Hvordan en kan mestre virkningene
DA GILBERT lå i en sykehusseng og var delvis lam, spurte han legen: «Kommer jeg noen gang til å kunne bruke armen og benet igjen?» Han fikk det motiverende svaret: «Jo hardere du anstrenger deg, desto bedre blir du, og desto raskere går det.» Gilberts reaksjon var: «Jeg er klar!» Ved hjelp av fysioterapi og en positiv innstilling klarte han i en alder av 65 år å komme seg fra en rullestol til en gåstol og så til en stokk og tilbake i arbeid.
«De fleste av dagens rehabiliteringsprogrammer for slagpasienter bygger på den oppfatning at hvis ett område av hjernen er skadet, kan andre sentre overta rollen til det ødelagte vevet. En av hensiktene med behandling er både å utvikle potensialet hos disse uinvolverte sentrene og å sørge for den stimulering som skal til for å få hjernen til å reorganisere og tilpasse seg,» sier forskerne Weiner, Lee og Bell. Hvor godt pasienten kommer seg, er imidlertid også avhengig av andre faktorer, for eksempel hvilken del av hjernen som er berørt, hvor alvorlig slaget var, pasientens allmenntilstand, kvaliteten av den medisinske behandlingen og den støtten andre gir.
Støtte fra familie og venner
Erikka utførte rehabiliteringsøvelser i tre år og lærte å gå og å bruke høyrehånden for å kompensere for den lamme venstrehånden. Hun forteller hvordan hun greide å gjennomføre dette: «Det viktigste var at mannen min og vennene mine stod last og brast med meg. Det gav meg styrke å vite at de var glad i meg, og når de oppmuntret meg til ikke å gi opp, fikk jeg nytt pågangsmot.»
Familiemedlemmer spiller en aktiv rolle i helbredelsesprosessen til sine nærmeste. De må stille spørsmål til helsearbeidere og gjøre seg kjent med behandlingsmåter som en kanskje må fortsette med hjemme for å ta vare på den bedringen som er oppnådd. Når familiemedlemmer og venner viser tålmodighet, vennlighet, forståelse og hengivenhet, skaper de en trygg atmosfære som gjør det lettere for pasienten å lære seg å snakke, lese og utføre andre daglige gjøremål på nytt.
Da John skulle hjelpe sin kone, Ellen, med øvelser og behandling, anstrengte han seg for å finne den gylne middelvei mellom å legge press på henne og å degge for henne. Han beskriver hvordan familien gikk fram: «Vi lot ikke Ellen få lov til å fortape seg i selvmedlidenhet. Til tider opptrådte vi som strenge overordnede, men vi tok alltid hensyn til begrensningene hennes og gav henne støtte. Hun er nokså nærtagende, så jeg prøver å unngå å gjøre henne stresset.»
John stod også ved Ellens side da hun skulle lære å snakke på nytt under veiledning av en logoped. «Å gjøre ting sammen var en kilde til oppmuntring, så vi pleide å lese høyt fra Bibelen for hverandre, noe som bidrog til å forbedre taleevnen hennes. Litt etter litt begynte vi også å delta i tjenesten sammen, ettersom vi er Jehovas vitner. På den måten kunne Ellen gjøre andre kjent med det håpet vi har for framtiden. Det var terapi i seg selv for henne.» Etter tre år var Ellen blitt betydelig bedre.
Den oppmuntring og styrke venner kan gi, må aldri undervurderes, for denne faktoren kan ha svært stor betydning for hvor store framskritt en slagpasient gjør. Det medisinske tidsskriftet Stroke skrev at god «sosial støtte ble funnet å sannsynliggjøre raskere helbredelsestakt og større generell forbedring av funksjoner, selv blant pasienter med mer alvorlig hjerneslag».
Bernie satte stor pris på den støtten han fikk fra vennene sine. Han gir oss denne påminnelsen: «At venner kommer på besøk, har stor betydning. En medfølende stemme og en omsorgsfull holdning bedrer moralen. En behøver ikke å være for opptatt av pasientens uførhet, men det er svært oppmuntrende hver gang noen legger merke til nye framskritt.» Hva kan vi alle gjøre for å gi støtte til dem som må leve med virkningene av et hjerneslag? «Ta med noen blomster,» foreslår Bernie, «eller trekk fram en bibelsk tanke eller fortell en opplevelse. Det var til stor hjelp for meg.»
Melva, en eldre slagpasient, fant ut at det var til gagn for henne at en av hennes åndelige brødre bad sammen med henne. Gilbert anbefaler det samme. Han sier: «Når du ber sammen med noen, viser du at du virkelig bryr deg om vedkommende.» Peter, som har fått nedsatt syn på grunn av et slag, setter pris på at andre forstår hans begrensninger og tar seg tid til å lese for ham.
Et annet kjærlig tiltak er å hjelpe en slagpasient til å komme seg fram og tilbake når han skal til behandling. Dessuten er det nødvendig å forvisse seg om at pasientens hjem er et trygt sted. Man kan alltid risikere å falle når man har problemer med balansen. Gilbert var for eksempel glad for at noen venner blant annet monterte et håndtak i dusjen hans av sikkerhetsmessige hensyn.
Å lære seg å gi støtte
Humørsvingninger og økt tilbøyelighet til å gråte kan være pinlig for slagpasienten, og i tillegg forvirre folk i nærheten som kanskje ikke vet hvordan de skal reagere. Venner som lærer seg å gi støtte, kan imidlertid redde en slagpasient fra den isolasjon han kanskje ellers ville komme til å oppleve. Vanligvis blir gråtetoktene sjeldnere etter hvert. Men når tårene kommer, bør man bevare roen, bli hos den syke og si det man ville like å høre hvis rollene hadde vært byttet om.
Framfor alt er det viktig å framelske gudgitt kjærlighet til dem som har en svekkelse som har gitt dem en annen personlighet enn den de hadde før. De fornemmer hva du føler, og det har i sin tur betydning for hvordan de reagerer overfor deg. Erikka sier: «Jeg blir kanskje aldri den samme personen igjen. Men ingen kan kreve det av en slagpasient. Slektninger og venner må lære seg å være glad i den syke slik han eller hun er. Hvis de nøye gransker hans eller hennes personlighet, vil de oppdage at de mest tiltrekkende egenskapene fra tidligere år fremdeles er der.»
Selvrespekten synker til et lavmål når man ikke kan snakke eller gjøre seg forstått. Venner kan hjelpe personer med talevansker til å få bekreftet sitt egenverd ved å anstrenge seg for å snakke med dem. Takashi sier: «Det jeg tenker og føler i mitt hjerte, har ikke forandret seg. Likevel pleier folk å la være å ta kontakt med meg fordi de ikke kan føre en normal samtale med meg. Jeg har vanskelig for å henvende meg til andre, men når noen kommer bort for å snakke med meg, er det en enorm oppmuntring og noe som gjør meg veldig, veldig glad!»
Her følger noen retningslinjer som kan hjelpe oss alle til å støtte og oppmuntre dem som har talevansker.
De fleste slag påvirker ikke forstanden. De fleste som har hatt slag, er like klare i hodet, selv om det kan være vanskelig å forstå det de sier. Snakk aldri nedlatende til dem, og bruk aldri babyspråk. Respekter deres verdighet.
Lytt tålmodig. De trenger kanskje tid til å omordne en tanke eller fullføre et ord, et uttrykk eller en setning. Husk at den mest omsorgsfulle tilhører ikke har det for travelt til å lytte.
Ikke lat som du forstår hvis du ikke gjør det. Innrøm vennlig: «Jeg er lei for det. Jeg klarer visst simpelthen ikke å forstå. Vi får prøve igjen senere.»
Snakk langsomt og tydelig i et normalt toneleie.
Bruk korte setninger og velkjente ord.
Bruk spørsmål som kan besvares med ja eller nei, og oppmuntre dem til å svare. Ha i tankene at de kanskje ikke klarer å oppfatte de ordene du bruker.
Pass på at det ikke er for mye bakgrunnsstøy.
Jehovas kjærlige støtte
Selv om det er viktig å kjenne årsaken til hjerneslaget, ettersom du da kan ta de nødvendige skritt for å redusere risikoen for senere slag, er det også viktig å få kontroll over den frykten som følger med. Ellen forteller: «Guds ord i Jesaja 41: 10 er til stor trøst for meg. Der sier han: ’Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke spent omkring, for jeg er din Gud. Jeg vil styrke deg. Jeg vil virkelig hjelpe deg. Ja, jeg vil ha et fast grep om deg med min rettferdighets høyre hånd.’ Jehova er blitt så virkelig for meg, og det gir meg en følelse av trygghet.»
Bibelen hjelper også Anand til å mestre den fortvilelsen han føler: «Den er til svært god støtte for meg, for den gir meg stadig nytt livsmot og ny styrke.» Hiroyuki lurte først på hvordan han kunne høste gagn av Bibelen, for han klarte ikke å konsentrere seg. Men han forteller: «Jeg fant trøst i å høre på bibelske bøker innlest på lydkassetter.»
Apostelen Paulus sa: «Når jeg er svak, da er jeg sterk.» (2. Korinter 12: 10) Det var Jehovas ånd som hjalp Paulus til å utrette det han ikke kunne klare på egen hånd. De som blir rammet av hjerneslag, kan også stole på at Jehova vil gi dem åndelig styrke. Erikka sier: «Når vi er friske og gjør alt i vår egen kraft, gir vi kanskje ikke Jehova særlig mulighet til å hjelpe oss. Men handikapet mitt har ført til at jeg har styrket mitt forhold til ham på en svært spesiell måte.»
Omsorgspersoner finner støtte
Omsorgspersoner har behov for at andre støtter dem i deres viktige rolle. Hvor kan de vende seg for å få slik støtte? Ett sted er innenfor familien. Alle familiemedlemmene må være med på å dele omsorgsbyrden. Yoshiko beskriver hvordan sønnene hennes gav henne følelsesmessig støtte: «De hørte på problemene mine som om de var deres egne.» Familiemedlemmene må skaffe seg så mange opplysninger som mulig for å lære hvordan de skal ta seg av en slagpasient, og hvordan de kan takle at en av deres nærmeste har forandret personlighet.
Hvem andre kan støtte omsorgspersoner? David og hans familie tydde til sin åndelige familie innenfor Jehovas vitners menighet for å få hjelp til å pleie Victor: «De ville gjerne avlaste oss. Innimellom bytter de på å komme og overnatte hos oss for å se til Victor om natten.»
Alle omsorgspersoner har behov for at deres åndelige familie viser dem inderlig kjærlighet og gir dem støtte. Men noen synes kanskje at det er vanskelig å be om hjelp. Haruko forklarer: «Jeg får ofte høre: ’Hvis du trenger hjelp med noe, må du endelig si fra.’ Men siden jeg vet hvor travelt alle har det, får jeg meg ikke til å be om hjelp. Jeg ville være svært takknemlig hvis folk tilbød hjelp på mer konkrete måter: ’Jeg kan hjelpe deg med å gjøre rent. Hvilken dag passer best for deg?’ ’Jeg kan godt handle for deg, så er det greit om jeg stikker bortom deg nå?’»
Kenjis kone fikk hjerneslag; han klarte imidlertid å gi henne den omsorgen hun trengte. Han erfarte at han kunne kaste sine byrder på Jehova ved å benytte seg av bønn. Med tiden mistet hans kone taleevnen, og dermed mistet Kenji en samtalepartner. Men han leser i Bibelen hver dag. Han sier: «Den minner meg på Jehovas kjærlige omsorg for dem som har en knust ånd, og det har hindret meg i å bli deprimert og føle meg ensom.»
Å ha tillit til Jehovas ånd er til hjelp når det virker som følelsene skal ta overhånd. Yoshiko er gift med en mann som har forandret personlighet etter et slag og nå får stadige raseriutbrudd. Hun forteller: «Noen ganger har jeg hatt lyst til å skrike av full hals. I de situasjonene har jeg alltid bedt til Jehova, og hans ånd har gitt meg fred.» Fordi hun verdsetter Jehovas lojalitet mot henne, lar hun ikke noe få gripe forstyrrende inn i hennes kristne virksomhet. Hun er regelmessig til stede på kristne møter, deltar i tjenesten og studerer Bibelen for seg selv. Hun sier: «Så lenge jeg gjør min del, vet jeg at Jehova aldri vil svikte meg.»
Når bekymringene tårner seg opp, er Jehova alltid parat til å lytte. Midori, som har en mann som har hatt slag, finner trøst i å vite at Jehova billedlig talt har samlet alle de tårene hun har grått, i sin «skinnflaske». (Salme 56: 8) Hun husker Jesu ord: ’Vær aldri bekymret for morgendagen.’ Hun sier: «Jeg har bestemt meg for å vente tålmodig på at den nye verden skal komme.» — Matteus 6: 31—34.
Å leve med alvorlige begrensninger
Noen blir betydelig bedre av å gjennomgå rehabiliteringsprogrammer, men andre oppnår bare beskjedne resultater når de prøver å gjenvinne de evnene de hadde før slaget. Hva kan hjelpe de sistnevnte til å møte den utfordring det er å godta sine begrensninger, hvor alvorlige og langvarige de enn kan være?
Bernie, som har mistet mye av sin førlighet på grunn av et slag, svarer: «Det at jeg gleder meg over håpet om å få leve evig på en paradisisk jord i framtiden, og det at jeg ber til min himmelske Far, Jehova, har hjulpet meg til å godta de begrensningene jeg har.»
Det samme håpet har hjulpet Erikka og hennes mann, Georg, til å godta begrensningene hennes og likevel glede seg over livet. Georg forklarer: «Gud har lovt at han en dag skal sørge for fullstendig helbredelse. Så vi tenker ikke så mye på handikapet. Selvfølgelig gjør vi alt vi kan for å forbedre Erikkas helse. Men man kan lære seg å leve med en mangelfull koordinering av musklene og heller fokusere på mer positive ting.» — Jesaja 33: 24; 35: 5, 6; Åpenbaringen 21: 4.
I de tilfellene da en slagpasient ikke kan bli særlig bedre, er det enda viktigere at han får støtte fra familie og venner. De kan hjelpe ham til å mestre situasjonen inntil Guds tid er inne til å bøte på alle helseplager.
Slagpasienter og deres familier kan se fram til en storslått framtid da alle vil være sunne og friske. Vissheten om dette hjelper dem til å ta en dag om gangen og vente tålmodig på at Gud skal fjerne alle lidelser i den nye verden, som snart er her. (Jeremia 29: 11; 2. Peter 3: 13) Alle som vender seg til Jehova, kan dessuten stole på at han allerede nå vil hjelpe og støtte dem til å mestre de nedbrytende virkningene av et hjerneslag. — Salme 33: 22; 55: 22.
[Uthevet tekst på side 12]
Familie og venner kan hjelpe slagpasienten til å mestre situasjonen inntil Guds tid er inne til å bøte på alle helseplager
[Ramme på side 10]
Forebygging av hjerneslag
«DEN beste måten å behandle hjerneslag på er å prøve å forebygge det,» sier dr. David Levine. Og den viktigste faktoren i forbindelse med de fleste slag er høyt blodtrykk.
De fleste kan holde blodtrykket under kontroll ved å velge et kosthold som er rikt på kalium og fattig på salt, mettet fett og kolesterol. Det kan også være viktig å begrense alkoholforbruket. Ved å følge et regelmessig mosjonsprogram som er tilpasset den enkeltes alder og fysiske form, kan man kvitte seg med overflødige kilo, noe som i sin tur kan redusere blodtrykket. Det kan være nødvendig å ta medisin — under en leges tilsyn, ettersom det finnes mange forskjellige medisiner på markedet.
Avleiringer i halspulsårene innsnevrer den viktigste blodtilførselsruten til hjernen og er en av hovedårsakene til hjerneslag. Avhengig av graden av blokkering kan det være tilrådelig å få utført endarteriektomi, operativ fjerning av blodpropp. Undersøkelser har åpenbart at personer som viser symptomer på blokkering, og som har arterier med store avleiringer, har gagn av å gjennomgå en operasjon og i tillegg få medisinsk behandling. En operasjon kan imidlertid være forbundet med problemer, så dette er noe som må vurderes nøye.
En hjertesykdom kan øke risikoen for hjerneslag. Atrieflimmer (uregelmessig hjerterytme), som kan være årsak til at det dannes blodpropper som forflytter seg til hjernen, kan behandles med antikoagulerende midler. Andre hjerteproblemer gjør det kanskje påkrevd med kirurgisk og medisinsk behandling for at risikoen for hjerneslag skal bli redusert. Sukkersyke er skyld i en stor del av alle slagtilfeller, så det å holde denne sykdommen under kontroll bidrar til å forebygge slag.
Et «drypp», eller TIA, et transitorisk ischemisk attakk, er et tydelig varsel om at det kan inntreffe et hjerneslag. Pass på at dette ikke blir ignorert. Oppsøk lege og få gjort noe med den underliggende årsaken, ettersom et TIA mangedobler risikoen for slag.
En sunn, moderat livsstil kan bidra mye til å forebygge slag. Hvis man har et balansert kosthold og mosjonerer regelmessig, og hvis man dessuten holder alkoholforbruket på et minimum og kutter ut all røyking, kan arteriene holde seg friske, og skadede arterier kan til og med bli bedre. Ifølge forskjellige undersøkelser blir risikoen for hjerneslag redusert når man spiser mer frisk frukt og grønnsaker og kornprodukter.