En taktfull dronning som forpurret en biskops intrigespill

Av Våkn opp!s medarbeider i Sør-Afrika

OMGITT av sine lojale hoffdamer føler dronningen av England, Katarina Parr, seg trygg. Kong Henrik VIIIs sykdom og intrigene ved hoffet har en nedbrytende virkning på ham. Mens dronning Katarina snakker med en venn, kommer en av hoffdamene heseblesende inn og rekker henne et papirark. Dronningen, som blir foruroliget på grunn av hoffdamens bekymrede ansiktsuttrykk, tar nølende imot arket, som en av hoffolkene øyensynlig har mistet utenfor dronningens gemakker.a

Da Katarina leser det som står på arket, blir hun blek. Hun reagerer først med vantro, så med forferdelse. Det dreier seg om en liste over punkter hvor hun anklages for kjetteri, og listen er underskrevet av kongen. Hun kommer med et utrop og holder på å falle om, men blir støttet av noen venner. Hun forsøker å roe seg ned og tenke klart, men er så ute av seg at hun ikke greier det. Hoffdamene hjelper henne varsomt til sengs.

Hun legger seg, men klarer ikke å falle til ro. I noen glimt ser hun for seg det som har skjedd siden hun giftet seg med Henrik VIII. Hun var da 31 år gammel, var blitt enke to ganger og hadde tenkt på å gifte seg med den flotte Thomas Seymour. Men kongen ville det annerledes. Han fridde til henne. Hvordan kunne hun si nei? Å være gift med kongen var naturligvis en ære, men en ære forbundet med problemer. Den 12. juli 1543 ble hun hans sjette hustru.

Henrik hadde ikke lenger den flotte, atletiske skikkelsen han hadde hatt som ung. I en alder av 52 år var han sterkt overvektig, hadde plutselige humørsvingninger og var så plaget av kroniske sår på bena at han til tider hadde vanskelig for å gå og måtte bæres i en stol.

Men den begavede Katarina hadde med klokskap og takt gått inn for å få ekteskapet til å fungere. Hun gjorde seg til venns med kongens tre barn fra tidligere ekteskap. Hun bestrebet seg på å være en underholdende livsledsager for kongen. Når bena hans verket, avledet hun tankene hans ved å innlede en livlig samtale, ofte om religiøse emner. Hun var en kilde til lindring og atspredelse i de siste årene av hans liv.

Hun forsøker nå å ta et overblikk over sitt liv med kongen. Hva hadde hun gjort galt? Hun tenker på en av de siste gangene hun har sett ham. Da var noen av hoffmennene hans til stede, og det så ut til at han var i godt humør. Som Katarina hadde for vane, brakte hun på bane et religiøst spørsmål som de hadde vært inne på tidligere. Han avbrøt henne irritert. Hun ble overrasket over reaksjonen, men tok den for å være et utslag av humørsyke. Han pleide å like slike drøftelser, og vanligvis hadde han ikke noe imot at hun interesserte seg for religiøse spørsmål.

Hun prøver å huske hvem som var til stede ved den anledningen. Én mann dukker stadig opp i tankene hennes — Stephen Gardiner, en fryktet fiende.

En intrigant biskop

Gardiner, som er biskop av Winchester og medlem av kongens råd, er en innflytelsesrik mann og en motstander av religiøse reformer. Han misliker Katarina, både på grunn av hennes interesse for forandringer på det religiøse området og på grunn av den innflytelse hun øver på kongen.

Da Henriks fremste rådgiver, Thomas Cromwell, sørget for at Gardiner mistet stillingen som kongens sekretær, søkte Gardiner en anledning til å ta hevn. Han var med på den sammensvergelsen som førte til at Cromwell falt i unåde og ble henrettet. Gardiner var dessuten skuffet over at han var blitt forbigått da stillingen som erkebiskop av Canterbury skulle besettes og Henrik utnevnte den relativt ukjente Thomas Cranmer, som sympatiserte med protestantene. Heldigvis for Cranmer fikk Henrik forpurret en sammensvergelse som Gardiner og noen andre hadde dannet mot ham.

Et annet intrigespill biskop Gardiner nylig har fått i stand, viser hvilken fare Katarina og hoffdamene hennes befinner seg i. En ung kvinne, Anne Askew, hadde frimodig gjort seg til talsmann for religiøse reformer. Hun var i fengsel og ventet på å bli henrettet som følge av anklager om kjetteri. Men Gardiner var interessert i henne av en annen grunn. Han søkte å finne beviser for at hun hadde kontakt med innflytelsesrike damer ved hoffet, noe som også kunne bringe dronningen i vanry. En venn av Gardiner, Thomas Wriothesley, som er et av de fremste medlemmene av kongens råd, drog for å utspørre Anne Askew.

Torturert på pinebenken

Wriothesley avhørte Anne en stund, men han fikk ikke de kompromitterende opplysningene han trengte. Til slutt gav han ordre om at hun skulle spennes fast på pinebenkenb, til tross for at det var ulovlig å torturere kvinner ved hjelp av dette redskapet. Da ikke dette fikk henne til å tale, overtok Wriothesley og et annet rådsmedlem selv torturredskapet og sørget for at lemmene hennes ble strukket så langt som mulig, men de fikk fremdeles ikke de opplysningene de var ute etter.

Tanken på Anne Askews lidelser får Katarina til å briste i gråt. Hun blir oppmerksom på at noen er kommet inn i værelset. En av hoffdamene hennes går bort til henne og sier at kongen har sendt sin lege, dr. Wendy, for at han skal undersøke henne. Legen spør vennlig hvordan hun har det, og sier at kongen har bedt ham hilse og si at han er bekymret for hennes helse.

Dr. Wendy forteller at kongen har betrodd seg til ham angående sammensvergelsen mot henne og latt ham sverge på at han vil holde det hemmelig. Ikke desto mindre forteller han henne hele historien — at kongen etter at hun trakk seg tilbake den kvelden, kom med en sarkastisk kommentar om at det var veldig hyggelig for ham ’å bli belært av sin hustru’ på sine gamle dager.

Gardiner lot ikke denne sjansen gå fra seg. Han sa at dronningen hadde kjettere i sin varetekt, at hun gjorde seg skyldig i forræderi, og at det hun drev med, utgjorde en trussel mot kongens myndighet. Han sa videre at hvis kongen gav ham en viss tid, kunne han og andre framlegge beviser for at det forholdt seg slik. Kongen ble harm og underskrev villig et anklageskrift mot henne.

Etter at dr. Wendy har fortalt om disse hendelsene, oppfordrer han henne til å oppsøke kongen ved første anledning og ydmykt be ham om tilgivelse. Bare på denne måten kan hun vise seg mer snarrådig enn sine fiender, som ikke kommer til å gi seg før hun befinner seg bak lås og slå i Tower, og før de har tilstrekkelige beviser til å kunne dømme henne til døden.

Katarina skjønner at dette er et klokt råd. Sent en kveld da hun hører at kongen oppholder seg i sine gemakker, gjør hun seg klar — hun kler seg med omhu og repeterer det hun har tenkt å si. Hennes søster og en venninne, lady Lane, blir med henne.

En klok og taktfull dronning

Kongen sitter og morer seg sammen med noen av mennene sine. Smilende ønsker han sin hustru velkommen. Deretter dreier han samtalen inn på religiøse emner. Han ber Katarina bringe klarhet i noen punkter hvor han tviler. Katarina oppfatter straks at dette er en felle. Hun gjør sitt beste for å gi et ærlig og oppriktig svar.

Hun sier at Gud skapte kvinnen etter mannen — at kvinnen står under mannen. Hun fortsetter: «Når Gud har dannet et slikt naturlig skille mellom mann og kvinne, og når det er slik at Deres Majestet er i besittelse av så stor visdom og jeg på alle måter står tilbake for Dem, hvordan har det seg da at Deres Majestet ber om min vurdering av slike kompliserte religiøse saker?» Deretter erkjenner hun at han er hennes hode i alle henseender, og at det bare er Gud som står over ham.

«Nei, det er ikke slik,» svarer kongen. «Du er blitt så lærd at du kan undervise oss og ikke skal la deg undervise eller veilede av oss.»

Hun svarer: «Hvis det er slik Deres Majestet har oppfattet det, så har Deres Majestet misforstått meg, for jeg har alltid ment at det ville være svært upassende, og dessuten latterlig, om kvinnen skulle undervise eller belære sin ektemann og herre; nei, kvinnen skal lære av sin mann og la seg undervise av ham.» Hun forklarer så at når hun har talt med ham om religiøse emner og av og til framsatt et synspunkt, har det ikke vært for å fremme sine egne ideer. Hun har derimot håpet at hun ved å innlede en samtale kunne avlede hans oppmerksomhet fra de smertene som hans fysiske plager medførte.

«Er det virkelig slik det er, min kjære?» spør kongen. «Argumentene dine ble altså ikke framsatt i noen ond hensikt? Da er vi like gode venner nå som vi alltid har vært.» Kongen, som fremdeles sitter, får henne til å komme bort til ham, omfavner henne og kysser henne. Han sier at å høre det hun nettopp har sagt, har gledet ham mer enn en uventet gave på 100 000 pund ville ha gjort. De fortsetter samtalen, som nå har tatt en hyggelig vending, fram til midnatt, da han gir henne tillatelse til å trekke seg tilbake.

Neste dag tar kongen en spasertur i slottsparken, slik han pleier, og to av kammertjenerne hans ledsager ham. Han har bedt dronningen om også å bli med, og hun møter fram sammen med tre av hoffdamene sine. Henrik har unnlatt å fortelle Katarina at det er på dette tidspunktet man tidligere har avtalt å arrestere henne. Han har heller ikke gitt beskjed til Wriothesley, som skulle iverksette arrestasjonen, om at han og dronningen er blitt forsont. Under den hyggelige spaserturen deres dukker Wriothesley opp sammen med 40 av kongens vakter for å arrestere dronningen og hennes hoffdamer.

Henrik skiller lag med selskapet og kaller på Wriothesley, som faller på kne foran ham. Resten av selskapet kan ikke høre hva kongen sier, men de hører at han rasende skriker: «Din kjeltring! Ditt naut! Din idiot!» Han gir Wriothesley ordre om å forsvinne.

Da kongen kommer tilbake til Katarina, prøver hun å berolige ham med milde ord. Hun tar til og med Wriothesley i forsvar ved å si at uansett hva han har gjort, har han kanskje handlet i god tro.

Til dette svarer kongen: «Tro meg, min kjære, han har opptrådt som en erkekjeltring mot deg, så la ham nå forsvinne.»

Slik ble Katarina reddet fra sine fienders hånd, og biskop Gardiner falt i unåde hos kongen. Dronningen hadde forpurret biskopens intrigespill. Spillet var slutt.c

[Fotnoter]

[Bilder på side 21]

Dronning Katarina Parr

Biskop Stephen Gardiner

[Rettigheter]

Portrett av Katarina Parr: Gjengitt med tillatelse av National Portrait Gallery, London; Stephen Gardiner: National Trust Photographic Library/J. Whitaker

[Bilde på side 22]

Henrik VIII fordømte Thomas Wriothesley i dronningens nærvær

[Rettigheter]

Portrett utført av Holbein, fra boken The History of Protestantism (bd. III)

[Bilderettigheter på side 20]

Bakgrunn på sidene 20—22: Fra boken The Library of Historic Characters and Famous Events, bd. VII, 1895