Fra våre lesere

Omsorgsarbeid — hvordan du kan møte utfordringen  Denne flotte artikkelserien [8. februar 1997] var virkelig til stor oppmuntring for meg. Jeg er 17 år gammel og tar meg av min bestefar, som har hatt slag, og min mor, som har hatt et nervøst sammenbrudd. Det var virkelig til trøst for meg å lese at det er normalt å miste tålmodigheten av og til og å spørre: «Hvorfor har dette skjedd meg?» Jeg satte også pris på artikkelen om hvordan andre kan yte omsorgspersonen praktisk hjelp.

P. T., Italia

Deres beskrivelse av følelsene til dem som tar seg av sine kjære som er syke, var riktig og skrevet med forståelse. Jeg takker Jehova for at han tilskyndte dere til å skrive disse vakre artiklene. Jeg er sikker på at de vil hjelpe alle oss som er i en slik situasjon, til å forsone oss med den og til å fortsette å tjene Jehova med nidkjærhet og glede.

B. V., Tsjekkia

Jeg er nylig skilt og er mor til to tenåringer. Sønnen min lider av ADHD (oppmerksomhetssvikt og hyperaktivitet). Den belastningen dette medfører, er enorm. Da jeg leste de siste artiklene om omsorgsarbeid, kunne jeg forstå hvorfor jeg blir forlegen, sint og motløs og føler meg hjelpeløs. Noe som har vært til oppmuntring, er at eldre brødre i menigheten har tatt min sønn under sine vinger. For en glede det er å se kjærligheten komme til uttrykk i handling!

C. C., USA

Mannen min lider av demens og er avhengig av min omsorg. Jeg var redd for at jeg ikke skulle klare det. Jeanny, som er nevnt i artiklene, gav meg mot da hun sa: «Frykten for det som kan skje, er ofte verre enn virkeligheten.»

A. P., Slovakia

Jeg var på et tidspunkt en omsorgsperson og hadde mange av de følelsene som ble beskrevet i artiklene. Mange ganger klarte jeg ikke å fortelle andre om min frustrasjon og min skyldfølelse. Disse artiklene har hjulpet meg til å snakke om mine følelser.

F. F., Nigeria

Jeg hadde aldri trodd at slike spesielle artikler ville bli utgitt. Min mor har vært sengeliggende siden 1989. Siden jeg er den eneste sønnen, uten søsken eller far, var det naturlig at jeg påtok meg ansvaret for å pleie henne. Jeg er enig i det som står i det siste avsnittet i denne artikkelserien — at Jehova og hans Sønn, Jesus Kristus, er de mest medfølende omsorgspersoner som finnes. Mange ganger, når situasjonen føltes håpløs og jeg trodde jeg ikke ville holde det ut lenger, vendte jeg meg til Jehova i bønn og bad ham inderlig om å hjelpe meg. Bare det å vite at han lyttet, fikk meg til å føle at kreftene vendte tilbake til meg.

M. A. M., Peru

Min mann er syk, og jeg har erfart bortimot alt det som bladet nevnte. Jeg husker at brødre og søstre mange ganger spurte meg om hvordan mannen min hadde det. Noen ganger ble jeg irritert og tenkte: «Hvorfor spør de alltid om hvordan det går med ham? Hva med meg?» Nå forstår jeg at slike følelser er helt naturlige.

M. A. I. I., Spania

Lærevansker  Jeg er mor til en ti år gammel gutt som har ADHD. Jeg er veldig glad for å kunne fortelle at siden serien «Hjelp for barn med lærevansker» [22. februar 1997] ble utgitt, har flere venner sagt at selv om de har forsøkt å sette seg inn i problemet og å hjelpe meg, har de aldri fullt ut forstått hvordan sønnen min og jeg har følt det. De fleste sa at de nå ville være enda mer villig til å hjelpe til. En søster i menigheten tok seg tid til å gå gjennom artikkelen sammen med sønnen min og oppmuntre ham. Sønnen min kom senere til meg og bad om å få lese bladet en gang til.

L. A. D., USA