Gåten William Shakespeare

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I STORBRITANNIA

WILLIAM SHAKESPEARE blir vanligvis hyllet som den fremste skuespillforfatter i historien. Oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica sier at «mange regner ham for å være tidenes største dramatiker. Skuespillene hans . . . blir i dag oppført oftere og i flere land enn skuespillene til enhver annen dramatiker». De er blitt oversatt til over 70 språk.

Når det gjelder forfatterskapet til de mange verkene han blir tillagt æren for, sier oppslagsverket The World Book Encyclopedia: «Ingen framstående Shakespeare-forsker tviler på at Shakespeare skrev disse skuespillene og diktene.» Men andre bestrider dette. Hvorfor?

Shakespeare ble født i Stratford-upon-Avon i 1564 og døde samme sted 52 år senere, i 1616. Utallige bøker er blitt skrevet om ham — mange etter flere års tålmodig forskning — i et forsøk på å finne svaret på det ene grunnleggende og oppslukende spørsmålet: Skrev William Shakespeare de litterære verkene som bærer hans navn?

Grunnleggende problemer

Shakespeares skuespill vitner om usedvanlig rik verdslig erfaring. Forfatteren var for eksempel fortrolig med lovverket og imponerer med sin bruk av juridiske formuleringer og presedenser. I 1860 påviste sir John Bucknill i boken Medical Knowledge of Shakespeare at Shakespeares kjennskap til legekunsten var dyptgående. Det samme kan sies om hans innblikk i forskjellige former for jakt, blant annet falkejakt, og i skikk og bruk ved hoffet. Han var, som Shakespeare-historikeren John Mitchell uttrykker det, «forfatteren som visste alt».

Skipsforlis inngår fem ganger i Shakespeares skuespill, og gjengivelsen av sjømannsuttrykk tyder på at forfatteren var en erfaren sjømann. Hadde Shakespeare vært i utlandet? Var han blitt tvangsvervet til tjeneste i krigsflåten? Deltok han i seieren over den spanske armada i 1588? Enhver av disse mulige opplevelsene kunne ha styrket tilliten til at Shakespeare er forfatteren, men det finnes ingen håndfaste beviser. Situasjonen er den samme når det gjelder hans mesterlige behandling av militære spørsmål og språket til fotsoldatene.

Bibelsitater har en sentral plass i hans verker. Han kunne ha lært dem av sin mor, men det finnes ingen vitnesbyrd om at hun hadde boklig lærdom. Hans kunnskap om Bibelen fører oss over på spørsmålet om hvilken utdannelse han hadde.

En lærd mann?

Williams far, John, var hanskemaker, ullhandler og muligens slakter. Han var en respektert borger, selv om han manglet boklig lærdom. Det finnes ingen elevlister fra Stratford latinskole, men de fleste av dagens forskere tror at den unge William var elev der. Flere år senere sa skuespillforfatteren Ben Jonson, en av Williams venner, at han kunne «lite latin og enda mindre gresk», noe som kan tyde på at utdannelsen ble avsluttet tidlig.

Forfatteren av skuespillene hadde på den annen side et godt grep på de greske og romerske klassikerne og på litteraturen — og muligens språket — i Frankrike, Italia og Spania. Han hadde også et omfattende ordforråd. En velutdannet person i dag bruker sjelden mer enn cirka 4000 ord i dagligtalen. John Milton, en engelsk dikter på 1600-tallet, benyttet seg av noe slikt som 8000 ord i sine verker. Men ifølge én autoritet hadde Shakespeare et ordforråd på intet mindre enn 21 000 ord!

Bøker og manuskripter

Alle Shakespeares eiendeler ble detaljert beskrevet i et testament på tre sider, men det ble ikke nevnt noe om bøker eller manuskripter. Ble de overlatt til hans eldste datter, Susanna? I så fall ville de utvilsomt ha gått i arv til hennes etterkommere. En geistlig på 1700-tallet som var fengslet av dette mysteriet, undersøkte alle private biblioteker innenfor en radius av åtte mil fra Stratford-upon-Avon uten å finne en eneste bok som hadde tilhørt Shakespeare.

Manuskriptene til skuespillene utgjør et enda større problem — så vidt man vet, er ingen av originalene blitt bevart. Det ble trykt 36 skuespill i den første folioutgaven av 1623, sju år etter Shakespeares død. Mens han ennå levde, dukket det opp mange piratutgaver, men selv om han var en dreven forretningsmann, gikk han ikke til noen rettslige skritt for å hindre at disse ble offentliggjort.

Til London — og berømmelse

I regjeringstiden til Elizabeth I var det vanlig at grupper av skuespillere reiste omkring, og Stratford-upon-Avon fikk besøk av en slik trupp i 1587. Hvis Shakespeare ble med i den, ville han ha befunnet seg i London om høsten det året. Vi vet at han ble medlem av Londons førende teaterensemble, «the Lord Chamberlain’s Men», senere kjent som «the King’s Men». Da han kom til hovedstaden, begynte lykken å smile til ham. I årenes løp skaffet han seg eiendommer i London og Stratford-upon-Avon. Men det finnes ingen klar redegjørelse for hva han foretok seg mellom 1583 og 1592 — de viktige «tapte årene».

Globe Theatre ble bygd i Southwark i 1599. Skuespill som bar Shakespeares navn, var kjent i London før dette, men han oppnådde ingen berømmelse som forfatteren av dem. Da han døde, ble det ikke holdt noen stor begravelse, slik det ble gjort for andre skuespillforfattere, for eksempel Ben Jonson og Francis Beaumont, som begge ble begravd under utfoldelse av stort seremoniell i Westminster Abbey i London.

Kandidater

Ble navnet Shakespeare brukt for å skjule navnet til den egentlige forfatteren, eller sågar forfatterne? Det er blitt foreslått over 60 kandidater. På listen finner vi skuespillforfatteren Christopher Marlowea og slike uventede navn som kardinal Wolsey, sir Walter Raleigh og til og med dronning Elizabeth I. Hvem er det ifølge denne teoriens tilhengere som fortjener størst oppmerksomhet?

Den første kandidaten er Francis Bacon, som ble utdannet ved Cambridge universitet. Han var tre år eldre enn Shakespeare og ble en framstående jurist og statsmann, og han utgav dessuten mange litterære verker. Den teorien som tillegger Bacon æren for Shakespeares verker, ble først lansert i 1769, men den ble ignorert i nesten 80 år. I 1885 ble Bacon Society stiftet av tilhengere av denne teorien, og de har trukket fram mange kjensgjerninger for å underbygge sitt syn. Bacon bodde for eksempel tre mil nord for London, i nærheten av St. Albans, en by som blir nevnt 15 ganger i Shakespeares verker. Shakespeares hjemby, Stratford-upon-Avon, blir derimot aldri nevnt.

Roger Manners, den femte jarlen av Rutland, og William Stanley, den sjette jarlen av Derby, har også sine tilhengere. Begge hadde god utdannelse og grundig kjennskap til livet ved hoffet. Men hvorfor skulle den ene eller den andre av disse ha skjult sitt arbeid? Professor P. S. Porohovshikov, som i 1939 argumenterte til fordel for Rutland, sa: «Hans første verker ble trykt anonymt og de andre under et pseudonym, ganske enkelt fordi det ikke sømmet seg for en adelsmann å skrive for vanlige teatre.»

Noen tror at Shakespeares skuespill kanskje ble skrevet av en sammenslutning av forfattere, som alle sammen bidrog med sin ekspertise. Kan det på den annen side være at Shakespeare, som var en dyktig skuespiller, redigerte og tilrettela andres skuespill for scenen? Det ble sagt om ham at han aldri ’slettet en replikk’ i manuskriptene sine. Dette kunne ha vært tilfellet hvis han redigerte, med små endringer, tekster som han overtok etter andre skuespillforfattere.

Hva er en sentral grunn til at noen tviler på at Shakespeare er forfatteren? The World Book Encyclopedia sier at folk «nektet å tro at en skuespiller fra Stratford-upon-Avon kunne ha skrevet dem. Shakespeares enkle landsens bakgrunn passet ikke til deres bilde av det geniet som skrev skuespillene». Oppslagsverket tilføyer at nesten alle de andre som har vært lansert som forfattere, «var medlemmer av adelsstanden eller overklassen». Mange av dem som tviler på at Shakespeare var forfatteren, tror altså at «bare en velutdannet, verdenserfaren mann av høy sosial rang kunne ha skrevet skuespillene». Men som tidligere nevnt i denne artikkelen tror mange Shakespeare-forskere at det virkelig var Shakespeare som stod for skrivingen.

Får vi snart oppleve at dette stridsspørsmålet blir endelig avgjort? Det er lite sannsynlig. Med mindre det blir lagt fram nye beviser i form av originalmanuskripter eller historiske kjensgjerninger som redegjør for de tapte årene, kommer William Shakespeare, «denne høyst geniale ordkunstneren», til å forbli en fascinerende gåte.

[Fotnote]

[Ramme på side 24]

Lese- og skriveferdigheter og navnet

William Shakespeare skrev muligens navnet sitt seks ganger i fire dokumenter som er blitt bevart. Navnetrekket er bare delvis leselig og er stavet på forskjellige måter. Noen forskere har lansert den teori at det kanskje er jurister som har underskrevet Shakespeares testament på hans vegne, noe som, i enkeltes øyne, reiser det ømtålige spørsmålet: Var William Shakespeare analfabet? Det eksisterer ingen manuskripter som er skrevet av ham. Datteren Susanna kunne skrive navnet sitt, men det finnes ingen vitnesbyrd om at hun kunne gjøre noe mer enn det. Shakespeares andre datter, Judith, som stod faren nær, undertegnet ved hjelp av et merke. Hun var analfabet. Ingen vet hvorfor Shakespeare lot være å sørge for at barna hans kunne glede seg over litteraturens rike skattkammer.

[Bilder på side 23]

Tidlige portretter av Shakespeare, men ingen er sikker på hvordan han så ut

[Rettigheter]

Encyclopædia Britannica/11. utgave (1911)

Culver Pictures