Min kjærlighet til jorden vil aldri ta slutt

Fortalt av Dorothy Connelly

Da jeg var liten, fikk jeg vite at jeg kom til å havne i helvete fordi jeg er aborigin, innfødt. Flere år senere, i 1936, hørte jeg et opptak av en bibelsk tale som rettet brannslangen mot helvete og tente en flamme i mitt hjerte. Denne flammen skinner nå klarere enn noen gang. Før jeg forklarer hvorfor, skal jeg fortelle litt om meg selv.

JEG er født omkring 1911. Jeg sier «omkring», for på den tiden brydde urbefolkningen seg aldri om datoer og fødselsattester. Foreldrene mine var arbeidsomme, gudfryktige mennesker. Vi bodde i den lille byen Springsure, som ligger i nærheten av den forrevne, vakre fjellkjeden Carnarvon i den sentrale delen av Queensland i Australia.

Far var oppdratt i den katolske tro av en hvit familie. Men mine foreldre, som var aboriginer, lærte meg de innfødtes skikker og fikk meg til å framelske kjærlighet til jorden. Vi jaktet på kenguruer, emuer, havskilpadder og slanger og fanget fisk og store, spiselige larver. Men jeg spiste aldri emu. I vår familie var det bare jeg som hadde forbud mot å spise emu, og det var fordi emuen var mitt personlige totem. Ifølge urbefolkningens tradisjon, eller «drømmetid», har hvert medlem av stammen sitt eget totem, og familien og stammen sørget for at forbudet ble håndhevet.

Selv om totemisme bunner i overtro, var håndhevingen av dette tabuet en påminnelse om at livet er hellig. De innfødte drepte ikke for moro skyld. Jeg kan huske at jeg krympet meg under fars vrede da han tok meg i å plukke fra hverandre levende gresshopper da jeg var liten. «Det er forferdelig!» ropte han. «Vet du ikke at Gud hater dyrplageri? Hvordan hadde du likt det hvis noen gjorde dette mot deg?»

Vi hadde mange overtroiske forestillinger. Hvis for eksempel en liten erle lekte like ved leiren vår, var det et dårlig tegn, eller hvis en ugle satt på en stubbe i nærheten på dagtid, så trodde vi at det betydde at noen kom til å dø. Visse drømmer ble også betraktet som varsler. Muddervann i en drøm betydde for eksempel at noen i familien var syk. Men hvis vannet var fullt av gjørme, var det et tegn på at noen hadde dødd. Selv om vi var katolikker, beholdt vi mye av stammens overtro.

Min familie tok også vare på vårt morsmål. Men nå er dette språket et av de mange som er i ferd med å dø ut. Det hender jeg får brukt det når jeg snakker med andre om Bibelen. Men for det meste bruker jeg enten engelsk eller det lokale pidginspråket.

Verdifull oppdragelse

Da jeg var i tiårsalderen, bodde familien vår på en kvegfarm omkring tre mil fra Springsure. Hver dag gikk jeg et par kilometer til hovedhuset for å ta meg av mine huslige plikter. Daglønnen var et lite spann med melk og et brød. Familien vår bodde i barkehytter, som var de innfødtes tradisjonelle boform. Når det regnet, pleide vi å overnatte i noen huler i nærheten. Syntes jeg det var vanskelig å leve under slike enkle kår? Nei. Slik hadde de innfødte levd i hundrevis av år, og vi godtok denne måten å leve på.

Egentlig er jeg glad for at jeg ikke er født med en sølvskje i munnen, og at jeg hadde kjærlige foreldre som gav meg en god oppdragelse, fikk meg til å jobbe hardt og lærte meg å leve av naturen. I 1934, kort tid etter at vi hadde flyttet til et reservat i nærheten av Woorabinda i Queensland, reiste jeg hjemmefra for første gang og drog vestover for å arbeide på kveg- og sauefarmer som hushjelp i tillegg til at jeg tok meg av forefallende arbeid der. Arbeidet førte meg etter hvert østover, til et sted like utenfor kystbyen Rockhampton. Der traff jeg min nå avdøde mann, Martin Connelly, som var sønn av en ire. Vi giftet oss i 1939.

Jeg lærer Bibelens sannhet å kjenne

Jeg har alltid hatt dyp respekt for Bibelen. Da jeg var liten, pleide fruen på kvegfarmen å samle oss barna — både innfødte og hvite — og fortelle oss fortellinger om Jesus. En gang forklarte hun hva Jesus mente da han sa: ’La de små barna komme til meg.’ (Matteus 19: 14) For første gang siden jeg var blitt fortalt at jeg ville komme til helvete, øynet jeg et lite håp.

Senere fikk jeg, som jeg nevnte til å begynne med, høre et opptak av en tale om at det ikke finnes noe helvete. Det fikk meg til å begynne å tenke, men jeg hadde ikke noe mer kontakt med Jehovas vitner før i 1949. Da bodde vi i Emerald, omkring 25 mil vest for Rockhampton. Vi fikk besøk av R. Bennett Brickell,a som snakket med oss om Bibelen. Siden bodde Ben hos oss hver gang han var i det området. Hele familien, deriblant Martin og de fire barna våre, hadde dyp respekt for ham. Martin var ikke interessert i Bibelens budskap, men han var alltid vennlig og gjestfri mot Jehovas vitner og særlig mot Ben.

Ben gav meg mange hjelpemidler til bibelstudium, men jeg hadde et stort problem — jeg kunne ikke lese. Ben var derfor tålmodig og leste Bibelen og bibelsk litteratur for barna og meg, mens han forklarte det han leste, underveis. Han var en forfriskende kontrast til presteskapet, som, så snart religiøse formaliteter var unnagjort, aldri kunne ta seg så mye som fem minutter til å lære oss å lese. Ben viste oss ut fra Bibelen at Satan og hans demoner står bak mange av de overtroiske forestillingene som har holdt mennesker, deriblant mitt eget folk, i lenker. Etter hvert forstod jeg virkelig hva Jesus mente da han sa: «Sannheten skal frigjøre dere.» — Johannes 8: 32.

Jeg ble så glad for å lære at det er Guds hensikt at de som adlyder ham, skal få bo i et jordisk paradis. Framfor alt begynte jeg å lengte etter de dødes oppstandelse, for mor hadde dødd i 1939 og far i 1951. Jeg tenker ofte på den dagen da jeg kan omfavne dem og ønske dem velkommen tilbake til jorden, som de var så glad i. Og tenk å få lære dem om Jehova Gud og hans rike!

Forkynner uten å kunne lese

Etter hvert som jeg fikk større bibelkunnskap, fikk jeg lyst til å gjøre andre kjent med det jeg lærte. Jeg snakket med slekt og venner, men så ville jeg gjøre mer. Så neste gang Ben kom til Emerald, ble barna og jeg med ham ut og forkynte. Han demonstrerte noen enkle presentasjoner for meg og lærte meg å stole på Jehova gjennom bønn. Jeg må innrømme at min presentasjon av budskapet nok ikke var så velformulert, men det jeg sa, kom fra hjertet.

Først sa jeg til dem jeg snakket med, at jeg ikke kunne lese, og så bad jeg dem lese de skriftstedene som jeg pekte på for dem. Jeg hadde lært meg disse skriftstedene utenat. I denne bykommunen, hvor det stort sett bodde hvite, var det en del som så overrasket på meg, men folk var sjelden stygge mot meg. Etter hvert lærte jeg å lese. Som det økte min selvtillit og min åndelighet!

Mitt første stevne

I mars 1951, da jeg hadde innviet mitt liv til Jehova, kom jeg til de to neste milepælene i mitt liv: dåpen og mitt første stevne for Jehovas vitner. Men det betydde at jeg måtte reise til storbyen Sydney — noe som virket skremmende for en landsens jente. Og dessuten hadde jeg ikke penger til togbilletten. Hva skulle jeg gjøre?

Jeg bestemte meg for å spille om penger for å få råd til billetten. «Jeg gjør dette for Jehova, så det er klart han hjelper meg og lar meg vinne,» tenkte jeg. Etter et par omganger med kortspill følte jeg at han hadde hjulpet meg, for jeg hadde fått nok penger til en tur-retur-billett.

Ben visste at jeg hadde planer om å reise til Sydney, så neste gang han kom på besøk, spurte han om jeg hadde nok penger. «Å ja da!» svarte jeg. «Jeg fikk råd til togbilletten ved å spille om penger.» Han ble ildrød i ansiktet, og jeg skjønte at jeg hadde sagt noe galt. Jeg tok straks meg selv i forsvar og tilføyde: «Hva er i veien med deg? Jeg har ikke stjålet pengene!»

Da Ben gjenvant fatningen, forklarte han vennlig hvorfor de kristne ikke spiller om penger, og beroliget meg ved å tilføye: «Men det er ikke din feil. Jeg hadde ikke sagt det til deg.»

En hjertelig mottagelse

Dette fire dager lange områdestevnet, som varte i dagene fra 22. til 25. mars 1951, var min første kontakt med så mange Jehovas vitner. Siden jeg bare kjente Ben og noen få andre, var jeg usikker på hva slags mottagelse jeg kom til å få. Så du kan forestille deg hvor glad jeg ble da jeg ble tatt varmt imot av mine framtidige åndelige brødre og søstre, som ikke viste noen som helst fordommer. Jeg følte meg virkelig hjemme og vel til pass.

Jeg husker dette stevnet godt den dag i dag, særlig fordi jeg var en av de 160 som ble døpt i Botany Bay. Etter alt å dømme var jeg en av de første australske innfødte som ble et av Jehovas vitner. Det var bilde av meg i søndagsavisen, og jeg var også med i en filmavis som ble vist på kino.

Det eneste vitnet i byen

En måned etter at jeg hadde kommet hjem fra Sydney, flyttet familien vår til Mount Isa, en gruveby nordvest i Queensland. I seks år bodde vi i et skur like utenfor byen, der vi hadde oppsyn med et stort landområde. Vi bygde skuret av tømmer som vi hogg i skogen i nærheten. Taket laget vi av gamle oljefat som vi splittet opp og banket flate. Martin fikk arbeid ved jernbanen, men til slutt ble helsen helt ødelagt fordi han drakk. Da ble jeg alene om å forsørge familien. Martin døde i 1971.

Til å begynne med var jeg det eneste vitnet i Mount Isa. Ben kom omtrent to ganger i året, siden Mount Isa hørte med til det enorme distriktet hans. Hvis han tilfeldigvis var i byen da høytiden til minne om Jesu Kristi død skulle feires — en helt spesiell begivenhet for Ben, ettersom han hadde håp om himmelsk liv — pleide han å feire den sammen med min familie, noen ganger utendørs, under et tre.

Som regel ble ikke Ben værende så lenge hos oss, så barna og jeg forkynte stort sett på egen hånd. Sant nok var vi alene, men Jehovas ånd gav oss kraft, og det gjorde også hans kjærlige organisasjon. Selv om vi var veldig få i gruppen vår, trosset trofaste reisende tilsynsmenn og deres koner stekende hete, fluer, støv og nærmest uframkommelige veier for å komme til Mount Isa og oppmuntre oss. Det hendte også at vi fikk besøk av noen vitner fra den nyopprettede nabomenigheten i Darwin, over 120 mil unna.

En menighet blir opprettet

I desember 1953 ble det opprettet en menighet i Mount Isa. Ben ble utnevnt til tilsynsmann, og min datter Ann og jeg var de eneste andre som da deltok i forkynnelsen. Men snart flyttet det andre vitner til byen. Dessuten begynte distriktet å produsere nye disipler. Med tiden ble også en rekke aboriginer en del av menigheten.

Menigheten fortsatte å vokse, og snart ble det helt klart at vi trengte en Rikets sal å holde møtene i. I mai 1960, etter mye hardt arbeid, ble vi ferdige med å bygge vår egen nye sal. De neste 15 årene ble den utvidet to ganger. Men i midten av 1970-årene var vi omkring 120 som deltok i forkynnelsesarbeidet, og salen var igjen blitt for liten. Så vi bygde en fin Rikets sal som hadde plass til 250. Den ble innviet i 1981. Fordi den er så stor, er den også blitt brukt til større sammenkomster, kretsstevner, som vi kaller dem.

Vekst blant aboriginene

Det var en stor glede for meg da det i 1996 ble opprettet en aborigingruppe i tilknytning til Mount Isa menighet. Noen av aboriginene i denne gruppen kommer fra øyer i nærheten. Hovedformålet med gruppen er å avlegge et bedre vitnesbyrd for de innfødte. Noen aboriginer føler seg litt beklemt sammen med hvite.

Det er omkring 20 andre slike aborigingrupper rundt omkring i Australia. Dessuten er det blitt opprettet aboriginmenigheter i Adelaide, Cairns, Ipswich, Perth og Townsville. Det er omkring 500 mennesker — deriblant noen i min familie — som tilhører disse gruppene og menighetene. Nesten ti prosent av de innfødte forkynnerne er pionerer, eller heltidsforkynnere.

Jeg fikk sukkersyke i 1975, og i årenes løp har jeg fått merke følgene av denne sykdommen, som rammer så mange innfødte. Det er blitt vanskelig å lese. Men Jehova fortsetter å holde meg oppe og gi meg glede.

Jeg er takknemlig for at modige forkynnere har vært til hjelp for min familie og meg. Deres store pågangsmot, deres kjærlighet og de åndelige skatter de hadde med seg der de syklet på støvete, øde og ensomme veier og stier i Queensland, gjorde det mulig for oss å lære Bibelens sannhet å kjenne. Nå har jeg full tillit til at min kjærlighet til jorden aldri skal ta slutt.

[Fotnote]

[Kart/bilde på side 15]

Perth

Darwin

Cairns

Townsville

Mount Isa

Rockhampton

Emerald

Springsure

Woorabinda

Ipswich

Adelaide

Sydney

Dorothy i dag

[Bilde på side 13]

Dorothy øver sammen med Ben i midten av 1950-årene