Budapest ble en politimann bedt om å sammenligne de vitnene som var samlet på det store stadionet, med de vanlige fotballtilskuerne. Han smilte, så opp og sa: «Forskjellen er som forskjellen mellom himmelen og jorden.»

«Hva mener du med det?»

«Vel,» svarte han, «bare se deg omkring. Det er ingen som røyker, det ligger ikke søppel noe sted, og folk er høflige. De gjør som de blir bedt om.»

I Kijev, hovedstaden i Ukraina, var det 14 654 på Dynamo stadion. Noen få av dem er avbildet på forsiden av dette bladet. Et av vitnene der spurte en av politiinspektørene om mennene hans hadde mye å gjøre under stevnet. «Nei, neste gang skal vi sende dere bare to politimenn.»

«Hvorfor to?» spurte vitnet.

«Når den ene sovner, kan den andre passe på ham,» svarte han spøkefullt.

Folk undret seg

Avisen Pesti Hírlap, som kommer ut i Budapest, skrev: «Over 40 000 mennesker tilbrakte helgen på Népstadion. Ikke noe papir, ikke en brødsmule, ikke en sigarettstump lå igjen etter dem.» En annen avis i byen, Fehérvár Hírlap, sa: «De som tilfeldigvis havnet på Népstadion mellom 26. og 28. juli, fikk seg så avgjort en hyggelig overraskelse. . . . De kunne se et eksempel på kristen oppførsel og livsførsel, noe som hører til sjeldenhetene.»

I løpet av helgen regnet det i strie strømmer i Budapest; det falt over 50 millimeter. Men det stanset ikke vitnene. «Det er fantastisk! Det er nesten ufattelig!» sa en politimann. «De bare kommer og kommer . . . Det er ingenting som kan stanse dem.» Om mandagen hadde en avis en artikkel med overskriften «Bønn i regnet» og siterte stevnedeltagere som sa: «Vi blir bare vasket av regnet, ikke vasket bort!»

I Lvov, hvor 17 531 kom sammen på det ukrainske sentralstadion, sa en polititjenestemann til et av vitnene: «Til en hvilken som helst annen offentlig begivenhet med så mange mennesker til stede ville vi ha trengt hundrevis av politimenn. Til stevnet deres hadde vi ti, og dem var det egentlig ikke behov for.»

Polititjenestemannen viste så hvor imponert han var over stevnet, da han tilføyde: «Dere utmerker dere når det gjelder å lære andre hva som er godt, dere snakker om Gud, og dere gir dere ikke av med vold. Vi diskuterte hvorfor vi har forfulgt dere, og vi kom fram til at vi ikke hadde hørt på dere og ikke hadde visst noe om dere.»

Etter at en journalist i den sovjetiske avisen Leninskij Put’ hadde vært på stevnet i Usolje-Sibirskoje i Sibir, skrev hun: «Det var forbløffende å se den høflighet Jehovas tjenere viste hverandre, og også den evne de hadde til å oppfatte andres behov og å dekke det. Jeg kommer aldri til å glemme de ordene som ble sagt på stevnet: ’Du må ikke stjele! Du må ikke lyve! Du må ikke misbruke alkohol! Vær arbeidsom! Hjelp din neste!’ Når alt kommer til alt, er jo dette prinsipper som folk i sin alminnelighet bør gå inn for å følge. Men ofte glemmer vi dem.

Imponerende var også den broderlige holdning som ble vist andre, villigheten til å hjelpe. En kvinne tilbød oss en avis, så vi slapp å sette oss på en støvete benk. Den unge kvinnen som satt ved siden av meg, gav meg paraplyen sin med et smil da det begynte å regne, og en mann i nærheten trakk en gjennomvåt ung gutt inn under paraplyen sin. . . .

Selve atmosfæren på stevnet gjorde en på en måte til et litt bedre menneske; en ble litt mer dannet, mer edel. Det var umulig ikke å reagere med et smil på den vennlighet som fremmede viste. . . . Da vi forlot stadionet, følte vi oss renset. Vi følte at vi hadde vært borti noe vakkert.»

På stevnet i Kijev var det over 2000 fra Moskva og omkring 4500 fra Kaukasus. Det ble opprettet en informasjonsskranke på flyplassen, og det ble utstilt bibelsk litteratur. Mange stilte spørsmål som mer enn gjerne ble besvart. En kveld kom det en mann bort som sa: «Jeg har betraktet dere lenge. Jeg er forbløffet over den vennlige måten dere snakker med folk om Guds rike på. Jeg vil gjerne gi dere disse blomstene i gave for det utmerkede arbeidet dere gjør.»

Under dåpen på stevnet i Usolje-Sibirskoje gjorde det inntrykk på en journalist å se at en rekke russere omfavnet og gratulerte en nydøpt person som tilhørte burjat-folket. Selv om Sibir vanligvis er fri for nasjonale fordommer, er virkelige vennskap mellom russere og slike folkeslag en sjeldenhet. «Hvordan har dere klart å overvinne disse nasjonale barrierene?» spurte journalisten.

«Ved å følge det bibelske prinsippet om at ’du skal elske din neste som deg selv’,» lød svaret.

Et internasjonalt brorskap

Noe som spesielt gjorde en varm om hjertet på de tre internasjonale stevnene, var å se stevnedeltagere fra hele verden omgås i kjærlighet. Budapest hadde besøkende fra 35 land. De fleste av dem kom fra Polen og Tyskland, men en god del kom fra mange andre steder. Cirka 500 kom fra Sovjetunionen. Praha hadde besøkende fra 39 land, deriblant over 26 000 fra Tyskland, nærmere 13 000 fra Polen, over 900 fra Italia, 570 fra Nederland, 746 fra Sverige og 743 fra Japan. Zagreb hadde besøkende fra 15 land, til tross for trusselen om borgerkrig.

På hvert av de internasjonale stevnene ble det satt opp tre scener for hver sin del av stadionet. Derfra ble hele programmet holdt samtidig på tre språk. I Budapest var språkene ungarsk, polsk og tysk; i Praha var de tsjekkisk/slovakisk, polsk og tysk; i Zagreb var de kroatisk/serbisk, slovensk og italiensk. Under det lærerike bibelske skuespillet, som tok utgangspunkt i opplevelsene til Esra og hans samtidige, kunne stevnedeltagere som talte forskjellig språk, følge med i fremføringen fra en hvilken som helst av de tre språkseksjonene de valgte å sitte i.

De fleste av stevnenes viktigste foredrag ble holdt på engelsk samtidig av forskjellige medlemmer av Jehovas vitners styrende råd. Hver av dem talte fra en av de tre scenene. Disse talene ble selvfølgelig tolket for de tre største språkgruppene, og i Budapest og Praha ble de tolket til mange andre språk også.

De forskjellige tolkene for disse språkseksjonene stod nede på banen rett foran sin språkgruppe. Høyttalere for den enkelte språkseksjon gjorde det mulig å høre sitt eget språk uten å bli unødig forstyrret av tolkingen til andre språk i andre seksjoner. I Budapest ble talene som medlemmene av det styrende råd holdt, tolket til finsk, fransk, gresk, italiensk, japansk, nederlandsk, norsk, spansk og svensk i tillegg til hovedspråkene ungarsk, polsk og tysk.

På hvert av de internasjonale stevnene ble det ansporende avsluttende foredraget holdt av tre medlemmer av det styrende råd. Utfordringen bestod i å avslutte så likt som mulig. Etterpå ble røstene fra mange nasjonaliteter forent i sang, og til slutt ble hjertene forent i en inderlig takkebønn til Jehova Gud for at han hadde velsignet disse vidunderlige sammenkomstene slik at de ble vellykket.

Da det avsluttende «Amen!» var sagt, var det ingen som hadde lyst til å gå. Tårer rant nedover kinnene på tusener av ansikter. Stevnedeltagere på hver sin side av de store stadionene viftet med lommetørklær, skjerf og paraplyer til kjære venner på den andre siden som hadde bevart sin ulastelighet overfor Gud til tross for lange år med forbud og fengselsstraffer. I Praha var det mange venner som ble igjen over en time for å synge og nyte fellesskapet.

Disse stevnenes store suksess kom ikke av seg selv. Jehovas vitner brukte hundretusener av timer på ikke bare å gjøre forberedelser for å være til stede, men også på å ta seg av de hundrevis av detaljer som var nødvendige for at disse stevnene skulle bli vellykket.

Stadionene gjøres i stand

Det gigantiske Strahov-stadionet i Praha, som ikke hadde vært brukt til en stor sammenkomst på flere år, trengte så avgjort å bli satt i stand. Det var bare rundt 55 000 brukbare sitteplasser, og det var på langt nær nok til det store antall som var ventet til sommerens største stevne i Øst-Europa. Vitnene fant derfor en høvelmaskin som var i ustand, men som de reparerte og brukte til å lage over 18 kilometer med benker som kunne gi plass til ytterligere 30 000 eller så.

Det å lage og sette på plass benker var selvfølgelig bare en del av arbeidet. Det var også nødvendig å male, vaske, fjerne ugress og gjøre forskjellige reparasjoner. Til slutt ble stadionet pyntet med 8300 potter som inneholdt 33 200 blomster og 1357 nåletrær. Noen ganger var det 1000 arbeidere som holdt på. Frivillige fra 260 av Jehovas vitners menigheter brukte til sammen 66 000 timer.

Et lignende arbeid ble utført for å gjøre i stand stadionene i Budapest, Zagreb og andre byer. Omkring 4000 frivillige brukte over 40 000 timer på å arbeide på stevneplassen i Lvov. Arbeidet deres ble regnet som betaling for leie av anleggene. Alle benkene på stadionet ble reparert og malt, og alle toalettene ble vasket og gjort i stand. Det ble dessuten oppført en 33 meter lang mursteinsbygning som inneholdt ekstra toaletter. På Khimik stadion i Usolje-Sibirskoje ble det også satt opp 52 ekstra toaletter til bruk under stevnet.

En som tilhørte ledelsen ved stadionet i Lvov, sa: «Jeg har aldri i mitt liv sett så uvanlige mennesker. Dere arbeider som én stor familie. Jeg skjønner det ikke, men det er veldig hyggelig å arbeide sammen med dere.» Stadionets ledelse utarbeidet et skriv hvor den takket vitnene «for det engasjement de utførte arbeidet med, og for de fine egenskapene og ansvarsfølelsen». Skrivet avsluttet med ordene: «Vi ønsker dere et vellykket stevne i Lvov.»

I Kijev trengte gulvet i det rommet hvor kafeteriaen skulle settes opp, å bli reparert. Arbeidet var unnagjort på to dager. To stadionarbeidere kom for å se «miraklet». Den ene sa til den andre: «På to dager har de klart noe som det tar folkene våre et halvt år å få gjort.» Presidenten i klubben for vannsport sa til stevnetilsynsmannen: «Dere har forandret stadionet i den grad at vi ikke kjenner det igjen.»

De ansatte ved stadionet i Kijev skrev som et uttrykk for sin verdsettelse: «Vi var svært imponert over den måten Jehovas vitners stevne var organisert på. . . . Akkurat som bekker om våren renner sammen og danner en elv som flommer over, strømmer Jehovas vitner fra alle kanter sammen til sin høytid. Dette fortjener beundring. Vi ser det for første gang. Vi takker dere for at dere har lært oss noe ved deres eksempel.»

Omsorg for stevnedeltagerne

En av de største oppgavene var å skaffe losji til tusener av besøkende. Lokale vitner åpnet sitt hjem for mange av dem. Tsjekkiske vitner tok imot 6280 polakker i sitt eget hjem under stevnet i Praha. I Budapest overnattet 2203 stevnedeltagere i private hjem. Og de 278 vitnene i Kijev tok imot mellom 750 og 800 besøkende.

I tillegg ble mange skoler og idrettshaller i Budapest og Praha brukt som overnattingssteder. I Budapest ble over 40 skoler brukt til å innkvartere 7930 personer. I Praha sov 12 530 på skoler og i idrettshaller, hvor tusener av luftmadrasser ble skaffet til veie. Over 29 000 som overvar stevnet i Praha, bodde på studenthjem og ungdomsherberger, og tusener av andre bodde på vanlige hoteller.

På noen av stevnene ble det ordnet med overnatting på de togene som stevnedeltagerne hadde reist med. Omkring 2000 vitner fra Zakarpatskaja Oblast overnattet i jernbanevogner i Kijev. Noen som kom fra Kaukasus til Kijev, gjorde det samme. Litauiske vitner som reiste til stevnet i Tallinn i Estland, overnattet også på de togene de hadde reist med.

Etter at stevnedeltagerne hadde kommet, ble de også vist omsorg på mange andre måter av sine omtenksomme verter. I Praha ble det for eksempel sørget for at det gikk 40 busser på en rute hvor det normalt bare går én buss. Og på grunn av forhåndsbetaling fikk stevnedeltagerne reise gratis med offentlige kommunikasjonsmidler til stevnet om morgenen og hjem igjen om kvelden bare ved å vise fram stevnemerkene sine. I Sovjetunionen fikk 11 busser som var på vei til stevnet i Usolje-Sibirskoje fra byen Angarsk i nærheten, eskorte av to biler fra trafikkpolitiet, én foran og én bak!

Bestrebelser for å komme til stevnene

Spesielt stevnedeltagere til visse sovjetiske stevner reiste langt og fikk store reiseutgifter. Noen hadde spart et helt år for å betale reisen. En gruppe reiste helt fra havnebyen Vladivostok ved Stillehavet til Usolje-Sibirskoje, en strekning på over 320 mil. Tolv andre kom fra øya Sakhalin i Stillehavet nord for Japan. En av dem var en 20-åring som hadde med seg tre andre ungdommer som han leder bibelstudier med.

En bussjåfør i Sajanogorsk, som hadde tenkt å la seg døpe på stevnet i Usolje-Sibirskoje, spurte arbeidsgiveren sin flere ganger om å få noen dager fri, så han kunne overvære stevnet, men sjefen ville ikke la ham dra. Mannen drog da til byen Abakan og skaffet seg en kopi av det sovjetiske dokumentet av 27. mars 1991 som offisielt anerkjenner Jehovas vitner som en religiøs organisasjon. Selv om sjefen fikk se dokumentet, ville han ikke gi ham tillatelse til å reise. Om morgenen den dagen mannen skulle dra, spurte han igjen, etter å ha bedt inderlig til Jehova, og endelig fikk han lov til å dra.

Dåp og nye publikasjoner

Dåpen var et gripende trekk ved alle disse østeuropeiske stevnene. I og med vanndåpen og dens symbolske betydning bekreftet 18 293 personer på disse stevnene i vitners nærvær at de uforbeholdent hadde innviet sitt liv til Jehova Gud for å tjene ham. En ung dåpskandidat i Praha som like før hadde fått et fristende tilbud om jobb, sa: «Jeg følte at jeg hadde valget mellom en treenig guddom som bestod i den amerikanske dollar, den tyske mark og den østerrikske shilling, på den ene siden og Jehova på den andre. Jeg valgte Jehova og avslo tilbudet.»

Dåpen i Tallinn foregikk i et utendørsbasseng i nærheten av Østersjøen, hvor man i bakgrunnen kunne se en gammel festning som en gang ble brukt som fengsel. I dette fengslet satt mange estlandske Jehovas vitner før de ble sendt til arbeidsleirer i Sovjetunionen i begynnelsen av 1950-årene. For en opplevelse det var, spesielt for slike eldre vitner, å se 447 nye troende symbolisere sin innvielse til Jehova i en offentlig seremoni!

Et annet spennende trekk ved stevnene var frigivelsen av nye publikasjoner. De litauiske vennene i Tallinn spratt bokstavelig opp fra sitteplassene sine og gråt da de fikk høre at brosjyren «Se, jeg gjør alle ting nye!» nå var å få på deres språk. Et høydepunkt på stevnene i Romania var likeledes frigivelsen av boken Åpenbaringen — dens store klimaks er nær! på rumensk, og for tsjekkerne og slovakerne i Praha var det et høydepunkt å få New World Translation of the Holy Scriptures på sine språk.

Men på de fleste stevnene var det frigivelsen av den nye boken Det største menneske som noen gang har levd som førte til overveldende glede. Det er allerede blitt trykt ti millioner eksemplarer av denne boken på 59 språk.

Rett bruk av friheten

I dag ønskes bibelsk litteratur velkommen i Øst-Europa, også i Sovjetunionen. Mengder av lastebiler fullastet med Vakttårnet og Våkn opp! forlater Jehovas vitners store trykkeri i Selters/Taunus i Tyskland og krysser grensene til østeuropeiske land. Så annerledes situasjonen er nå i forhold til den gangen da Jehovas vitner måtte smugle litteratur inn i disse landene og risikerte fengselsstraff!

Noe som illustrerer denne enestående forandringen, er følgende samtale som utspant seg mellom en tollembetsmann og et av Jehovas vitner rundt den tiden da stevnet i Tallinn ble holdt:

«Hva er det du har i den lille kartongen?»

«Blad.»

«Hva slags blad? Er det Guds blad?»

«Å ja, det er det.»

«Jehova Guds blad?»

«Ja!»

«Jaa’a, det er bra. Du kan gå videre.»

Etter stevnet i Budapest inviterte Arpad Göncz, Ungarns president, et av Jehovas vitner på besøk som hadde sittet i samme celle som ham under kommunistenes undertrykkelse. Göncz tilbrakte en time sammen med ham, og etterpå bad han sin tidligere medfange om å hilse Jehovas vitner og ønske dem alt godt. Mennesker verden over som elsker sin gudgitte frihet, er virkelig takknemlige for at nåværende statsmenn, for eksempel president Göncz, nå tillater religionsfrihet i Øst-Europa.

The New York Times viste i september i år at Jehovas folk bruker sin frihet på rette måte. Avisen beskrev et gatebilde i St. Petersburg (tidligere Leningrad) på denne måten: «Den sakte melodien i Gershwin’s ’Summertime’ ble ført av sted over elven Neva . . . Melodien fløt forbi lubne solbadere, smårollinger som løp etter hunder, selgere som solgte kart over det gamle St. Petersburg, og Jehovas vitner som så etter noen de kunne omvende.»

Ja, Jehovas vitner bruker ivrig sin frihet til å forkynne det gode budskap! Har du lyst til å vite mer om det budskapet de forkynner? Den sovjetiske avisen Vostotsjno-Sibirskaja Pravda forklarte: «Detaljerte opplysninger om deres virksomhet kan fås på de stedene hvor Jehovas vitner driver bibelsk undervisning, i en hvilken som helst by.» Uansett hvor du bor i verden, bør du ikke nøle med å spørre deg for.

[Oversikt på side 13]

STEVNER I ØST-EUROPA OG SOVJETUNIONEN

Tsjekkoslovakia (Praha) 74 587 2 337

Ungarn (Budapest) 40 601 1 134

Polen (12 byer) 131 554 4 250

Romania (8 byer) 34 808 2 260

Sovjetunionen (7 byer) 74 252 7 820

Jugoslavia (Zagreb) 14 684 492

I alt 30 stevner: 370 486 18 293

[Bilder på sidene 8 og 9]

Til høyre: Tolking for forskjellige språkgrupper i Praha

Under: Strahov stadion i Praha var fylt med over 74 000 stevnedeltagere

[Bilder på side 10]

Over: Stevnet i Tallinn i Estland

Under: Stevnet i Budapest, hvor 40 000 deltagere fullt ut gledet seg over programmet, enten det var regn eller sol

[Bilder på side 15]

Over: Noen av de ekstra toalettene som ble oppført til stevnet i Usolje-Sibirskoje i Sibir

Under: Stadionet i Praha blir malt, og det lages ekstra sitteplasser

[Bilder på side 16]

Det bibelske skuespillet og dåpen i Zagreb

[Bilder på side 17]

Øverst: Den første Rikets sal som Jehovas vitner har bygd i Ungarn, innvies i juni 1991

I midten: Over 20 000 overnattet på skoler og i idrettshaller i Budapest og Praha

Nederst: Boken «Det største menneske som noen gang har levd» deles ut i Usolje-Sibirskoje i Sibir