De unge spør . . .

Hvorfor får alltid jeg skylden?

«Faren min er allergisk og må arbeide sammen med folk som røyker. Når han kommer hjem, er han noen ganger helt ute av seg. Han mister ting og gir meg skylden. Når jeg sier at det var han som mistet det, blir han sint og sier at jeg ikke skulle ha rettet på ham.» — En tenåringsjente.

FØLER du noen ganger at du er familiens syndebukk? Virker det som om du får skylden, uansett hva som går galt? Det virket slik for 14 år gamle Joy. Hun tilhører en aleneforelderfamilie og passer ofte sine yngre brødre og søstre. «Jeg kan være nedenunder når de begynner å slåss,» beklager hun seg. «De oppfører seg så dumt og umodent, men når pappa kommer hjem, skriker han til meg fordi jeg ikke var der og stoppet det.»

Hvis foreldrene dine sier at du er bortskjemt, lat eller uansvarlig eller bruker andre ord som får deg til å føle deg udugelig, kan det noen ganger virke som om de venter at du skal mislykkes. Ramons familie kalte ham for «den distré professoren» — et klengenavn som såret ham dypt. Du kan på samme måte bli såret over at noen bruker et klengenavn som framhever dine svakheter, selv om de gjør det på en kjærlig måte. Istedenfor å motivere deg til å forbedre deg, vil den negative betegnelsen bare forsterke følelsen av at det alltid er du som skal ha skylden.

Det kan være spesielt vondt å få skylden for noe når det ser ut til at det skyldes favorisering. En tenåring som heter Frankie, sier: «Jeg er den mellomste blant tre søsken, og det er alltid meg det går ut over.» Det ser kanskje ut som om søsknene dine alltid er utenfor mistanke, mens du blir erklært skyldig ved første tegn på bråk.

Hvorfor foreldre kritiserer

Det er bare naturlig at foreldre irettesetter barna sine når de feiler. Det er jo ved å gi gagnlig, positiv veiledning gudfryktige foreldre kan oppdra barna «i Jehovas tukt og formaning». (Efeserne 6: 4) Men til tider kan til og med de beste foreldre overreagere og trekke forhastede slutninger. Tenk på det som fant sted da Jesus var ung, den gangen foreldrene ikke kunne finne ham. Det viste seg at han var i templet og drøftet Bibelen. Men selv om det var slik det forholdt seg, spurte moren da de fant ham: «Barn, hvorfor har du handlet slik mot oss? Se, din far og jeg har lett fortvilt etter deg.» — Lukas 2: 48.

Ettersom Jesus var fullkommen, var det ingen grunn til å tro at han ville være med på noe kriminelt. Men i likhet med alle andre kjærlige foreldre, følte moren ansvar for barnet sitt, og reagerte sterkt, kanskje fordi hun fryktet for at han på en eller annen måte ville bli skadelidende. På samme måte kan kanskje dine foreldre overreagere av og til, ikke fordi de ønsker å være stygge mot deg eller skape problemer, men ganske enkelt fordi de virkelig bryr seg om deg.

Innse også at vi lever i ’kritiske tider som er vanskelige å mestre’. (2. Timoteus 3: 1) Foreldrene dine er utsatt for store påkjenninger i arbeidet sitt og i omsorgen for hjemmet, og det kan innvirke på den måten de behandler deg på. (Jevnfør Forkynneren 7: 7.) En som behandler folk med psykiske lidelser, sa: «I noen familier kan foreldre miste besinnelsen og ta raske beslutninger når det oppstår problemer, selv om de vanligvis er reale mennesker.»

Aleneforeldre er kanskje særlig tilbøyelige til å gi utløp for sine frustrasjoner overfor barna sine, rett og slett fordi de ikke har en ektefelle å diskutere ting med. Det er naturligvis ikke hyggelig å føle at din fars eller mors frustrasjoner går ut over deg. Sytten år gamle Lucy sier: «Hvis jeg har gjort noe galt og fortjener å bli straffet, er det greit. Men når jeg blir straffet fordi mor er i dårlig humør, er det virkelig urettferdig.»

Favorisering er en annen faktor. Selv om foreldre vanligvis er glad i alle barna sine, er det ikke uvanlig at de er spesielt knyttet til ett av barna.a (Jevnfør 1. Mosebok 37: 3.) Det er i seg selv smertefullt å føle at du er mindre elsket enn søsknene dine. Men hvis det ser ut til at dine behov blir oversett, eller at du ofte får skylden for ting dine søsken har gjort, er det lett å bli bitter. «Jeg har en lillebror, Darren,» sier unge Roxanne, «han er mors lille engel . . .  Hun legger alltid skylden på meg, aldri på Darren.»

Familier med problemer

I sunne familier kan urettferdige beskyldninger forekomme fra tid til annen. Men i familier med problemer kan det at foreldre kommer med beskyldninger, harde ord og ydmykelser, bli et mønster. Noen ganger blir beskyldningene til og med fulgt av «ondsinnet bitterhet og harme og vrede og skriking og spottende tale». — Efeserne 4: 31.

Er det ungdommen som har skylden for at foreldrene kommer med slike utbrudd? Det er sant at en ulydig sønn eller datter kan være «til gremmelse» for foreldre. (Ordspråkene 17: 25) Men det er til foreldre at Bibelen sier: «Irriter ikke deres barn [bokstavelig: «egg dem ikke til vrede»].» (Efeserne 6: 4) I likhet med alle andre kristne må foreldre vise selvkontroll, «idet [de] behersker seg under onde forhold». (2. Timoteus 2: 24) Så når foreldre mister selvkontrollen, kan de ikke skylde på barnas utilstrekkelighet.

Når en far eller mor kommer med muntlig angrep, kan det tyde på at han eller hun er utsatt for følelsesmessig press eller depresjon eller har liten selvfølelse. Det kan også skyldes ekteskapelige problemer eller alkoholisme. Ifølge en kilde blir barna til slike som har avhengighetsproblemer, ofte gjort til syndebukker. «Ikke noe av det de gjør er riktig. De kan bli kalt ’dum’, ’slem’ og ’egoistisk’. Familiemedlemmer betrakter da det barnet (eller de barna) som selve ’problemet’ og får på den måten ledet oppmerksomheten bort fra sine egne ubehagelige følelser og problemer.»

Hvordan en kan takle urettferdige beskyldninger

Dr. Kathleen McCoy bemerker: «Det å sette et barn i en bestemt bås eller nedvurdere og kritisere dets personlighet . . . kan hos en tenåring resultere i lav selvtillit, nedtrykthet og problemer med å kommunisere.» Eller som Bibelen selv uttrykker det, kan hard behandling gjøre barna «forbitret» og «motløse». (Kolosserne 3: 21) Som en ungdom kan du begynne å se på deg selv som en verdiløs fiasko og kan kanskje også utvikle negative følelser overfor foreldrene dine. Du trekker kanskje den slutning at det er lite du kan gjøre for å tekkes dem, og at det egentlig ikke er noe poeng i å forsøke. Sinne og bitterhet slår rot og får deg til å avvise all tukt — også konstruktiv veiledning. — Jevnfør Ordspråkene 5: 12.

Hvordan kan du takle dette? Mye avhenger av den konkrete situasjonen du er i. Hvorfor ikke stoppe opp og vurdere den realistisk? Er det for eksempel slik at du alltid får skylden? Eller kan det ganske enkelt være at foreldrene dine har en tendens til å være litt for kritiske til tider og uttrykker seg galt? «Vi snubler alle mange ganger,» sier Bibelen, og det innbefatter også foreldre. (Jakob 3: 2) Så hvis foreldrene dine overreagerer litt av og til, trenger du da også å overreagere? Bibelens råd i Kolosserne 3: 13 passer godt: «Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig hvis noen har en grunn til å komme med klagemål mot en annen. Liksom Jehova villig har tilgitt dere, slik skal også dere gjøre.»

Hvis du har empati, evnen til å sette deg i dine foreldres sted, vil det hjelpe deg til å gjøre dette. Ordspråkene 19: 11 sier: «Et menneskes innsikt bremser hans vrede, og det er en pryd for ham at han overser overtredelse.» Hvis din far virker uvanlig irritabel når han kommer hjem fra arbeidet, og legger skylden på deg for noe du ikke har gjort, trenger du da å gjøre et stort nummer av det? Ved å huske at han trolig er anspent og sliten, kan du klare å ’overse hans overtredelse’.

Men hva om urettferdige beskyldninger ikke bare forekommer av og til, men til stadighet? En senere artikkel vil drøfte hva du kan gjøre for å forbedre situasjonen.

[Fotnote]

[Bilde på side 19]

Det er ikke urettferdig av foreldre å gi veiledning når det er nødvendig