De kalte det underholdning
AMFITEATRET var ladet med spenning. Titusener var samlet for å overvære en av de mest dramatiske forestillingene som var å se i det gamle Roma. Faner, roser og fargerike billedtepper prydet arenaen. Fontener med parfymert vann sørget for at luften ble fylt med behagelige dufter. De rike var iført sine mest prangende klær. Pratingen blant tilskuerne ble innimellom avbrutt av lattersalver, men den lystige stemningen stod i skarp kontrast til det grufulle opptrinnet som ventet.
Snart kalte tubaenes illevarslende toner to gladiatorer til kamp. Tilskuerne lot seg rive med mens tvekjemperne hogg løs på hverandre i nådeløs villskap. Klangen fra sverdene kunne knapt høres over mengdens øredøvende bifallsrop. Plutselig klarte den ene gladiatoren med et raskt utfall å få slått motstanderen i bakken. Nå lå taperens skjebne i tilskuernes hender. Hvis de vinket med lommetørklærne, fikk han beholde livet. Med en enkelt gest med tommelen forlangte forsamlingen — kvinner og piker innbefattet — at taperen skulle få nådestøtet. Like etter ble den livløse kroppen slept ut av arenaen, den blodbestenkte jorden ble spavendt, det ble strødd ny sand over, og mengden forberedte seg på resten av blodbadet.
For mange av de gamle romere var dette underholdning. «Selv ikke de strengeste moralister kom med innvendinger mot at folk forlystet seg med blodsutgytelser,» sier boken Rome: The First Thousand Years. Og gladiatorkamper var bare én av de mange formene for dekadent underholdning som Roma kunne by på. Det ble også satt i scene realistiske sjøslag til glede for blodtørstige tilskuere. Og i tillegg ble det arrangert offentlige henrettelser, der dømte forbrytere ble bundet til en pæl og fortært av utsultede villdyr.
De som ikke var fullt så lystne på å se blod, kunne i stedet velge blant forskjellige typer av teaterstykker som ble oppført i Roma. Mimene — korte skuespill med handling fra dagliglivet — «hadde ekteskapsbrudd og kjærlighetsaffærer som hovedtemaer,» skrev Ludwig Friedländer i boken Roman Life and Manners Under the Early Empire. «Språket var fullt av vulgære uttrykk, og humoren var plump, med en overflod av grimaser, uanstendige fakter og framfor alt groteske danser til fløyteakkompagnement.» The New Encyclopædia Britannica sier: «Det finnes vitnesbyrd om at det faktisk ble utført utuktige handlinger på scenen i mimene på Romerrikets tid.» Ikke uten grunn omtalte Friedländer mimen som «den mest skandaløse av farsene med hensyn til umoral og svinskhet», og han tilføyde: «De mest uanstendige opptrinnene var de som høstet størst applaus.»a
Hvordan er situasjonen i dag? Har folk fått en annen smak når det gjelder underholdning? Les den neste artikkelen, og legg merke til hva kjensgjerningene viser.
[Fotnote]
a Iblant ble det eksekvert henrettelser på scenen for å gjøre teaterstykkene mer realistiske. Boken The Civilization of Rome sier: «Det var ikke uvanlig at en dødsdømt forbryter tok skuespillerens plass i det kritiske øyeblikk.»
[Bilderettigheter på side 3]
The Complete Encyclopedia of Illustration/J. G. Heck