En iskatastrofe
«DEN verste naturkatastrofen i nasjonens historie.» Denne formuleringen brukte avisen The Toronto Star etter at de kanadiske provinsene Ontario, Quebec og New Brunswick i januar i år var blitt rammet av et uvær med regn som dannet islag. I USA erklærte president Bill Clinton statene Maine og New Hampshire og deler av statene Vermont og New York som katastrofeområder.
Trolig var det 35 personer som mistet livet som følge av uværet, som raste i opptil fem dager og omfattet regn som la seg som islag. Slikt regn varer vanligvis bare i noen få timer, men denne gangen ble et øvre lag av varmluft liggende i ro over en kald luftmasse. Så da regndråpene traff bakken, frøs de straks til is. På den måten ble det bygd opp et islag som var opptil åtte centimeter tykt. Under vekten av isen var det mange trær, lysstolper og høyspentmaster som gikk over ende, og mange kraftledninger som falt ned, ofte med skremmende konsekvenser.
I Quebec krøllet hundrevis av store høyspentmaster av stål seg sammen som om de skulle være laget av sølvpapir. En rystet pendler fortalte: «Jeg så en [mast] foran meg vri seg som om den var av plast. Den brakk i to, ble så til et nøste og falt sammen. Ledningene lå på kryss og tvers over veien. Etter at den første hadde gått over ende, var det tre andre bak den som falt sammen.»
Isen som hopet seg opp, fikk over 120 000 kilometer med kraftledninger, nok til å nå tre ganger rundt jorden, til å falle ned! I Canada manglet tre—fire millioner mennesker strøm og varme, noen i tre uker eller mer.
I staten Maine i USA, der guvernør Angus King erklærte unntakstilstand, var over 200 000 uten strøm. «Dette er den verste katastrofen av et slikt slag som noen gang har rammet denne staten,» sa guvernøren. New Yorks guvernør, George Pataki, uttalte: «Det finnes hele byer som er helt uten strøm.»
Langs sørbredden av St. Lawrence-elven ble omkring 30 000 lysstolper av tre ødelagt under uværet. Etter 17 timer med regn som la seg som islag, skrev Jim Kelly, som bor i nærheten av denne elven i den nordlige delen av staten New York: «Vi kan ikke se ut gjennom vinduene lenger. Det er ikke bare rim eller fuktighet, men massiv is. Det kommer lyder fra alle sider av huset.»
Kelly forklarte: «I det fjerne kan man høre lyder som minner om geværild. Bang! Stillhet. Bang! Stillhet. Bang, bang!» Senere fant han ut at lydene skrev seg fra trær og telefonstolper som knakk.
Ironisk nok fikk landskapet en strålende skjønnhet, selv etter at ødeleggelsene hadde satt inn for fullt. Man fryktet at Ontario hadde mistet 20 millioner lønnetrær, noe som ville få store følger for lønnesirup-bransjen. En dyrker beklaget seg: «Trærne er bare spikrer som peker opp mot himmelen.»
«En vakker krigssone»
Den ovenstående overskriften i avisen Toronto Star beskrev situasjonen i Montreal, Canadas nest største by. «Gatene her ser ut som de er blitt truffet av bomber!» utbrøt en av innbyggerne. Et tidlig overslag for Montreal-området alene gikk ut på at skadene beløp seg til over 500 millioner kanadiske dollar (over 2,5 milliarder kroner).
En innbygger i Belleville i Ontario sa: «Det ser ut som det er blitt utkjempet en atomkrig. Alt er dekket av hvitt støv, det er nifst.» Han kalte det «en nifs skjønnhet».
Uken etter uværet, da hundretusener fremdeles var uten strøm og det var svært kaldt, begynte politiet å evakuere folk og innkvartere dem i tilfluktsrom. «Skal vi spørre dem eller kommandere dem?» spurte en konstabel.
«De er nødt til å komme seg vekk,» svarte den ansvarshavende. «Men vær diplomatisk.» Han tilføyde: «Man skulle tro vi befant oss i krig.»
På randen av katastrofer
Strømmen ble borte i store deler av Montreal, noe som førte til at trafikklysene sviktet og tunnelbanen ble stengt. På den siste uværsdagen var fire av de fem transformatorstasjonene som betjente byen, ute av drift. Hvilke konsekvenser kunne dette få?
«Om ettermiddagen så vi for oss at Montreal kunne bli fullstendig mørklagt — og miste all vannforsyning,» fortalte Quebecs statsminister, Lucien Bouchard. «Vi hadde bare vann igjen til to timers forbruk, ettersom de to anleggene hadde sluttet å fungere.» Hvis folk skulle bruke levende lys og det ikke fantes vann, ville det være stor fare for en katastrofe.
En annen katastrofe ble avverget omkring to uker senere, den 24. januar, da 1889 mennesker hadde kommet sammen til et kretsstevne i Jehovas vitners stevnehall i Montreal. I løpet av natten hadde det falt 20 centimeter våt snø, og under formiddagens stevneprogram ble det oppdaget skader i veggene og taket. Ettermiddagens program ble avlyst, og stevnedeltagerne ble oppfordret til å dra hjem, skifte klær og komme tilbake til stevnehallen for å arbeide.
Før det var gått en time, hadde 300 frivillige som var utstyrt med skuffer, hakker og andre redskaper, begynt å rydde det enorme taket på 7100 kvadratmeter. Etter at snøen var fjernet, ble det oppdaget at isen enkelte steder var over 60 centimeter tykk. Det ble brukt motorsager for å skjære opp isen i firkanter, og disse ble slept bort til kanten av taket og dyttet utfor. Det ble fjernet hele 1600 tonn snø og is! Senere inspeksjoner viste at takkonstruksjonene rettet seg opp og sprekkene i veggene lukket seg som følge av dette. Programmet søndag formiddag kunne trygt gjennomføres etter planen.
De hjalp hverandre
Enkelte i katastrofeområdet prøvde riktignok å profittere på den ulykken andre var rammet av på grunn av regnet og kulden, men akkurat som i det første århundre var det mange som viste «usedvanlig menneskevennlighet». (Apostlenes gjerninger 28: 2) Avisen Daily Sentinel, som kommer ut i Rome i staten New York, fortalte om noen Jehovas vitner som drog ut for å hjelpe folk: «Mennene møtte opp i Rikets sal i Watertown for å organisere seg, og der fikk de i oppdrag å dra til forskjellige medlemmers hus. Men de hjalp også naboer som bodde oppover og nedover i gaten.»
Artikkelen sa at dette hjelpearbeidet ble organisert for å hjelpe folk «i Adams, Potsdam, Malone, Ogdensburg, Plattsburgh, Massena, Gouverneur og Ellenburg». En del frivillige skaffet varme til hus i noen timer ved å koble opp generatorer for å drive ovner. Uheldigvis hadde temperaturen sunket til 20 kuldegrader i mange områder etter uværet.
I ett tilfelle så politiet noen Jehovas vitner gå fra hus til hus og trodde feilaktig at de var tyver. Da vitnene forklarte hva de holdt på med, sa en av politimennene at faren hans, som bor i Montreal, hadde fått hjelp av Jehovas vitner etter uværet, enda faren ikke selv er et vitne. Sønnen uttrykte takknemlighet for den hjelpen som var blitt gitt.
Særlig hardt rammet av uværet ble omkring 100 byer sør for Montreal i et område som ble kalt «det mørke triangel». Ti dager etter uværet var disse byene fremdeles uten strøm. Mange innbyggere manglet faktisk strøm i over en måned! Jehovas vitners avdelingskontor utenfor Toronto sørget for at det ble avlagt spesielle besøk for å hjelpe folk i dette området. Forsyninger som innbefattet parafin, batterier og lommelykter, ble sendt med lastebil til et distribusjonssenter, og derfra ble de fordelt etter behov.
Det ble også ordnet med at kristne eldste skulle finne ut hvilke behov folk i disse områdene hadde. En gruppe eldste besøkte elleve menigheter på en uke og arrangerte mange oppmuntrende møter. Etter disse møtene, der det bli gitt åndelig oppmuntring, var det ingen som hadde lyst til å dra hjem. Folk bare drøyde og drøyde for å prate sammen og fortelle hva de hadde opplevd. De frydet seg over fellesskapet. Møtedeltagelsen på de vanlige møtene var faktisk høyere enn noen gang i ukene etter uværet.
Mange som hadde en varmekilde, for eksempel en vedovn eller en generator som produserte elektrisitet, åpnet hjemmene sine for dem som ikke hadde varme i huset. Noen Jehovas vitner hadde så mange som 20 personer boende hos seg. Også mange som bodde utenfor det området der strømmen var borte, skaffet losji til veie. Noen Jehovas vitner som bodde i Sept-Îles, en by som ligger omkring 80 mil fra «det mørke triangel», tilbød seg for eksempel å skaffe husrom til 85 familier.
Jehovas vitner i landdistrikter langt unna, for eksempel Rimouski, kappet opp og sendte ved. Noen tok seg tid til å skrive skriftsteder på de vedkubbene de sendte. Et vitne delte den veden han fikk, med en nabo som ikke er et av Jehovas vitner, og naboen fikk en vedkubbe der Salme 55: 16 var sitert: «Jehova selv skal frelse meg.» Med vedkubben i hånden så han opp og sa: «Takk, Jehova.»
Hvilken lærdom er blitt høstet?
Mange ble rystet over å oppdage hvor skrøpelig elektrisitetsforsyningen er, og hvor avhengige de er av den. En mann sa: «Når vi bygger nytt hus, kan du være sikker på at det skal ha en vedovn, og at det skal ha en generator . . . , og at det skal ha en gasskomfyr.»
Nesten seks uker etter uværet kommenterte en iakttager: «Det var masse is, masse mørke, masse tid til å tenke, noe det er mye lettere å gjøre med TV-en av.» Så la han til: «Vi er blitt overrasket over hvor sårbare vi er for elementene.»
De som studerer Bibelen, tenker på Skaperens løfte om at han skal omdanne hele jorden til et paradis etter at han har fjernet denne tingenes ordning, akkurat som han har fjernet en slik verden en gang tidligere. (Matteus 24: 37—39; 2. Peter 2: 5) Med tanke på sitt potensielle arsenal spør Gud: «Har du gått inn i forrådshusene for snøen, og har du også sett forrådshusene for haglet, det som jeg har holdt tilbake til trengselens tid, til kampens og krigens dag?» — Job 38: 22, 23.
[Bilde på side 17]
Høyspentmaster krøllet seg sammen som om de var av sølvpapir
[Bilde på side 18]
En mulig katastrofe ble avverget da frivillige fjernet snø og is fra taket på stevnehallen
[Bilde på side 18]
Ved til ofrene for uværet