Vil alle mennesker noen gang kunne vise nestekjærlighet?
EN LOVKYNDIG hadde akkurat sagt at vi må elske Gud av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv for å oppnå «evig liv». Jesus roste den lovkyndige og sa til ham: «Du svarte riktig; ’fortsett å gjøre dette, så skal du få liv’.» (Lukas 10: 25—28; 3. Mosebok 19: 18; 5. Mosebok 6: 5) Men denne mannen, som ville vise hvor rettferdig han var, spurte: «Hvem er egentlig min neste?»
Han regnet sikkert med at Jesus skulle si: «Dine jødiske landsmenn.» Men Jesus fortalte en historie om en nestekjærlig samaritan, og den viste at mennesker av andre nasjonaliteter enn vår egen også er vår neste. (Lukas 10: 29—37; Johannes 4: 7—9) I løpet av sin tjeneste understreket Jesus at det å elske Gud og det å elske vår neste er de to viktigste budene vår Skaper har gitt oss. — Matteus 22: 34—40.
Men har det noen gang vært en gruppe mennesker som virkelig har elsket sin neste? Er det egentlig mulig at alle kan vise nestekjærlighet?
Et mirakel i det første århundre
Jesus sa til sine etterfølgere at deres kjennetegn skulle være en kjærlighet som hever seg over rasemessige, nasjonale og alle andre skillelinjer. Han sa: «Jeg gir dere et nytt bud, at dere skal elske hverandre — at slik som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre.» Så la han til: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» — Johannes 13: 34, 35; 15: 12, 13.
Jesu lære om kjærlighet, sammen med hans eget eksempel, var som et mirakel i det første århundre. Hans etterfølgere etterlignet sin Mester ved at de lærte å vise hverandre kjærlighet på en måte som vakte vidstrakt oppmerksomhet og beundring. Forfatteren Tertullian, som levde i det andre og det tredje århundre, siterte ikke-kristne som roste Jesu etterfølgere: ’Se, sier de, hvorledes de elsker hverandre innbyrdes, og hvorledes de er rede til å dø for hverandre.’
Ja, apostelen Johannes skrev: «Vi er forpliktet til å overgi våre sjeler for våre brødre.» (1. Johannes 3: 16) Jesus lærte til og med sine etterfølgere at de skulle elske sine fiender. (Matteus 5: 43—45) Hva fører det til når mennesker viser andre en slik kjærlighet som Jesus lærte dem?
En professor i statsvitenskap tenkte tydeligvis over det spørsmålet. Ifølge bladet The Christian Century stilte han derfor spørsmålet: «Kan noen ærlig talt forestille seg Jesus bruke håndgranater mot fiendene sine, bruke maskingevær og flammekaster, slippe atombomber eller skyte ut en langdistanserakett som ville drepe eller lemleste tusener av kvinner og barn?»
Som svar sa professoren: «Spørsmålet er så absurd at det knapt fortjener et svar.» Så spurte han: «Når Jesus ikke kunne gjøre dette og være tro mot sin natur, hvordan kan så vi gjøre det og være tro mot ham?» Det burde derfor ikke overraske oss at Jesu første etterfølgere inntok det nøytrale standpunktet som de gjorde, noe mange historiebøker bekrefter. Bare tenk over to eksempler.
Boken Our World Through the Ages, skrevet av N. Platt og M.J. Drummond, sier: «De kristnes oppførsel skilte seg sterkt ut fra romernes. . . . Ettersom Kristus hadde forkynt fred, nektet de å bli soldater.» Og Edward Gibbon sier i The Decline and Fall of the Roman Empire: «[De første kristne] nektet helt og holdent å ta aktivt del i samfunnets administrasjon og i rikets militære forsvar . . . De kristne kunne ikke inneha stillinger som soldater . . . uten å svikte en mer hellig tjeneste.»
Hvordan er det i dag?
Finnes det noen som viser kristuslignende kjærlighet i dag? Et oppslagsverk sier: «Jehovas vitners arbeid er en gjenoppliving og gjenopprettelse av urkristendommen, som ble utøvd av Jesus og hans disipler . . . Alle er brødre.» — Encyclopedia Canadiana.
Hva betyr det? Det betyr at Jehovas vitner ikke lar noe som helst — verken rase, nasjonalitet eller etnisk bakgrunn — få dem til å hate sin neste. De vil heller ikke drepe noen, for de har billedlig talt smidd sine sverd om til plogskjær og sine spyd til beskjæringskniver, slik som Bibelen forutsa at sanne tjenere for Gud skulle gjøre. — Jesaja 2: 4.
I en lederartikkel i en avis som kommer ut i California, stod det: «La det være nok å si at hvis hele verden levde etter den tro som Jehovas vitner har, ville det bli slutt på blodsutgytelse og hat, og kjærligheten ville herske som konge.» — Sacramento Union.
En skribent i det ungarske tidsskriftet Ring skrev noe lignende: «Jeg har kommet til den konklusjon at hvis Jehovas vitner var de eneste menneskene på jorden, ville det ikke være krig mer, og politiets eneste plikter ville være å regulere trafikken og utstede pass.»
I et italiensk kirkeblad skrev en katolsk nonne med beundring om vitnene: «De nekter å delta i enhver form for vold . . . og . . . uten å gjøre opprør finner [de] seg i alle slags prøvelser som blir påført dem på grunn av deres tro . . . Hvor annerledes ville ikke verden være hvis vi alle våknet opp en morgen og var fast bestemt på ikke å gripe til våpen mer, uansett hva det ville koste, eller hva grunnen kunne være, akkurat som Jehovas vitner!» — Andare alle genti.
Jehovas vitner er kjent for at de tar initiativet til å hjelpe sin neste. (Galaterne 6: 10) I sin bok Women in Soviet Prisons fortalte en latvisk kvinne at hun ble svært syk under arbeidet i Potma straffeleir i midten av 1960-årene. «[Vitnene] var flittige sykepleiere hele tiden mens jeg var syk. Jeg kunne ikke ha fått bedre stell, særlig ikke under slike forhold som det var i leiren.» Hun sa også: «Jehovas vitner ser det som sin plikt å hjelpe alle, uansett hvilken religion de har, eller hvilken nasjonalitet de er av.»
For kort tid siden ble pressen i Tsjekkia oppmerksom på hvordan Jehovas vitner oppførte seg i konsentrasjonsleirene. I en kommentar til dokumentarfilmen «Det tapte hjemmet», som er produsert i byen Brno, sa en avis: «Det er verdt å merke seg at også disse pålitelige samtidige [tsjekkiske og slovakiske jødiske overlevende] med tydelig beundring har vitnet til fordel for de fangene som var Jehovas vitner. ’De var svært modige mennesker som alltid hjalp oss på alle tenkelige måter, selv om det betydde at de selv risikerte å bli henrettet,’ har mange sagt. ’De bad for oss, som om vi var en del av familien deres, og de oppmuntret oss til ikke å gi opp.’» — Severočeský deník.
Hva med å elske dem som faktisk hater en? Er det mulig?
Kjærligheten seirer over hatet
Jesu lære om at vi skal elske våre fiender, er i harmoni med det bibelske ordspråket: «Hvis den som hater deg, er sulten, så gi ham brød å spise; og hvis han er tørst, så gi ham vann å drikke.» (Ordspråkene 25: 21; Matteus 5: 44) En svart kvinne som nylig var blitt et av Jehovas vitner, fortalte hvor positivt det virket på henne når de hun en gang hadde betraktet som fiender, viste henne kjærlig oppmerksomhet: «Noen ganger når hvite vitner viser meg kjærlighet og omtanke, blir jeg så varm om hjertet at jeg ikke klarer å holde tårene tilbake. Jeg tenker på at dette er mennesker som jeg for kort tid siden uten å nøle ville ha drept for å fremme revolusjonens sak.»
Et av Jehovas vitner i Frankrike fortalte at en nabo angav moren hennes til Gestapo under den annen verdenskrig. «Som følge av det tilbrakte mor to år i tyske konsentrasjonsleirer, hvor hun nesten mistet livet,» forteller datteren. «Etter krigen bad fransk politi mor om å undertegne et papir som stemplet kvinnen som en som hadde samarbeidet med tyskerne. Men mor nektet å gjøre det.» Senere fikk den samme kvinnen vite at hun hadde langt fremskreden kreft og ikke hadde lenge igjen. Datteren sier: «Mor [brukte] mange timer på å gjøre de siste månedene av hennes liv så levelige som mulig. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan kjærligheten på den måten seiret over hatet.»
Det er ikke tvil om at mennesker kan lære å vise hverandre kjærlighet. Tidligere fiender — tutsier og hutuer, jøder og arabere, armenere og tyrkere, japanere og amerikanere, tyskere og russere, protestanter og katolikker — er alle blitt forent ved hjelp av Bibelens sannhet!
Ettersom millioner av mennesker som tidligere nærte hat, nå elsker hverandre, er det klart at en hel verden kunne gjøre det samme. Men det må innrømmes at det må en stor, verdensomfattende forandring til før alle mennesker viser hverandre kjærlighet. Hvordan vil en slik forandring skje?
[Bilder på side 7]
Svarte og hvite i Sør-Afrika
Jøder og arabere
Hutuer og tutsier
Jehovas vitner har billedlig talt smidd sine sverd om til plogskjær