En «langdryg jobb fullført»

FOR 50 år siden tok en bestemoraktig kvinne ordet, og verden spisset ører. Det skjedde i Paris den 10. desember 1948. FNs generalforsamling var kommet sammen i det nybygde Palais Chaillot da lederen for FNs kommisjon for menneskerettigheter reiste seg for å holde en tale. Eleanor Roosevelt, den høyvokste enken etter den tidligere amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt, sa med fast stemme til dem som var til stede: «Vi står i dag på terskelen til en stor begivenhet i både FNs historie og i menneskehetens historie, nemlig generalforsamlingens godkjenning av Verdenserklæringen om menneskerettighetene.»

Etter at hun hadde lest opp de klare formuleringene i dokumentets innledning og i de 30 artiklene, ble erklæringen vedtatt av generalforsamlingen.a For å hedre Eleanor Roosevelt for hennes enestående innsats som leder for kommisjonen gav deretter FN-delegatene «verdens førstedame», som hun hengivent ble kalt, stående applaus. På slutten av dagen rablet hun ned: «Langdryg jobb fullført.»

Fra mange meninger til én erklæring

To år tidligere, i januar 1947, kort tid etter at FN-kommisjonen hadde begynt sitt arbeid, ble det klart at det ville bli en formidabel oppgave å skrive et menneskerettighetsdokument som alle FNs medlemmer kunne enes om. Dyp uenighet blant de 18 kommisjonsmedlemmene førte helt fra starten av til endeløse debatter. Den kinesiske delegaten mente at Konfucius’ filosofi burde være med i dokumentet, et katolsk kommisjonsmedlem ivret for læren til Thomas av Aquina, USA la vekt på den amerikanske Bill of Rights, og sovjeterne ville ha med ideene til Karl Marx — og dette var bare noen få av de sterke meningene som ble forfektet.

Den stadige kranglingen mellom kommisjonsmedlemmene satte Eleanor Roosevelts tålmodighet på prøve. I en tale som hun holdt på Sorbonne i Paris i 1948, fortalte hun at hun tidligere hadde trodd at tålmodigheten hennes ble prøvd til det ytterste da hun oppdrog barna sine. Men hun tilføyde etter sigende at «det å være ordstyrer for menneskerettighetskommisjonen krevde enda mer selvbeherskelse», noe som skapte munterhet blant tilhørerne.

Ikke desto mindre må hennes erfaring som mor tydeligvis ha kommet til nytte. En journalist skrev den gangen at Eleanor Roosevelts opptreden overfor kommisjonsmedlemmene minnet ham om en mor «som fører tilsyn med ofte bråkete, noen ganger uregjerlige, men i bunn og grunn godhjertete gutter, som nå og da må settes bestemt på plass». (Eleanor Roosevelt—A Personal and Public Life) Ved å føye vennlighet til sin bestemthet fikk hun likevel gjennomslag for sine synspunkter, uten at hun røk uklar med motstanderne.

Resultatet var at etter to års møtevirksomhet, hundrevis av endringer, tusenvis av uttalelser og 1400 avstemningsrunder angående praktisk talt hvert ord og hver setning klarte kommisjonen faktisk å sette opp et dokument som redegjorde for de menneskerettighetene som den mente at alle menn og kvinner overalt i verden skal nyte godt av. Dokumentet ble kalt Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Dermed gjennomførte kommisjonen en oppgave som til tider hadde virket umulig.

Høye forventninger

Man regnet selvfølgelig ikke med at undertrykkelsens murer skulle synke i grus ved lyden av dette første hornet. Men det at Verdenserklæringen ble vedtatt, skapte likevel høye forventninger. Presidenten i FNs generalforsamling på den tiden, Herbert V. Evatt fra Australia, forutsa at «millioner av menn, kvinner og barn over hele verden, mange mil fra Paris og New York, vil søke hjelp, veiledning og inspirasjon i dette dokumentet».

Femti år er gått siden Evatt uttalte disse ordene. I løpet av denne tiden har mange virkelig søkt veiledning i erklæringen og brukt den som målestokk for å vurdere graden av respekt for menneskerettighetene rundt om i verden. Hva har de funnet når de har foretatt en slik vurdering? Holder FNs medlemsnasjoner mål på dette området? Hvordan er situasjonen for menneskerettighetene i verden i dag?

[Fotnote]

[Ramme på side 4]

Hva er menneskerettigheter?

FN definerer menneskerettigheter som «de rettigheter som er dypt rotfestet i vår natur, og som vi ikke kan klare oss uten i vårt liv som mennesker». Menneskerettigheter er også blitt beskrevet som «menneskehetens felles språk» — og det med god grunn. Akkurat som evnen til å lære å snakke et språk er en medfødt egenskap som gjør oss til mennesker, har vi andre medfødte behov og egenskaper som skiller oss ut fra andre skapninger på jorden. Mennesker har for eksempel behov for kunnskap, kunstnerisk utfoldelse og åndelighet. Et menneske som ikke får oppfylt disse grunnleggende behovene, blir tvunget til å leve som et undermenneske. For å beskytte mennesker mot å oppleve noe slikt, forklarer en menneskerettighetsjurist, «bruker vi begrepet ’menneskerettigheter’ i stedet for ’menneskelige behov’, ettersom ordet ’behov’ i juridisk forstand ikke er like sterkt som ordet ’rettighet’. Ved å kalle det en ’rettighet’ opphøyer vi oppfyllelsen av menneskelige behov til noe ethvert menneske både moralsk og juridisk har krav på».

[Ramme/bilde på side 5]

Verdenserklæringen om menneskerettighetene

Forfatteren og nobelprisvinneren Aleksandr Solzjenitsyn kalte Verdenserklæringen for det «beste dokumentet» som FN noen gang har skrevet. Et blikk på innholdet viser hvorfor mange er enige i det.

Erklæringens grunnleggende idé er nedfelt i artikkel 1: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

På dette fundamentet har de som utformet erklæringen, befestet to grupper av menneskerettigheter. Den første gruppen er beskrevet i artikkel 3: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.» Denne artikkelen danner grunnlaget for menneskets sivile og politiske rettigheter, som er omtalt i artiklene 4 til 21. Den andre gruppen er basert på artikkel 22, som blant annet sier at enhver har krav på de goder «som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet». Den støtter opp under artiklene 23 til 27, som redegjør for menneskets økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Verdenserklæringen var det første internasjonale dokumentet som anerkjente denne andre gruppen av rettigheter som noe som var en del av grunnleggende menneskerettigheter. Den var også det første internasjonale dokumentet som brukte begrepet «menneskerettigheter» overhodet.

Den brasilianske sosiologen Ruth Rocha forklarer med rene ord hva Verdenserklæringen forteller oss: «Det betyr ikke noe hvilken rase du tilhører. Det betyr ikke noe om du er mann eller kvinne. Det betyr ikke noe hvilket språk du snakker, hvilken religion du har, hvilke politiske meninger du har, hvilket land du kommer fra, eller hvem din familie er. Det betyr ikke noe om du er rik eller fattig. Det betyr ikke noe hvilken del av verden du kommer fra, om landet ditt er et kongerike eller en republikk. Disse rettighetene og frihetene er ment å skulle gjelde for alle.»

Siden Verdenserklæringen ble vedtatt, er den blitt oversatt til over 200 språk og er blitt en del av grunnloven i mange land. I dag er det imidlertid noen ledere som mener at erklæringen må skrives om. Men FNs generalsekretær, Kofi Annan, er ikke enig. Ifølge en offisiell representant for FN har han sagt: «Akkurat som det ikke er behov for å skrive om Bibelen eller Koranen, er det heller ikke behov for å justere Verdenserklæringen. Det som trenger å bli justert, er ikke ordlyden i erklæringen, men oppførselen til dens disipler.»

FNs generalsekretær, Kofi Annan

[Rettigheter]

FN/DPI-foto av Evan Schneider (feb. 97)

[Bilde på side 3]

Eleanor Roosevelt holder Verdenserklæringen om menneskerettighetene

[Rettigheter]

Eleanor Roosevelt og symbolene på sidene 3, 5 og 7: FN-foto