De unge spør . . .

Hvordan kan jeg unngå å bli kritisert hele tiden?

«Jeg fikk alltid skylden for ting. Hvis døren ikke var låst eller komfyren ikke var slått av eller noe ikke var på plass eller ikke var blitt gjort, så var det Ramons feil!» — Ramon.

NÅR du er i tenårene, kan det noen ganger virke som du får skylden for omtrent alt som går galt. I en tidligere artikkel kom vi inn på at foreldre noen ganger er for raske til å kritisere barna sine.a Årsakene til det kan variere fra deres normale bekymring for barna til sterke følelsesmessige påkjenninger. Men uansett hva grunnen er, kan det være sårende og ydmykende å bli trukket til ansvar for noe som ikke er din feil.

Som et ufullkomment menneske vil du naturligvis begå feil fra tid til annen. (Romerne 3: 23) Fordi du er ung, er du dessuten forholdsvis uerfaren. (Ordspråkene 1: 4) Det er ikke til å unngå at du noen ganger viser sviktende dømmekraft. Og når du feiler, er det bare rett og rimelig at du blir trukket til ansvar. — Forkynneren 11: 9.

Hvordan bør du så reagere hvis du blir kritisert for noe du faktisk har gjort? Noen ungdommer prøver å opptre som de er ofre for en eller annen grov urettferdighet. De maser og bråker om at foreldrene alltid kritiserer dem for alt mulig. Hva blir resultatet? Frustrerte foreldre går enda strengere til verks for å få dem til å forstå poenget. Bibelen gir dette rådet: «Visdom og tukt har dårer foraktet. Hør, min sønn, på din fars tukt, og forlat ikke din mors lov.» (Ordspråkene 1: 7, 8) Når du innrømmer at du har handlet galt, og gjør de nødvendige forandringer, kan du lære av feilene dine. — Hebreerne 12: 11.

«Fortrolig samtale» med foreldrene dine

Det er selvfølgelig noe helt annet når du blir trukket til ansvar for ting som ikke er din feil, eller når du blir kritisert på en ubarmhjertig måte. Forståelig nok blir du da kanskje sint og fornærmet. Det kan til og med være at du blir fristet til å oppføre deg dårlig, fordi du regner med at du får kritikk uansett. (Forkynneren 7: 7) Men hatske handlinger virker sårende på alle. (Jevnfør Job 36: 18.) Ordspråkene 15: 22 peker på en bedre framgangsmåte. Der står det: «Planer blir gjort til intet der hvor det ikke er fortrolig samtale.» Ja, én ting du kan gjøre for å få foreldrene dine til å behandle deg annerledes, er å fortelle dem hva du føler.

Prøv først å finne det som Bibelen kaller den «rette tid». (Ordspråkene 15: 23) Skribenten Clayton Barbeau foreslår: «Velg et tidspunkt da stemningen er avslappet og dere alle føler dere ganske vel til mote.» Bibelen kommer dessuten med denne advarselen: «Et ord som volder smerte, får vrede til å stige opp.» (Ordspråkene 15: 1) Prøv derfor å gå fram på en vennlig og respektfull måte og unngå å være aggressiv. Pass på at du ikke mister besinnelsen. (Ordspråkene 29: 11) I stedet for å angripe foreldrene dine («Dere kritiserer meg alltid for alt mulig!») bør du prøve å forklare dem hvordan du føler det når du stadig blir hakket på. («Jeg blir lei meg når jeg blir kritisert for ting som ikke er min feil.») — Jevnfør 1. Mosebok 30: 1, 2.

Det samme kan sies om de tilfellene da foreldrene dine blir sinte på grunn av en eller annen misforståelse. Foreldrene til den unge Jesus ble en gang oppbrakt da de ikke visste hvor det var blitt av ham. Men Jesus gav seg ikke til å syte og klage. Han forklarte rolig situasjonen. (Lukas 2: 49) Du bør også prøve å opptre på en voksen måte overfor foreldrene dine når du får trøbbel. Husk at de er opprørt fordi de bryr seg om deg. Hør respektfullt på det de sier. (Ordspråkene 4: 1) Vent til situasjonen har roet seg før du kommer med ditt syn på saken.

’Prøv din egen gjerning’

Hva er egentlig grunnen til at enkelte foreldre lett trekker forhastede slutninger når det gjelder barna sine? For å være ærlig gir ungdommer noen ganger foreldrene sine grunn til å være mistenksomme. Ordspråkene 20: 11 sier: «Allerede ved sine gjerninger gjør en gutt seg kjent — hvorvidt det han gjør, er rent og rettskaffent.» Hva slags inntrykk har du gitt foreldrene dine av deg selv? Har dine «gjerninger» vist at du er ’rettskaffen’ og moden, eller har de vist at du er skjødesløs og uansvarlig? Hvis det sistnevnte er tilfellet, bør du ikke bli overrasket om foreldrene dine ofte trekker forhastede slutninger når det gjelder deg. «Jeg måtte gå i meg selv,» innrømmet Ramon, den unge mannen som ble nevnt innledningsvis, i forbindelse med den kritikken han fikk av foreldrene sine. «Noen ganger var det en kjerne av sannhet i mistankene deres.»

Er det også slik i ditt tilfelle? I så fall har du kanskje ikke annet å gjøre enn å prøve å rette opp det inntrykket du har gitt av deg selv. Hvis du gjennom lengre tid viser at du er pålitelig og ansvarsbevisst, kan du gradvis overbevise foreldrene dine om at du har forandret deg og er til å stole på.

Ramons erfaringer er et eksempel på det. Familien hans og kameratene hans gav ham i all vennskapelighet klengenavnet «den distré professoren» fordi han hadde så lett for å glemme ting. Har foreldrene dine satt en negativ merkelapp på deg og sagt at du er umoden eller uansvarlig? Som skribenten Kathleen McCoy påpeker, mener noen foreldre muligens at slike merkelapper tjener til «å rette søkelyset mot det som er galt, så tenåringen kan bli klar over det og forandre seg». Men i virkeligheten fører slike merkelapper ofte til sårede følelser. Trass i det forstod Ramon etter hvert at klengenavnet fikk fram et poeng. «Jeg konsentrerte meg alltid om én ting, så det hendte at jeg mistet nøkler og glemte lekser og plikter i huset,» innrømmer han.

Ramon tok derfor skjeen i en annen hånd. «Jeg tok fatt på å lære om forpliktelser og prioriteringer,» minnes han. «Jeg satte opp en timeplan og begynte å ta mitt personlige bibelstudium mer alvorlig. Jeg lærte at Jehova legger vekt på både små ting og store ting.» (Lukas 16: 10) Ved å anvende Bibelens prinsipper klarte Ramon med tiden å kvitte seg med sitt rykte som en glemsom person. Hva om du prøver å gjøre det samme? Og hvis en merkelapp eller et klengenavn virkelig plager deg, bør du snakke ut om det med foreldrene dine. Kanskje de da vil se tingene fra din synsvinkel.

Når det ser ut som favorisering

Noen ganger ser det ut som det ligger favorisering bak kritikken. Ramon forteller: «De eldre brødrene og søstrene mine kunne komme sent hjem og slippe unna med det. Men hvis jeg gjorde det samme, fikk jeg trøbbel.» Albert fra Guyana husker at han følte det på omtrent samme måte da han vokste opp. For ham virket det som moren hans tuktet ham strengere enn hun gjorde med broren hans.

Men ting er ikke alltid hva de ser ut til. Foreldre lar ofte eldre barn få større frihet, ikke på grunn av favorisering, men fordi de regner med at de vil være seg sitt ansvar bevisst. Det kan også være spesielle forhold inne i bildet. Albert innrømmer at broren hans slapp fysisk straff fordi han var «liten og sykelig». Er det favorisering hvis foreldre tar i betraktning de spesielle behovene eller begrensningene et bestemt barn kan ha?

Det forekommer nok av og til at foreldre har sine favoritter. (Jevnfør 1. Mosebok 37: 3.) Albert sier om sin sykelige bror: «Mor var spesielt glad i ham.» Men heldigvis kan kristen kjærlighet utvides. (2. Korinter 6: 11—13) Så hvis foreldrene dine er «spesielt glad» i en av søsknene dine, betyr ikke det at de ikke bryr seg om deg. Det viktigste spørsmålet er: Behandler de deg urettferdig og hakker på deg på grunn av blind kjærlighet til broren eller søsteren din? Hvis det er tilfellet, bør du for all del la dem få vite hva du føler. Trekk fram konkrete eksempler som etter din mening vitner om favorisering, men gjør det på en rolig og fornuftig måte. Kanskje de da hører på deg.

Problemfamilier

Det må innrømmes at ikke alle situasjoner er like lette å forandre. Hos noen foreldre er det blitt en inngrodd vane å skjelle og smelle. Det er kanskje særlig tilfellet med foreldre som har følelsesmessige problemer eller kjemper med rusmiddelmisbruk. Under disse omstendighetene kan det være at det ikke hjelper å prøve å snakke ut om saken. Hvis det er slik det er hjemme hos deg, bør du innse at dine foreldres problemer ligger utenfor din kontroll og antagelig bare lar seg løse ved at de får hjelp utenfra. Det beste du selv kan gjøre, er å vise dem den rette ære og respekt og prøve å unngå unødvendige konflikter. (Efeserne 6: 1, 2) Ordspråkene 22: 3 sier: «Klok er den som har sett ulykken og så skjuler seg.»b

Søk dessuten støtte hos noen utenfor familien. Snakk med en moden voksen, for eksempel en kristen eldste. Kjærlig oppmerksomhet fra en slik person kan bidra mye til å motvirke følelsen av at det alltid er du som har skylden for ting. Gå også inn for å ’nærme deg Gud’. (Jakob 4: 8) Selv om andre kanskje utsetter deg for urettferdig kritikk, «skal ikke [Gud] for alltid fortsette å klandre, og han skal ikke fortsette å være harmfull til uavgrenset tid. . . . For han vet hvordan vi er formet, han kommer i hu at vi er støv». (Salme 103: 9, 14) Det at du vet at du er verdifull i Guds øyne, kan hjelpe deg til å utholde urettferdig kritikk.

[Fotnoter]

[Bilde på side 21]

Når vi innrømmer våre feiltrinn, kan vi lære av det gale vi gjør