’Mitt beger har vært fullt’

Fortalt av Tarissa P. Gott

«HVORFOR måtte dette skje?» Min mann og jeg stilte dette spørsmålet der vi satt i en hestekjerre med en liten kiste i armene. Den lille gutten vår hadde fått kolikk og døde i løpet av noen uker. Den gang, i 1914, visste man ikke noe særlig om hvordan man skulle behandle kolikk. Det var aldeles forferdelig å være glad i et spedbarn i seks måneder, å se det smile til deg, og så oppleve at døden rev det ut av armene dine. Jeg var helt sønderknust.

Under disse triste omstendigheter kom min mor på besøk, og hun begynte å trøste oss med Bibelens budskap om oppstandelsen. Det betydde mye for oss. Både min mann, Walter, og jeg følte det som en befrielse å få vite at vi hadde mulighet for å få se lille Stanley igjen.

Det var ikke første gang jeg hadde vært i kontakt med sannheten fra Bibelen. En tid tidligere hadde bestefar skaffet seg de tre første bind av Studier i Skriften av Charles Taze Russell. Det bestefar leste i dem, og det han fant ut ved å studere Bibelen, drev ham til å gå ut og forkynne. Dette gjorde prestene på stedet så rasende at de utelukket ham fra kirkene i Providence i Rhode Island. Etter dette gikk heller ikke mor i kirken mer. I stedet gikk hun og bestefar på møtene som bibelstudentene hadde, men jeg brydde meg ikke mye om sannheten på den tiden.

Da jeg var 16 år, giftet jeg meg med en ung mann, Walter Skillings, og vi slo oss ned i Providence. Vi ville begge gjerne være sammen med mennesker som var glad i Guds Ord. I 1914 hadde vi en datter på seks år, Lillian, men det var ikke før den lille gutten vår døde, at det mor hadde fortalt om sannheten, slo rot. Året etter, i 1915, ble min mann og jeg døpt av bibelstudentene. Dåpen fant sted om sommeren på en strand i nærheten. Jeg hadde på meg en lang, sort kjole med høy hals og lange ermer. Den hadde ikke mye til felles med de badedraktene som brukes nå. Det var jo heller ikke en slik habitt man vanligvis hadde på seg på stranden den gang, men den ble spesielt brukt ved dåp.

Etter at vi var blitt døpt, artet livet seg helt annerledes for oss. Walter arbeidet for Lynn gass- og elektrisitetsverk, og på kalde vinterdager ble han av og til sendt til forskjellige kirker for å tine opp frosne vannrør. Han benyttet disse anledningene til å skrive opp skriftsteder på tavlen i kirken, skriftsteder som viste hva Bibelen hadde å si om udødelighet, treenigheten, helvete og så videre. — Esekiel 18: 4, GN; Johannes 14: 28; Forkynneren 9: 5, 10.

’Hvor skulle vi gå hen?’

I 1916 døde bror Russell, som hadde vært Selskapet Vakttårnets første president, og det så ut som om alt falt sammen. Mange av dem som hadde virket så sterke, så trofaste mot Herren, begynte nå å vende seg bort. Det var tydelig at noen hadde fulgt et menneske i stedet for å følge Jehova og Kristus Jesus.

To eldste i vår menighet slo seg i lag med en opposisjonsgruppe og ble dermed medlemmer av den ’dårlige tjener’-klassen. (Matteus 24: 48) Alt dette virket så uriktig, men det var jo noe som faktisk hendte, og det rystet oss. Men jeg sa til meg selv: ’Var det ikke denne organisasjonen Jehova brukte for å fri oss fra den falske religions lenker? Har vi ikke smakt hans godhet? Hvis vi skulle trekke oss ut nå, hvor skulle vi da gå? Ville det ikke ende med at vi fulgte et eller annet menneske?’ Vi kunne ikke innse hvorfor vi skulle følge de frafalne, derfor ble vi i menigheten. — Johannes 6: 68; Hebreerne 6: 4—6.

En ny tragedie

Min mann fikk spanskesyken, og den 9. januar 1919 døde han, mens jeg selv lå syk i den samme epidemien. Jeg ble frisk igjen, men jeg følte et stort savn etter Walter.

I og med at Walter var borte, måtte jeg finne meg arbeid. Jeg oppløste hjemmet og flyttet inn hos en åndelig søster. Møblene mine fikk jeg satt inn hos en annen søster i Saugus i Massachusetts. Hennes sønn, Fred A. Gott, ble senere min andre mann. Vi giftet oss i 1921, og i løpet av de neste tre årene fikk vi to barn, Fred og Shirley.

Striden om flagghilsen

Senere, mens Fred og Shirley gikk på folkeskolen, oppstod striden om flagghilsen. Striden dreide seg om det bibelske påbud om å ’holde seg borte fra avgudsdyrkelsen’. (1. Korinter 10: 14) En ung bror i menigheten i Lynn hadde nektet å hilse flagget og sverge troskap til det. I løpet av en måned ble sju barn i menigheten utvist fra skolen, og blant dem var Fred og Shirley.

Jeg må innrømme at det var litt av en overraskelse for oss at barna tok et slikt standpunkt på skolen som de gjorde. Vi hadde naturligvis lært dem å ha respekt for landet og for flagget, og vi hadde også lært dem Guds bud om at de ikke skulle bøye seg for bilder og avguder. Som foreldre ønsket vi ikke at barna våre skulle bli utvist fra skolen. Men når nå striden var blitt tvunget inn på oss, syntes vi det var helt korrekt at de hadde tatt standpunkt for Guds rike. Etter en nærmere vurdering skjønte vi at barna våre gjorde det som var rett, og at alt ville tjene som et vitnesbyrd for Jehovas navn om vi satte vår lit til Jehova.

Egne skoler organiseres

Nå var spørsmålet: Hvordan skulle barna få skolegang? En stund prøvde vi å undervise dem hjemme, med de lærebøker vi greide å få tak i. Men min mann og jeg hadde det vanskelig dette første skoleåret da vi prøvde å undervise våre to barn. Min mann arbeidet på heltid, og jeg tok imot vask og stryking for å få ukelønnen til å rekke litt lenger. I tillegg til det hadde jeg nå også en fem år gammel sønn å passe, Robert.

Akkurat da, våren 1936, var det at Cora Foster, en søster i menigheten og lærer i folkeskolen i Lynn, ble avskjediget fordi hun ikke ville hilse flagget og ikke ville avlegge den lærereden som skulle avlegges på den tiden. Hun hadde undervist i folkeskolen i 40 år. Nå ble det ordnet slik at Cora skulle undervise de barna som var blitt utvist fra skolen, og at hjemmet vårt skulle brukes som skolelokale, «Kingdom School», som vi kalte det. Cora sørget for å få flyttet sitt piano til vårt hjem sammen med en del lærebøker som barna kunne bruke. Noen av de større guttene laget pulter av appelsinkasser og finér. Vi begynte skolen samme høst med ti barn i klassen.

Min sønn Robert begynte sin skolegang ved å gå i første klasse på «Kingdom School». Robert forteller at før de «begynte med det vanlige skolearbeidet, åpnet ’Kingdom School’ med en av Rikets sanger hver dag. Så pleide vi i en halv time å studere Vakttårn-leksen for kommende uke». På den tiden trykte ikke Selskapet spørsmål til avsnittene i studieartikkelen, og barna fikk derfor til oppgave å lage spørsmål til de avsnittene som skulle brukes på menighetens møte.

Cora var en samvittighetsfull lærer. Robert forteller at da han fikk kikhosten, og skolen måtte stenges til den smittsomme sykdommen gav seg, «besøkte søster Foster hver elev hjemme og gav dem hjemmearbeid». Selv om hun var samvittighetsfull, må hun nok ha følt seg litt oppgitt av og til, for hun måtte undervise elever på 12 forskjellige klassetrinn i ett og samme rom. Vi hadde skolen i vårt hjem i fem år, og ved slutten av denne perioden var det 22 barn som gikk på denne skolen.

Fordommer og vennlighet

Striden om flagghilsen førte ikke bare til prøver og press, men den gav oss også stor publisitet i aviser og radio. Det var helt vanlig å se fotografer utenfor hjemmet vårt, opptatt med å ta bilder av barna når de kom til «Kingdom School». Mange av naboene våre, som tidligere hadde vært ganske vennlige, ble nå fiendtlige. De syntes det var aldeles forferdelig at barna våre nektet å hilse det amerikanske flagg. «Er det ikke tross alt dette landet som gir dere det daglige brød?» De skjønte ikke at uten Jehovas omsorg ville det ikke ha vært noe daglig brød å få.

Men det var andre som forstod hvilke prinsipper det hele stod om, og som støttet oss. Da folk i nabolaget begynte å boikotte en kolonialforretning hvor vår presiderende tilsynsmann i menigheten arbeidet som bestyrer, kom en velstående person som var interessert i borgerrettigheter, og kjøpte opp det meste av varene i butikken og delte dem ut gratis til brødrene i menigheten. Det var først i 1943, da USAs høyesterett omstøtte sin tidligere dom i flagghilsensaken, at min sønn Robert fikk lov å begynne på en folkeskole.

’Mitt beger har vært fullt’

Hvor glad var jeg ikke over å se at Robert innviet sitt liv til Jehova og ble døpt ved stevnet i St. Louis i 1941! Det var på det samme stevne at mine tre barn fikk den forrett å være blant de mange barn som gratis fikk et personlig eksemplar av boken Children (Barn) av bror Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president.

I 1943 begynte min sønn Fred i heltidstjenesten som pioner. Det varte imidlertid bare noen få måneder, for den annen verdenskrig var i gang, og han var i vernepliktsalderen. Det lokale utskrivningskontor nektet å godta hans krav om fritagelse på grunnlag av at han var en ordinert Ordets tjener, og dermed ble han dømt til tre års straffarbeid i Danbury i Connecticut. I 1946 ble han løslatt, og ved utgangen av det året arbeidet han i heltidstjenesten ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York, der han tjente i flere år. Nå er han tilsynsmann og tjener sammen med sin familie i Providence i Rhode Island.

I 1951 ble også Robert innbudt til Betel, og han er der fremdeles sammen med sin hustru, Alice. Han er også tilsynsmann, i en menighet i New York.

Så er det min kjære datter Shirley, som er blitt hjemme. Hun passet både meg og min mann, inntil han døde i 1972. Siden da har hun vært til stor trøst for meg. Jeg vet sannelig ikke hvordan jeg skulle ha greid meg uten henne, men jeg er takknemlig mot Jehova for hennes kjærlighet og oppofrelse.

Nå er jeg 95 år, og likevel lyser håpet om Jehovas nye ordning mer strålende enn noensinne. Det hender jeg sier: «Hadde jeg bare hatt de kreftene jeg hadde før i tiden.» Jeg kan ikke lenger gå fra hus til hus, men så lenge jeg har en tunge, vil jeg fortsette å lovsynge Jehova. Jeg setter større pris på dette privilegiet i dag enn jeg noengang før har gjort i hele mitt liv. Ja, ’mitt beger har vært fullt’. — Salme 23: 5.

[Bilde på side 21]

«Kingdom School» i vårt hjem i 1930-årene

[Bilde på side 23]

Tarissa Gott sammen med Robert, Shirley og Fred