«Det som en fugl løper etter i regnet . . .»

Av Våkn opp!s medarbeider i Nigeria

DA DEN lille menigheten vår i det sørlige Nigeria fikk sin forsyning av traktaten Rikets budskap nr. 34, som ble distribuert over hele verden, var vi ivrige etter å dele den ut i alle deler av distriktet vårt. Det var ingen lett oppgave. I distriktet vårt har vi en del bosetninger langt inni den tropiske regnskogen hvor man dyrker kassava, jams og andre nyttevekster. Det ville bli vanskelig å komme seg dit, men langt fra umulig. Det er jo Guds vilje at alle slags mennesker, også jordbrukere i jungelen, skal få høre det gode budskap. — 1. Timoteus 2: 3, 4.

Den 16. oktober 1995 gikk derfor 18 av oss av gårde klokken halv åtte om morgenen for å besøke en bosetning tre—fire kilometer unna som heter Abomgbada. Etter at vi hadde gått et stykke, måtte vi krysse en elv. Vannet nådde oss til livet.

For å komme fram til en annen bosetning den samme dagen måtte vi over en større elv. Denne gangen var det bare fire brødre og en søster som krysset elven. Resten av gruppen ble igjen.

Vi fant mange den dagen som hadde et hørende øre. Noe annet som gjorde oss glade, var det som vi kalte bush-lønnen vår. Vi plukket noe viltvoksende frukt der vi gikk, og spiste den. Vi traff gjestfrie bønder som var glad for at vi anstrengte oss for å komme til dem; de gav oss appelsiner til å slokke tørsten med. Vi snakket med cirka 250 mennesker og leverte alle de traktatene vi hadde med oss.

En stor utfordring

Den største utfordringen kom to dager senere. Tolv kilometer unna ligger Ose Anasi, hvor det sannsynligvis aldri var blitt foretatt organisert forkynnelse før. Noen kvidde seg for å gå dit. Det var risikabelt å krysse Urasi-elven, og mange av oss kunne ikke svømme. Det kunne være farlig å vade over den på grunn av kvasse trestubber. Der det var gjørmete, var det glatt, og hvis man falt, kunne man lett slå seg. Noen av broene var nokså skrøpelige. Dessuten var det slanger, krokodiller og blodigler i vannet.

Seksten av oss bestemte oss for å gå allikevel. Vi gikk omkring halvannen kilometer før vi gikk om bord i en kano for å krysse den strie og farlige Urasi. For å komme fram til kanoen måtte vi gå nedover en bratt åsside. Det var regntid, og elven hadde gått over sine bredder. I hele dette området er det leirjord, og i regntiden er den svært glatt. Da vi gikk ut av kanoen igjen, oppdaget vi at stien var blitt til en elv som noen steder var en meter dyp. Det var da problemene våre begynte for alvor.

Vi vasset i denne elven i en halvtimes tid. Det var så glatt at mange av oss falt i det gjørmete vannet. Biblene, bladene og traktatene ble søkkvåte. Vi var i godt humør, så når noen falt, fikk vi oss en god latter alle sammen, også den som hadde falt.

Da vi krysset en liten elv, festet det seg blodigler på bena våre. En ung søster som fikk en igle på benet, satte i et gjennomtrengende hyl. Hun fortsatte å skrike etter at iglen var fjernet. Det tok vi også med godt humør. Det hørte liksom med, og vi gikk videre.

Et annet sted vi skulle krysse en bekk, bestemte en av brødrene seg for at han ikke skulle vasse over, som de andre gjorde, men heller hoppe over. Han klarte å hoppe over vannet, men ikke over gjørmen. Han skled i gjørmen og falt så lang han var. Han reiste seg, sjekket om han hadde skadet seg, fant ut at han var like hel, og sa: «Ikke noe problem; dette får vi ta med på kjøpet.» Vi tenkte på at apostelen Paulus også hadde møtt «farer fra elver», og det var nok mye større farer enn dem vi var ute for. — 2. Korinter 11: 26.

Vi gikk over en bro som så farlig ut, men vi klarte å komme oss over, alle sammen. Etterpå ble det glattere å gå, og rett som det var, var det noen som skled og falt.

Vi hadde en alminnelig pioner med oss som er nesten 70 år gammel. Den morgenen hadde han kommet ut til oss for å ønske oss god tur. Men etter at vi hadde bedt om Jehovas velsignelse, sa han: «Hvordan kan vel jeg bli igjen her, når dere skal ut og forkynne?» Han insisterte på å få bli med, og ingen klarte å få ham fra det. Han sa at Jehova ville være med ham. Så han ble med.

Da han falt på ryggen fordi han skled på den glatte bakken, var det ingen som lo. Vi spurte engstelig om han hadde slått seg. Han svarte: «Nei. Jeg tok meg god tid til å falle, så jeg ikke skulle skade bakken.» Vi lo av lettelse og husket det som står i Jesaja 40: 31: «De som håper på Jehova, skal få ny kraft.»

Takknemlige tilhørere

Til slutt kom vi fram. Det var virkelig oppmuntrende å se hvordan folk reagerte. En mann ble redd da han så at vi kom gående mot hytta hans, men da han fikk høre hvem vi var, sa han: «Det er utrolig at dere har foretatt denne vanskelige reisen bare for å forkynne for oss. Det setter vi pris på.» Vi svarte med et lokalt ordspråk: «Det som en fugl løper etter i regnet, er viktig for den.» Mannen forstod hva vi mente.

En annen jordbruker sa: «Hvis forkynnelsen har nådd dette stedet, betyr det at frelsen har nådd oss.» Mange hadde spørsmål, som ble besvart. De bad oss om å komme igjen, og det lovte vi å gjøre.

I Ose Anasi leverte vi 112 traktater — alle vi hadde med oss. Alt i alt forkynte vi for cirka 220 personer.

På veien tilbake gikk vi oss bort. Det ville ha tatt halvannen time å gå tilbake til Ose Anasi, og det ble snart mørkt. Vi bad til Jehova inni oss og bestemte oss for å gå videre, selv om det betydde at vi måtte vasse over en stri elv som rakk oss til hoftene.

Etter at vi hadde krysset elven, fant vi veien vår og oppdaget til vår store forbauselse at vi bare hadde en femtedel igjen av veien hjem. Det at vi hadde gått oss vill, hadde vist seg å være en fordel — vi hadde tatt en snarvei som forkortet turen med minst en time! Vi var naturligvis glad for det, og vi takket Jehova. Vi kom hjem idet solen gikk ned, slitne og sultne, men lykkelige.

Senere, da vi snakket om det vi hadde opplevd i løpet av dagen, sa en søster: «Jeg hadde hørt om det stedet før, så jeg visste at jeg kom til å falle. Hadde det ikke vært for det gode budskap, hadde jeg aldri gått dit, ikke engang for alle penger i hele verden!» En bror sa: «Endelig har Ose Anasi fått høre det gode budskap!»

[Bilder på side 23]

Over en av broene

Vi krysset mange elver hvor det var blodigler

Etter at vi hadde kommet oss ned denne hasardiøse stien, satte vi oss i en kano for å krysse Urasi-elven