Mitt liv som en innfødt i Australia
Fortalt av Janet Strange
MINE barndomsminner går tilbake til den tørre Nullarbor-sletten i Sør-Australia, hvor jeg bodde sammen med moren min. De hvite synes at Nullarbor, som betyr «ikke noe tre», er et ugjestmildt strøk. Men jeg trivdes der, for det var mitt hjem.
Jeg var den yngste av fire døtre. Mitt stammenavn er Nabonangu, men misjonæren i kirken på stedet kalte meg Janet. Hver dag pleide søsknene mine og jeg å dra ut sammen med mor for å lete etter mat. Vi plukket ville bær og drev jakt på små dyr. Ja, vi kunne ta opp jakten på en firfisle oppe i et tre ved bokstavelig talt å «gå» tvekroket oppover stammen. Vi klamret oss fast med fingrene og presset tærne inn i barken. Det var ingen sak for oss å herme etter dyre- eller fuglelåter og følge sporene etter en firfisle.
Vi lærte oss denne kunsten ved at mor slapp løs en firfisle og fikk oss til å følge sporene etter den. Jeg var flink til dette, og jeg kunne til og med si om et dyr hadde det travelt. Men jeg var ikke så flink som mor. Jeg kan huske at en gang da vi var på besøk i en annen leir, sa hun: «Den og den er her.» Hun visste det på grunn av at hun kjente igjen vedkommendes fotspor blant mange andres, men jeg kunne ikke se noen forskjell.
Vann var alltid et problem. Men vi overlevde ved å huske hvor det fantes vannhull og myrlendt terreng, ved å riste trærne, slik at duggen falt ned, ved å øse opp vann som hadde samlet seg i kløftene på trær, eller ved å tappe sevje fra røttene på Casuarina-treet eller jerntreet.
Vi dyrket jorden vår, men på en annen måte enn den hvite mann gjorde. Vi bestrebet oss på å leve med jorden; de hvite syntes å leve av den. Jeg ble opplært til å bevare alle ting, aldri å ødelegge noe. Vi felte ikke et tre og brøt ikke av en gren uten at det var god grunn til det. Vi sørget for at alle dyrearter fikk anledning til å formere seg, og vi vernet om dem for at de ikke skulle bli utryddet. Som et eksempel kan jeg nevne at når det var lite mat å finne, la enkelte stammer ut frø til de ville kalkunene.
Aborigines, som de innfødte kalles, var alltid på vandring. De vandret over store områder, og det som avgjorde hvor de drog, var klimaet, værforholdene, årstidene, viltets vandringer og den tiden da planter satte frø og trær bar frukt. Vårt liv avhang av at vi drog rundt på denne måten. Når vi var på vandring, tok mennene ledelsen, mens de eldre, kvinnene og barna utgjorde baktroppen.
Mødrene pleide å amme barna i bortimot seks år. I perioder med alvorlig tørke hendte det at en kvinne som ventet barn, fremkalte abort ved hjelp av visse urter, for i motsetning til kvinner av andre raser hadde hun ikke adgang til melk fra dyr som et alternativ. Hvis en mor døde, ble kanskje barnet drept av samme grunn. Misdannede barn og den ene av et tvillingpar ville kanskje også lide den samme skjebne. Det er en sørgelig kjensgjerning.
De innfødtes barn var hardføre — det måtte de være for å klare seg. Så snart de var gamle nok, ble de tildelt forskjellige oppgaver. Ethvert medlem av stammen bar et eller annet — pikene bar spedbarna, og guttene bar spyd og gravestokker.
Mitt folk blir «sivilisert»
Da jeg var omkring fem år gammel, begynte det å skje forskjellige forandringer i mitt liv. Myndighetene hadde bestemt at det skulle utføres kjernefysiske prøver i det området hvor stammen vår holdt til, og det førte til at den måtte dra lenger sørover. I de årene som fulgte, ble vi mer og mer avhengige av misjonsstasjonenes utdelinger av te, mel, sukker og grønnsaker. Det ble gjort forsøk på å «sivilisere» mange av barna og gi dem undervisning. Dette gjaldt spesielt dem som var halvblods innfødte, dem som hadde hvite fedre. Jeg var en av dem.
Mor, som var våken for disse omstendighetene, ønsket at jeg skulle få litt undervisning, men ikke ved skolene på misjonsstasjonene. Grunnen til det var at barna ofte ble tatt fra foreldrene og plassert i disse skolene for å lære å lese og skrive og bli indoktrinert i samsvar med et bestemt kirkesamfunns læresetninger. Det var fordi misjonærene mente at kontakt med foreldrene og foreldrenes innflytelse kunne hindre barna i å godta disse læresetningene, at barna ofte ble tatt fra foreldrene. Min eldre søster gikk på en slik skole, og mor ville ikke at jeg skulle gjøre det. Det hendte at slike barn rømte fra misjonsstasjonen, og da drog menn på leting etter dem, eller de fikk politiet til å gjøre det. Når det kom en fremmed inn i leiren, fikk derfor mor meg til å gjemme meg under et teppe, hvor jeg knapt våget å puste før den fremmede hadde fortalt sitt ærend.
Det var for å unngå dette problemet at mor overlot meg til en snill og hyggelig hvit kvinne som også hadde tatt seg av andre innfødte barn. Hun hadde lært dem å lese og skrive og hadde sørget for at kontakten med foreldrene ble holdt ved like. Men da jeg var 12 år, døde denne eldre damen. Da gråt mor.
Mor ønsket ikke at den undervisning jeg hadde fått inntil da, skulle være til ingen nytte. Hun lot meg derfor få dra til en annen hvit familie, i Port Augusta. Vi kjente denne familien godt. Da jeg kom dit, studerte fruen i huset Bibelen sammen med Jehovas vitner. Jeg pleide å sitte og høre på, og jeg begynte å gå sammen med henne på de møter som ble holdt i Rikets sal. Senere begynte jeg selv å studere Bibelen, og enda litt senere ble vi begge Jehovas vitner.
Med tiden kom jeg til å virke som velferdsarbeider blant den innfødte befolkning. Jeg ble tilbudt en høyere utdannelse ved det teknologiske institutt, men jeg tok ikke imot tilbudet. Grunnen til det var at jeg da hadde et annet slags «velferdsarbeid» i tankene. Som en innviet tjener for Jehova begynte jeg å bruke all min tid til å undervise folk i Bibelen. Dette arbeidet gjorde at jeg flyttet fra sted til sted, slik som jeg hadde gjort før. Men dette var langt bedre. Fordi jeg hadde kjennskap til den innfødte befolkning og disse menneskenes problemer, og fordi jeg kunne deres språk, konsentrerte jeg meg om dem.
«Drømmetid»
Det meste av det jeg har fortalt inntil nå, er ting jeg selv husker. Men de innfødte har også en annen hukommelse, en slags stammehukommelse, som noen kaller «drømmetid». Den har med stammens historie, skikker og tradisjoner å gjøre. Vi har et ordtak som sier: «Den som taper sine drømmer, går selv tapt.»
Disse «drømmene» innbefatter ofte historier om en gammel forfader som skal ha dratt gjennom landet og gitt det den natur det har. Dette kan hjelpe en til å forstå hvorfor en innfødt kan føle seg helt bortkommen når han befinner seg utenfor sitt område eller «land». Han elsker sitt «land» og føler seg avslappet og lykkelig når han er der, fordi bare der, tror han, er han virkelig ett med sine forfedre. Disse «drømmene» blir ført videre fra én generasjon til den neste ved sang, dans og opptreden på spesielle fester, som blir kalt corrobories. Slike oppfatninger som disse er dypt rotfestet hos mange av de innfødte den dag i dag.
Våre språk
Til tross for at det finnes omkring 300 forskjellige språk (som skal skrive seg fra ett opprinnelig språk) blant de innfødte stammene, kan de kommunisere med hverandre uten større problemer. Noen har forenklet sitt språk til det som er blitt kalt geometrisk hieroglyfskrift. Vår grammatikk er komplisert.
En antropolog skriver: «De bruker verbet ’å være’ i en videre betydning enn de hvite. Det forener det latinske og det saksiske verbs fullkommenhet med de keltiske verbs fordeler og overgår dem alle sammen.» Han går så videre og sier om vårt tegnspråk: «Det er blitt utviklet til det punkt at det er blitt et levedyktig alternativ til det talte språk, og det representerer en høyst raffinert intellektuell utvikling som en forholdsvis sjelden finner innen menneskenes kommunikasjonsmønstre.» De forskjellige stammene kommuniserer med hverandre ved hjelp av tegn, og de bruker også tegn når de driver jakt, fordi det da er viktig å være stille.
En sørgelig historie
I tillegg til det jeg har lært av egen erfaring, ved den undervisning jeg har fått, og ved det jeg har fått vite om stammenes «drømmetid», har jeg nå tatt til meg kunnskap på en annen måte, som følge av at jeg er svært glad i å lese. Det var gjennom bøkene at jeg lærte om hvordan mitt folk først stiftet bekjentskap med den hvite mann, og det var ingen hyggelig lesning. Jeg leste om hvordan kaptein Cook kom til Australia i 1770, og hvordan han fra sitt skip i Botany Bay så røk stige opp fra stranden. Den enslige røksøylen representerte en innfødt befolkning på anslagsvis 300 000, som da levde et allsidig og relativt lykkelig liv. Denne befolkningen er nå, etter 200 år, kommet ned i et antall av 50 000 full- og 150 000 halvblods innfødte. Hvor er det blitt av de andre? Det er en del av den sørgelige historien.
Ordet «sivilisert» innebærer tanken om å være kultivert, høflig, imot voldshandlinger og forbrytelser. Vi var sivilisert, mener jeg. Hver stamme hadde sine områder og respekterte de andres grenser. Vi tok godt vare på landet vårt og drev aldri rovdrift på det. Med jevne mellomrom kom stammene sammen for å drive handel, utveksle opplysninger og arrangere ekteskap.
Men disse første nybyggerne betraktet oss ikke som sivilisert. Med gevær i hånden og med sin mangelfulle forståelse av Bibelen forsøkte de å påtvinge oss sin egen oppfatning av sivilisasjonen, som innbefattet at jorden skulle eies, gjerdes inn og oppdyrkes — noe som var helt fremmed for de innfødte. De innfødte hadde imidlertid god grunn til å gjøre bruk av sine egne metoder, noe som fremgår av det M. Bennet, et kvinnelig medlem av rådet for de innfødtes rettigheter, skrev:
«Det finnes ingen ville dyr som kan bli domestisert, og det finnes ingen ville planter som kan dyrkes som matplanter. Du kan ikke ’gjete’ kenguruer eller pløye med dem. Du kan ikke ta med deg et frø fra et nåletre til det fruktbare Queensland, legge det i jorden og tro at du i løpet av din levetid skal kunne høste nøtter på det. Det er heller ikke mulig å dyrke nardus i de sentrale deler av Australia med en årsnedbør på 125 millimeter regn som faller på en høyst tilfeldig måte. Slike begrensninger gjorde at det var umulig for disse menneskene å drive fedrift, dyrke jorden eller bygge byer.»
Ettersom det nylig ankomne båtfolket krenket våre stammelover ved å trenge seg inn på vårt område, gjorde vi motstand. Fra den ene enden av kontinentet til den andre ble det nå begått mange ugjerninger. Geværer ble brukt mot folk som bare hadde spyd, og en hel rase ble praktisk talt utryddet.
Og så ble landet overtatt. I fremskrittets, utviklingens og sivilisasjonens navn falt skogene våre for tømmerhoggernes øks, og den så viktige nedbøren ble stadig mindre. Millioner av innførte dyr, kveg og sauer, alle med skarpe klauver, trådte i stedet for kenguruer med myke poter, og resultatet ble at det fine, øvre jordlaget ble hakket opp, noe som igjen bidrog til at det ble dannet sanddyner. Moderne jordbruk hvor kjemiske midler ble benyttet, gav store inntekter, men ødela økologien. Sjeldne dyr er blitt helt eller delvis utryddet. Enorme jernmalmgruver, bauksittgruver og andre gruver skjemmer landskapet, mens de store anleggene hvor malmen blir foredlet, forurenser jorden, vannet og luften.
Mens alt dette har pågått, er de opprinnelige innbyggerne blitt samlet på misjonsstasjoner eller i reservater. En god del bor også i skur og brakker i utkanten av byene. Noe som kan omtales som en fryktelig krenkelse, er at vi nå får lov til å komme inn på pubene, hvor eierne tillater oss å drikke opp de pengene myndighetene gir oss, og en lov har nå anerkjent oss som borgere i et land som vi har bodd i mye lenger enn de som laget denne loven.
Et håp for framtiden
Religionen har i en viss utstrekning spilt en rolle i den utvikling som nettopp er blitt beskrevet, ettersom nybyggerne forsøkte å «sivilisere» mitt folk og angivelig omvende det til kristendommen. Kan du derfor forstå hvordan jeg føler det når jeg leser i min bibel at det i «Babylon den store», den falske religions verdensrike, «ble . . . funnet blod . . . av alle dem som er blitt myrdet på jorden»? (Åpenbaringen 18: 2, 24) Eller kan du forstå min reaksjon når jeg videre leser om at dette verdensriket snart skal bli ødelagt av Kristus Jesus, eller den glede jeg følte da jeg fikk vite at hans rike skal utøve et rettferdig, kjærlig styre over jorden? Synes du det er rart at jeg er ivrig etter å dele dette gode budskap med dem som tilhører mitt folk? — Åpenbaringen 18: 20.
Idag ser det ut til at de som tilhører mitt folk, er rotløse og uten noe mål i livet. Misbruk av alkohol, krangling og stridigheter er vanlig. Vi tilhører ikke lenger det som en gang var, og vi har heller ikke noen tilfredsstillende plass i dagens samfunn. Men likevel er det mange av oss som har fått et håp for framtiden. Vi setter vårt håp til at vi snart skal få bli vitne til «Guds sønners åpenbarelse», da alle mennesker — både hvite, aborigines og mennesker av alle andre raser — «skal bli frigjort fra slaveriet under fordervelsen og få Guds barns herlige frihet» under Guds rikes styre. — Romerne 8: 18—21, NW.
Det er mitt ønske å gi dem som tilhører det samme folk som jeg, dette storslagne håp. Ettersom jeg selv er en av Australias innfødte, føler jeg at jeg er skikket for denne oppgaven. De innfødte har forståelig nok vanskelig for å feste lit til de hvite. I de senere år har imidlertid mange selvoppofrende hvite tjenere for Jehova, slike som Des Paterson, Colin Maples og Ben Brickell, reist lange veier for å bringe dette håpets budskap til mitt folk. Det kunne fortelles mye om de personlige offer de har brakt i dette arbeidet, og også om grupper av innfødte som har vist sin verdsettelse ved å komme sammen for å høre budskapet om Guds rike. Min mann og jeg har et ønske om å fortsette det arbeid som ble påbegynt for mange år siden.
Over hele landet er det noen av mitt folk som forstår betydningen av Rikets budskap og reagerer positivt på det. De forstår at en oppfatning som er felles for hvite, aborigines og de fleste andre mennesker på jorden, er feilaktig. Det er den oppfatning at Australia enten tilhører de innfødte fordi det var de som opprinnelig oppdaget landet, eller at landet tilhører de hvite fordi de har erobret det. Ingen av delene er riktig. Det tilhører Jehova Gud fordi han har skapt det. — Åpenbaringen 4: 11.
Jehova er den som avgjør hvem som skal eie Australia og hele resten av jorden. Jeg er glad for at det finnes aborigines blant dem som er klar over denne sannhet.
[Uthevet tekst på side 21]
Vi bestrebet oss på å leve med jorden; de hvite syntes å leve av den
[Uthevet tekst på side 21]
Stammene kommuniserer med hverandre ved hjelp av tegn
[Uthevet tekst på side 22]
Det ble begått mange ugjerninger. Geværer ble brukt mot folk som bare hadde spyd, og en hel rase ble praktisk talt utryddet
[Uthevet tekst på side 23]
Tilhører Australia de innfødte fordi de oppdaget landet? Eller de hvite fordi de erobret det? Ingen av delene er riktig. Det tilhører Jehova Gud fordi han har skapt det
[Bilder på side 20]
Dyr som hører hjemme i Australia
Kenguru
Nebbdyr
Vombat
Koala