Menneskerettigheter for alle — en realitet over hele verden!

«HVA er den grunnleggende årsaken til brudd på menneskerettighetene?» ble en erfaren menneskerettighetsjurist spurt. «Griskhet,» svarte juristen. «Griskhet etter politisk og økonomisk makt.» Og ettersom griskhet utspringer fra menneskets sinn, gjenspeiler brudd på menneskerettighetene i siste instans en sinnstilstand. En annen årsak er nasjonalisme. Mitt-land-først-filosofien fyrer opp under brudd på menneskerettighetene. Derfor kan menneskerettigheter bare bli en realitet ’hvis det kommer en verdensregjering som er i stand til å tvinge igjennom de tiltak den treffer,’ sier den nederlandske jus- og økonomiprofessoren Jan Berkouwer.

For at menneskerettigheter skal bli en realitet over hele verden, er det med andre ord to ting som først må skje: en forandring i tankegang og en forandring i styresett. Er det realistisk å tro at noe slikt kommer til å finne sted?

En tosidig grunn til å foreta en forandring

Mens FNs tiår for menneskerettighetsundervisning snart går inn i sitt femte år, har et internasjonalt, ikke-statlig undervisningsprogram allerede gjennom mange tiår lykkes i å forandre millioner av menneskers tankegang. Resultatet av det er at disse nå behandler sine medmennesker med verdighet. Dette programmet blir drevet av Jehovas vitner i over 230 land. Hva er det som gjør at det fungerer så godt?

For det første sørger dette verdensomfattende bibelske undervisningsprogrammet for at folk får en utvidet forståelse av opprinnelsen til menneskerettigheter. Verdenserklæringen om menneskerettighetene slår fast at mennesket har rettigheter fordi det er et fornuftutstyrt og moralsk vesen.

Menneskene må ha fått sin fornuft og samvittighet fra en høyere kilde. (Se rammen «Kilden til menneskerettigheter» på side 13.) Når man anerkjenner denne høyere, guddommelige kilden, får man en vektig grunn til å respektere sine medmennesker. Da behandler man andre med verdighet, ikke bare fordi samvittigheten tilskynder en til det, men i enda høyere grad fordi respekten for Skaperen og kjærligheten til ham får en til å behandle hans skapninger med verdighet. Denne tosidige innfallsvinkelen er basert på Jesu Kristi ord: «Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn», og: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Matteus 22: 37—39) En som har dyp respekt for Skaperen, vil aldri krenke sine medmenneskers rettigheter, for disse rettighetene er en arv fra Gud. En som krenker menneskerettighetene, fratar andre den arv de har fått.

Undervisning som gir resultater

Hvor godt lykkes Jehovas vitners bibelske undervisningsprogram i å motvirke brudd på menneskerettighetene? Det beste svaret får man ved å se på resultatene av programmet, for som Jesus sa, blir ’visdommen rettferdiggjort ved sine gjerninger’. — Matteus 11: 19.

En velkjent innskrift på en mur ved FN-bygningen i New York sier: «De skal smi sine sverd om til plogskjær og sine spyd til beskjæringskniver. Nasjon skal ikke løfte sverd mot nasjon, og de skal ikke mer lære å føre krig.» Med dette sitatet fra den bibelske boken Jesaja, kapittel 2, vers 4, henleder FN oppmerksomheten på et viktig tiltak for å begrense de omfattende bruddene på menneskerettighetene — å gjøre slutt på krig. Krig er jo ’det motsatte av menneskerettigheter,’ som en FN-publikasjon uttrykker det.

Jehovas vitners undervisningsprogram går et skritt videre enn bare å skrive Jesajas ord på en mur. Dette programmet «skriver» Jesajas ord i menneskers hjerter. (Jevnfør Hebreerne 8: 10.) Hvordan? Det fjerner rasemessige og etniske barrierer og river ned nasjonalismens murer ved å gjøre folk kjent med Bibelens syn på rasespørsmålet: Det finnes bare én rase — den menneskelige rase. (Apostlenes gjerninger 17: 26) De som høster gagn av programmet, utvikler et ønske om å ’bli etterlignere av Gud’, som Bibelen beskriver slik: «[Han er ikke] partisk, men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham.» — Efeserne 5: 1; Apostlenes gjerninger 10: 34, 35.

Som et resultat av denne bibelske undervisningen finnes det i dag millioner av mennesker som ’ikke mer lærer å føre krig’. Det har funnet sted en forandring i deres sinn og hjerte. Og denne forandringen er varig. (Se rammen «Undervisning som fører til fred» på side 14.) For tiden er det gjennomsnittlig over 1000 personer hver dag som fullfører det grunnleggende bibelkurset som blir ledet av Jehovas vitner, og som slutter seg til denne verdensomfattende fredsstyrken.

Hvor dyptgripende er denne forandringen i tankegang og den påfølgende beslutningen om å respektere menneskerettighetene ved å nekte å delta i krig? Svært dyptgripende. Et eksempel på dette er den ytterst harde prøven Jehovas vitners respekt for menneskerettighetene ble satt på under den annen verdenskrig, særlig i Nazi-Tyskland. Historikeren Brian Dunn sa: «Jehovas vitner og nazismen var uforlikelige. Nazistenes viktigste innvendinger mot dem var deres politiske nøytralitet. Det innebar at ingen troende ville bære våpen.» (The Churches’ Response to the Holocaust) Paul Johnson skrev: «Mange ble dømt til døden fordi de nektet å utføre militærtjeneste . . . , eller de endte i Dachau eller på sinnssykehus.» (A History of Christianity) Likevel stod de fast. Sosiologen Anna Pawełczyńska beskrev disse vitnene som «en ørliten øy av aldri sviktende motstand som eksisterte midt i en terrorisert nasjon».

Bare tenk på hvor mange færre brudd på menneskerettighetene det ville ha vært rundt om i verden hvis alle inntok det samme standpunktet i dag og ’ikke mer lærte å føre krig’!

En verdensregjering — ’utopisk’?

’Å forandre folks tankegang er en utfordring, men å danne en verdensregjering er utopisk,’ sa en FN-arbeider. Og det at de enkelte stater ikke har vært villige til å oppgi sin suverenitet til fordel for FN eller noen annen organisasjon, understreker denne konklusjonen. Men ifølge professor Berkouwer er de som avviser tanken om en verdensregjering, ikke desto mindre «moralsk forpliktet til å peke på andre måter å løse verdensproblemene på. Alternative løsninger er imidlertid ikke tilgjengelige». Dette er sant når det gjelder menneskelige løsninger. Men det finnes likevel en overmenneskelig løsning. Hva går den ut på?

Akkurat som Bibelen viser at Skaperen er kilden til de åndsevnene som danner grunnlag for menneskerettigheter, forteller den også at han er kilden til en verdensregjering som skal trygge dem. Denne himmelske regjeringen er usynlig, men like fullt virkelig. Ja, millioner av mennesker ber, kanskje uten å vite det, om denne verdensregjeringen når de sier i det som er kjent som Fadervår: «La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.» (Matteus 6: 10) Guds utvalgte overhode for dette riket, eller denne regjeringen, er Fredsfyrsten, Jesus Kristus. — Jesaja 9: 6.

Denne verdensregjeringen kommer til å lykkes i å skape en virkelig verdensomfattende og varig menneskerettighetskultur. Bibelen profeterer: «Han [Skaperen] får kriger til å opphøre til jordens ytterste ende. Buen bryter han av, og spydet hogger han i stykker; vognene brenner han opp i ilden.» — Salme 46: 9.

Hvor snart kommer dette til å skje i verdensomfattende målestokk? Det bibelske studieprogrammet som Jehovas vitner tilbyr, inneholder et tilfredsstillende svar på dette spørsmålet. Vi oppmuntrer deg til å sette deg inn i dette programmet.a Hvis du bryr deg om menneskerettigheter, vil du ikke bli skuffet.

[Fotnote]

[Ramme på side 13]

Kilden til menneskerettigheter

Artikkel 1 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene sier at «alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter». Menneskerettigheter blir altså beskrevet som en fødselsrett som overføres fra foreldre til barn, omtrent som når en elv fører vann til dem som bor langs breddene. Hvor begynte denne menneskerettighetselven?

Ifølge Verdenserklæringen har mennesker rettigheter fordi «de er utstyrt med fornuft og samvittighet». En FN-publikasjon forklarer: «Fordi mennesket er et fornuftutstyrt og moralsk vesen, skiller det seg ut fra andre skapninger på jorden og har derfor krav på visse rettigheter og friheter som andre skapninger ikke nyter godt av.» (Uthevet av oss.) Det er altså det å ha fornuft og samvittighet som sies å være grunnlaget for å ha menneskerettigheter. Og når det forholder seg slik, må kilden til menneskets fornuft og samvittighet også være kilden til dets menneskerettigheter.

For menneskerettighetsaktivister som tror på biologisk evolusjon, utgjør uttalelsen om at menneskerettigheter er knyttet til fornuft og samvittighet, et problem. Boken Life Ascending, som støtter evolusjonsteorien, innrømmer: «Når vi spør hvordan en prosess [evolusjonen] . . . kan ha frambrakt slike egenskaper som kjærlighet til skjønnhet og sannhet, medfølelse, frihetssans og framfor alt den store variasjonen når det gjelder menneskets sinnsstemninger, blir vi forvirret.» Og det med rette. Å hevde at de menneskelige egenskapene fornuft og samvittighet har sitt utspring i laverestående forfedre som selv manglet fornuft og samvittighet, er jo som å si at en elv har sitt utspring i en brønn som mangler vann.

Siden de menneskelige åndsevnene fornuft og samvittighet ikke kan komme fra en laverestående kilde, må de komme fra en overmenneskelig kilde. Det er bare mennesker som har de egenskapene som knyttes til menneskerettigheter — fornuft og samvittighet — fordi mennesker i motsetning til dyrene ble skapt i Guds «bilde,» forklarer Bibelen. (1. Mosebok 1: 27) En bok om menneskerettigheter sier derfor at et godt svar på spørsmålet om hvorfor mennesker har moralske rettigheter, er at «de har indre verdi eller verdighet eller er . . . barn av Gud». — Human Rights — Essays on Justification and Applications.

[Ramme/bilder på side 14]

Undervisning som fører til fred

For noen år siden, da krigen herjet på Balkanhalvøya, tjente Branko som væpnet vakt på en klinikk i den kroatiske delen av Bosnia.b En av legene der studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, og en kveld fortalte han Branko hva han hadde lært på dette studiet. Det Branko fikk høre, ansporet ham til å legge ned våpnene. En tid senere, da han hadde flyttet til et annet europeisk land, gikk han på et møte hos Jehovas vitner, og der møtte han Slobodan.

Slobodan kom også fra Bosnia. Han hadde deltatt i den samme krigen som Branko — men på den motsatte siden. Slobodan hadde kjempet for serberne mot kroatene. Da de to møttes, var Slobodan allerede blitt et av Jehovas vitner, og han tilbød seg å studere Bibelen med Branko, sin tidligere fiende. Etter hvert som studiet gikk framover, vokste Brankos kjærlighet til Skaperen, Jehova. I løpet av kort tid bestemte han seg for å bli et av Jehovas vitner.c

Slobodan var selv blitt et vitne med hjelp fra en tidligere fiende. Hvordan skjedde det? Jo, etter at Slobodan hadde forlatt krigssonen i Bosnia, hadde han fått besøk av Mujo, som også kom fra Bosnia, men som var blitt oppdratt i en religion som var svært forskjellig fra Slobodans religion. Nå var Mujo et av Jehovas vitner. Selv om de tidligere hadde vært fiender, sa Slobodan ja takk til Mujos tilbud om å studere Bibelen med ham, og han tok senere det skrittet å bli et av Jehovas vitner.

Hva var det som fikk disse mennene til å overvinne dypt rotfestet etnisk hat og forandre seg fra å være fiender til å bli venner? Gjennom sitt studium av Bibelen utviklet de kjærlighet til Jehova. Etter det var de villige til å bli «opplært av Gud til å vise hverandre kjærlighet». (1. Tessaloniker 4: 9) Som professor Wojciech Modzelewski sier om Jehovas vitner i sin alminnelighet, er «den viktigste årsaken til deres fredelige holdning at de mener at de allerede nå må leve etter de prinsippene som kommer fram i Bibelen».

[Fotnoter]

[Bilder på side 11]

En forandring i tankegang og i styresett — kommer det noen gang til å finne sted?

[Rettigheter]

Foto: U.S. National Archives

[Bilder på sidene 12 og 13]

Undervisning som er basert på Bibelen, framkaller en positiv forandring i tankegang