Jeg finner trøst i «den dype skygges dal»

Fortalt av Barbara Schweizer

I de perioder hvor alt har gått bra, har livet mitt vært som forfriskende «gressrike beitemarker». Men jeg har også fått føle hva det vil si å vandre i «den dype skygges dal». Jeg er imidlertid overbevist om at Jehova, fordi han er vår Hyrde, vil hjelpe oss til å holde ut uansett hva slags situasjoner vi måtte komme opp i. — Salme 23: 1—4.

I 1993, da både mannen min og jeg var nærmere 70 år, bestemte vi oss for å begi oss ut på et nytt eventyr — å tjene i Ecuador, hvor behovet for forkynnere var større. Selv om vi var amerikanere av fødsel, snakket vi spansk og hadde ingen økonomiske forpliktelser. Siden vi visste at det var et produktivt ’menneskefiske’ i Ecuador, planla vi å kaste ut våre garn i disse vannene. — Matteus 4: 19.

Etter noen spennende dager ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Ecuador drog vi til busstasjonen i Guayaquil, ivrige etter å reise til Machala — en av de byene hvor det var spesielt stort behov. Men da vi ventet på bussen, begynte plutselig mannen min, Fred, å føle seg uvel, så vi bestemte oss for å utsette avreisen. Jeg gikk bort til en telefonkiosk for å ordne med transport tilbake til avdelingskontoret, mens Fred satte seg ved bagasjen. Da jeg kom tilbake noen få minutter senere, var mannen min ikke der.

Jeg så aldri Fred i live igjen. Mens jeg hadde vært borte noen minutter, hadde han fått et alvorlig hjerteinfarkt inne på busstasjonen. Mens jeg fortvilt lette etter ham, kom en ansatt ved busstasjonen bort til meg og sa at Fred var blitt kjørt til sykehuset. Da jeg kom til sykehuset, fikk jeg vite at Fred allerede var død.

Plutselig var jeg helt alene i et fremmed land, uten et hjem og uten en ektemann å støtte meg til. Jeg sier «støtte meg til», for Fred hadde alltid tatt ledelsen og organisert tingene for oss begge. Jeg har aldri hatt noen sterk selvtillit og var glad for at han gjorde det. Men nå måtte jeg selv treffe avgjørelser, organisere livet mitt og samtidig prøve å lindre sorgen. Det var en overveldende følelse — det var som om jeg var blitt kastet ned i «den dype skygges dal». Ville jeg noen gang lære å klare meg på egen hånd?

Vi blir kjent med sannheten og forenkler vår livsstil

Både Fred og jeg hadde vært gift og skilt da vi traff hverandre for første gang. Et godt vennskap utviklet seg til et nært forhold, og vi bestemte oss for å gifte oss. Vi bodde i Seattle i Washington i USA og var kirkegjengere bare i navnet. Men religion var ingen viktig del av livet vårt før Jamie, en tiltalende, ung pioner (heltidsforkynner), ringte på døren vår. Hun var så hyggelig at jeg tok imot hennes tilbud om å studere Bibelen med meg.

Da Fred også viste interesse, overtok Jamies foreldre studiet, og et år senere, i 1968, ble vi begge døpt. Helt fra begynnelsen av var vi ivrige etter å sette Guds rikes interesser på førsteplassen i vårt liv. (Matteus 6: 33) Det paret som studerte med oss, Lorne og Rudi Knust, var virkelig gode eksempler i så henseende. Ikke lenge etter at vi var blitt døpt, flyttet de til en by på østkysten av De forente stater for å tjene der behovet var større. Et frø ble sådd i våre hjerter.

Vi hadde en annen grunn for å tenke på å flytte. Fred var avdelingssjef i et stort varemagasin. Arbeidet hans tok svært mye tid, og han innså at det å flytte til et annet sted ville gjøre det mulig for ham å leve et enklere liv og vie sannheten og våre to barn større oppmerksomhet. Jeg hadde dessuten en datter fra mitt første ekteskap som nå var gift, og både hun og mannen hennes tok imot sannheten, så vår beslutning om å forlate Seattle var vanskelig å ta. Men de forstod våre motiver og støttet vår avgjørelse.

Så i 1973 flyttet vi til Spania, et land hvor det på den tiden var stort behov for forkynnere av det gode budskap og for brødre som kunne ta ledelsen. Fred hadde regnet ut at hvis vi levde nøysomt, kunne sparepengene våre dekke våre utgifter i Spania, og vi kunne vie mesteparten av vår tid til tjenesten. Og det gjorde vi. Snart tjente Fred som eldste, og i 1983 begynte vi begge som pionerer.

Vi tjente i Spania i 20 år og lærte å snakke språket og kunne glede oss over mange fine opplevelser. Fred og jeg samarbeidet ofte i tjenesten og studerte med ektepar, og flere av dem er nå døpte Jehovas vitner. Etter noen år i Spania begynte også våre to yngste barn, Heidi og Mike, som pionerer. Selv om vi hadde lite materielt sett, var dette den lykkeligste tiden i mitt liv. Vi levde et enkelt liv. Vi kunne tilbringe mye tid sammen som familie, og i likhet med enkens olje i Bibelens beretning tok ikke sparepengene våre, som vi forvaltet så nøye, slutt. — 1. Kongebok 17: 14—16.

Vi flytter igjen

I 1992 begynte vi igjen å tenke på å flytte. Barna våre var voksne, og behovet i Spania var ikke så stort som før. Vi kjente en misjonær som hadde tjent i Ecuador, og han fortalte oss om det presserende behovet for pionerer og eldste i det landet. Var vi for gamle til å tenke på å starte på nytt i et annet land? Vi tenkte ikke slik, siden vi begge hadde god helse og elsket forkynnelsesarbeidet. Så vi satte oss i forbindelse med avdelingskontoret i Ecuador og begynte å legge planer. Min datter Heidi og hennes mann, Juan Manuel, som tjente i den nordlige delen av Spania, hadde lyst til å bli med oss.

Til sist, i februar 1993, hadde vi ordnet alt og reist til vårt nye land. Vi gledet oss begge til å være pionerer i Ecuador, hvor så mange mennesker var ivrige etter å studere Bibelen. Etter en hjertelig velkomst på avdelingskontoret planla vi å besøke flere byer hvor det var spesielt behov. Men så døde mannen min.

I «den dype skygges dal»

Det var et sjokk for meg; jeg kunne ikke tro at det var sant. Fred hadde nesten aldri vært syk. Hva skulle jeg gjøre? Hvor skulle jeg gjøre av meg? Jeg kunne ikke tenke klart.

I denne den verste tiden i mitt liv var jeg velsignet med støtten fra medfølende åndelige brødre og søstre; de fleste av dem kjente meg ikke engang. Brødrene ved avdelingskontoret var snille og tok seg av alt, også arrangementene i forbindelse med begravelsen. Jeg husker spesielt den kjærlighet som bror og søster Bonno viste meg. De sørget for at jeg aldri var alene, og Edith Bonno sov til og med i samme rom som meg flere netter for at jeg ikke skulle føle meg alene. Hele Betel-familien viste meg en slik kjærlighet og omsorg at det var som om de tullet meg inn i et varmt, beskyttende teppe av kjærlighet.

Innen få dager var også de tre barna mine hos meg, og deres støtte var til uvurderlig hjelp. Men selv om jeg hadde mange kjærlige mennesker rundt meg om dagen, var det vanskelig for meg å komme igjennom de lange nettene. Det var da Jehova støttet meg. Hver gang en knugende ensomhetsfølelse kom over meg, vendte jeg meg til ham i bønn, og han styrket meg.

Etter begravelsen var spørsmålet: Hva skulle jeg gjøre med livet mitt? Jeg ønsket å bli i Ecuador fordi det hadde vært vårt mål, men jeg følte at jeg ikke kunne klare det alene. Så Heidi og Juan Manuel, som hadde planlagt å flytte til Ecuador i nær framtid, ordnet det slik at de kunne komme med én gang, slik at vi alle kunne tjene sammen.

Innen en måned fant vi et hus i Loja, en av de byene som avdelingskontoret hadde anbefalt. Snart var jeg opptatt med å organisere tingene, komme i orden i et nytt hjem og begynne å forkynne i et nytt land. All denne virksomheten bidrog til å lindre sorgen. Jeg kunne også gråte sammen med min datter, som hadde vært nær knyttet til Fred, og det hjalp meg til å få utløp for mine følelser.

Men etter noen måneder, da jeg var kommet inn i mine nye rutiner, gikk det mer og mer opp for meg hvilket forferdelig tap jeg hadde lidd. Jeg oppdaget at jeg ikke kunne tenke på de lykkelige stundene Fred og jeg hadde hatt sammen, uten at det gjorde meg svært oppskaket. Jeg stengte fortiden ute og levde fra den ene dagen til den andre, ute av stand til å tenke særlig mye på framtiden. Men jeg forsøkte å fylle hver dag med noe meningsfylt, spesielt i forbindelse med min forkynnervirksomhet. Det var det som hjalp meg til å holde det gående.

Jeg har alltid vært glad i å forkynne og undervise ut fra Bibelen, og i Ecuador var menneskene så mottagelige at dette arbeidet var en ren fornøyelse. En av de første gangene jeg var ute i hus-til-hus-arbeidet der, møtte jeg en ung gift kvinne som sa: «Ja, jeg vil gjerne lære om Bibelen!» Hun var den første jeg begynte å studere Bibelen med i Ecuador. Den slags opplevelser la beslag på min oppmerksomhet og hindret meg i å tenke altfor mye på min egen sorg. Jehova velsignet rikt min felttjeneste. Nesten hver gang jeg gikk ut for å forkynne det gode budskap, hadde jeg en fin opplevelse.

Det var utvilsomt en velsignelse å fortsette å tjene som pioner. Det gav meg en forpliktelse å leve opp til og noe positivt å gjøre hver dag. Innen kort tid ledet jeg seks bibelstudier.

For å illustrere den tilfredshet tjenesten gir meg, kan jeg nevne en middelaldrende kvinne som nylig har vist sann verdsettelse av Bibelens lære. Når jeg viser henne et skriftsted, ønsker hun først å få en grundig forståelse av det, og deretter er hun villig til å anvende dets veiledning i praksis. Tidligere levde hun et umoralsk liv, men da en mann nylig foreslo for henne at hun kunne bo sammen med ham, avslo hun bestemt. Hun fortalte meg hvor glad hun var for å kunne holde fast ved Bibelens normer, siden hun nå har en fred i sinnet som hun aldri tidligere har hatt. Slike studier varmer mitt hjerte og får meg til å føle at jeg er til nytte.

Jeg bevarer gleden

Selv om det å gjøre disipler gir meg stor glede, har jeg ikke helt overvunnet min sorg. I mitt tilfelle er tunge stunder noe som kommer og går. Min datter og svigersønn har virkelig vært til støtte for meg, men noen ganger, når jeg ser dem oppleve spesielle stunder sammen, føles mitt tap sterkere. Jeg savner mannen min veldig, ikke bare fordi vi var så nær knyttet til hverandre, men også fordi jeg var avhengig av ham på så mange måter. Det er stunder da det ikke å kunne snakke med ham, spørre ham til råds eller fortelle ham en opplevelse fra felttjenesten får meg til å føle meg så trist og tom at det er vanskelig å mestre.

Hva er det som hjelper meg i slike stunder? Jeg ber oppriktig til Jehova om at han må hjelpe meg til å tenke på noe annet, noe positivt. (Filipperne 4: 6—8) Og han hjelper meg virkelig. Etter at det nå har gått noen år, klarer jeg å snakke om noen av de hyggelige stundene Fred og jeg hadde sammen. Så det er tydelig at sårene etter hvert begynner å gro. I likhet med salmisten David føler jeg at jeg har vandret i «den dype skygges dal». Men Jehova har trøstet meg, og trofaste brødre har i sin godhet hjulpet meg i den riktige retningen.

Hva jeg har lært

Siden Fred alltid pleide å ta ledelsen, trodde jeg ikke at jeg ville klare å fortsette og å gjøre ting på egen hånd. Men med hjelp fra Jehova, fra min familie og fra brødrene har jeg klart meg. I noen henseender er jeg sterkere enn før. Jeg vender meg til Jehova oftere enn jeg gjorde før, og jeg lærer å treffe avgjørelser på egen hånd.

Jeg er så glad for at Fred og jeg hadde de 20 årene i Spania, hvor vi tjente sammen der behovet var større. I denne tingenes ordning vet vi aldri hva som vil skje fra den ene dagen til den andre, så jeg tror det er svært viktig å gjøre det beste vi kan for Jehova og for vår familie mens vi har muligheten. De årene beriket virkelig vårt liv og vårt ekteskap, og jeg er overbevist om at de gjorde meg i stand til å bære mitt tap. Siden pionertjenesten var blitt en livsstil allerede før Fred døde, gav det livet mening mens jeg kjempet for å akseptere og tilpasse meg min nye livssituasjon.

Da Fred døde, føltes det som om livet mitt også var slutt. Men det var selvfølgelig ikke tilfellet. Jeg hadde et arbeid å utføre i Jehovas tjeneste, og det fantes mennesker som hadde behov for min hjelp. Når det fortsatt var så mange mennesker rundt meg som trengte å få høre sannheten, hvordan kunne jeg da slutte? Det å hjelpe andre var godt for meg, akkurat som Jesus sa at det ville være. (Apostlenes gjerninger 20: 35) Det jeg opplevde i felttjenesten gav meg noe å se fram til, noe å planlegge.

For noen dager siden kom den velkjente følelsen av ensomhet igjen over meg. Men da jeg forlot huset for å dra på et bibelstudium, følte jeg meg straks lysere til sinns. To timer senere kom jeg hjem, tilfreds og oppbygd. Som salmisten sa, kan vi noen ganger ’så med tårer’, men Jehova velsigner våre anstrengelser, og vi ’høster med gledesrop’. — Salme 126: 5, 6.

På grunn av høyt blodtrykk måtte jeg nylig justere litt på timeplanen min, så nå er jeg fast hjelpepioner. Jeg lever et tilfredsstillende liv, selv om jeg ikke tror at jeg vil komme helt over mitt tap i denne tingenes ordning. Det gleder meg å se at mine tre barn er i heltidstjenesten. Men mest av alt ser jeg fram til å møte Fred igjen i den nye verden. Jeg er sikker på at han vil bli glad for å høre om det arbeid jeg har kunnet utføre i Ecuador — at våre planer bar frukt.

Jeg ber om at salmistens ord må fortsette å vise seg å være sanne i mitt tilfelle. «Ja, bare godhet og lojal kjærlighet skal følge meg alle mine levedager, og jeg vil bo i Jehovas hus en lang rekke dager.» — Salme 23: 6.

[Bilde på side 23]

Ute i forkynnelsen i San Lucas i Loja i Ecuador