Kilimanjaro — Afrikas tak

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I KENYA

DET indre av Afrika var bare i liten grad kartlagt for 150 år siden. For verden utenfor var dette store kontinentet uutforsket og mystisk. Blant de mange historiene som sivet ut fra Øst-Afrika, var det spesielt én historie som virket merkelig for europeerne. Det var en beretning fra de tyske misjonærene Johannes Rebmann og Johann L. Krapf. De hevdet at de i 1848 så et fjell like ved ekvator som var så høyt at toppen var hvit av snø.

Historien om et snødekt fjell som skulle befinne seg i tropene i Afrika, ble ikke bare møtt med skepsis, men også med latterliggjøring. Men beretningen om et kolossalt fjell vakte nysgjerrighet og interesse hos geografer og oppdagelsesreisende som med tiden kunne bekrefte misjonærenes beretning. Det var virkelig et snødekt vulkansk fjell i Øst-Afrika som ble kalt Kilimanjaro. Noen mente at «Kilimanjaro» betyr «Storhetens fjell».

Afrikas «tak»

I dag er det mektige Kilimanjaro kjent for sin betagende skjønnhet og imponerende høyde. Få scener er så pittoreske og minneverdige som synet av en flokk elefanter som krysser de tørre, støvete afrikanske slettene, mens den snødekte «Kili» majestetisk ruver i bakgrunnen.

Kilimanjaro er det høyeste fjellet på det afrikanske kontinent og blant de største sovende vulkaner i verden. Fjellet ligger i Tanzania, rett sør for ekvator ved grensen mot Kenya. Her har jorden spydd ut mer enn fire milliarder kubikkmeter vulkansk masse og på den måten formet dette fjellet som når helt opp til skyene.

Fjellets enorme størrelse blir framhevet ved at det ligger helt for seg selv. Frittstående og fjernt reiser det seg fra det savanneområdet hvor masaiene holder til, og som ligger cirka 900 meter over havet, og det rager opp i en høyde av hele 5895 meter! Det er ikke rart at Kilimanjaro av og til blir omtalt som Afrikas tak.

Kilimanjaro ble også kalt «Karavanenes fjell», for som et lysende fyrtårn kunne de store snødekte flatene og isbreene bli sett flere hundre kilometer unna i alle retninger. I de siste århundrene har den snødekte toppen ofte vist vei for karavaner som var på vei ut fra dette ville indre av Afrika, og som hadde med seg elfenben, gull og slaver.

De imponerende toppene

Kilimanjaro består av to vulkanske topper. Kibo er den største. Den vakre, symmetrisk kjegleformede toppen er dekket med et permanent lag med is og snø. Øst for Kibo rager en annen fjelltopp, Mawensi, 5354 meter i været. Dette er den nest høyeste fjelltoppen i Afrika, etter Kibo. I motsetning til Kibos jevnt skrånende fjellsider er Mawensi en forreven og vakkert utformet topp med bratte fjellvegger på alle sider. Kibo og Mawensi er forbundet med hverandre i 4600 meters høyde av en stor skrånende slette med flyttblokker strødd utover. Vest for Kibo ligger Shira, som er restene etter en gammel vulkan som for lengst er erodert av vind og vann. Den utgjør nå et betagende platå, 4000 meter over havet.

Et økologisk mesterverk

Kilimanjaros økosystem består av forskjellige soner som avgrenses av høyden over havet, hvor mye nedbør som faller, og vegetasjonen. Den lavere delen av skråningen er dekket med uberørt tropisk skog hvor flokker av elefanter og kafferbøfler streifer omkring. Flere apearter holder til høyt oppe i tretoppene. Besøkende kan noen ganger få et hastig glimt av en sky skriftantilope eller en abbotduike som så lett går i ett med den tette underskogen.

Over urskogen ligger lyngsonen. Gamle, krokete trær, bøyd av vind og elde, er kledd med lav som henger ned og minner om langt grått skjegg hos gamle menn. Her åpner fjellsiden seg, og trelyngen trives. Gresstuster med klynger av fargerike blomster innimellom gjør landskapet til et vakkert syn.

Går man enda høyere, over tregrensen, finner man en lynghei. Her er trærne erstattet av planter med et noe uvanlig utseende; blant dem er kjempeåkersvineblomster, som blir opptil fire meter høye, og lobeliaer som minner om store kålhoder eller artisjokker. Rundt kampesteiner og fjellknauser gror evighetsblomster. Disse strålignende plantene føles tørre når en tar på dem, men de gir farge til det ellers sølvgrå landskapet.

Enda høyere oppe begynner den alpine sonen. Terrenget er ensformig med fargetoner i mørk brunt og grått. Det er ikke mange plantene som slår rot i disse karrige og tørre omgivelsene. Det er her de to hovedtoppene, Kibo og Mawensi, er forbundet med en stor salformet fjellrygg som utgjør en høytliggende ørken, tørr og steinete. Temperaturene her er ekstreme med opptil 38 grader celsius om dagen og godt under frysepunktet om natten.

Til sist kommer vi til toppsonen. Her er luften kald og klar. De store isbreene utgjør en ren, hvit kontrast til den mørkeblå himmelen og det mørke fjellet. Luften er tynn og inneholder omtrent halvparten så mye oksygen som luften ved havoverflaten. På Kibos flate topp finner vi vulkanens krater. Det er nesten helt sirkelformet og har en diameter på 2,5 kilometer. I hjertet av fjellet, inne i kratret, finnes en stor askegrop som er 300 meter bred, og som går 120 meter ned i vulkanen. De giftige, svovelholdige gassene som sakte stiger opp i den kalde luften fra små fumaroler (hull eller revner hvor det strømmer eller siver ut vulkanske gasser), vitner om at det virkelig er «liv» dypt inne i denne sovende kjempen.

Kilimanjaros enorme størrelse gjør at det blir skapt et eget klima i dette området. Fuktig vind fra Indiahavet blåser inn over de tørre slettene til den treffer fjellet. Her blir den fuktige luften presset opp i den kalde luften høyere oppe, hvor den kondenserer og faller ned som regn. Dette gjør de lavere skråningene rundt fjellet velegnet til kaffe- og matvareproduksjon, som gir utkomme til dem som bor ved foten av fjellet.

Å bestige «Kili»

De som bodde i skyggen av Kilimanjaro, trodde at onde ånder holdt til i fjellskråningene. De trodde at disse åndene ville skade alle som forsøkte å ta seg opp til den snødekte toppen, noe som avholdt dem fra å forsøke. Det var først i 1889 at to tyske oppdagelsesreisende besteg fjellet, og dermed stod på det høyeste punktet i Afrika. Den andre toppen, Mawensi, som teknisk sett er vanskeligere å bestige, ble ikke beseiret før i 1912.

I dag kan alle som er i god fysisk form, bestige Kilimanjaro. Det er en populær tur blant dem som besøker Øst-Afrika. Den tanzanianske ledelsen for Kilimanjaro nasjonalpark tilbyr godt organiserte turer til dem som ønsker å bestige fjellet. Det er muligheter for å leie både klær og utstyr. Erfarne bærere og guider er tilgjengelige, og flere hoteller tilbyr de fleste bekvemmeligheter fra begynnelse til slutt under en slik fjellklatrer-safari. På forskjellige høyder finnes det velbygde hytter hvor klatrerne kan finne ly og overnatte.

Kilimanjaro er et imponerende skue som maner til ettertanke. Man kan si seg enig i disse ordene om Gud: «Han grunnfester fjellene med sin kraft.» (Salme 65: 6) Ja, høyt og ensomt ruver Kilimanjaro over Afrika og står som et imponerende vitnesbyrd om vår Store Skapers veldige makt.

[Kart på side 16]

(Se den trykte publikasjonen)

AFRIKA

Kenya

KILIMANJARO

Tanzania