Fra krigshelt til Kristi soldat

Fortalt Av Louis Lolliot

Den 16. august 1944 var jeg med i de allierte styrkene som gikk i land på strendene i Sør-Frankrike under den annen verdenskrig. Etter en ukes kamper ved middelhavskysten rykket stridsvogneskadronen min inn i havnebyen Marseille og kjempet seg oppover fjellsiden mot basilikaen Notre-Dame-de-la-Garde. Vårt oppdrag var å innta de tyske festningsanleggene der.

KAMPENE var intense. En stridsvogn i gruppen min ble truffet, og tre av kameratene mine i den ble drept. Deretter rev en mine av et av beltene på stridsvognen min, så den ikke kunne kjøre videre. Fast bestemt på å holde stillingen fortsatte vi å kjempe de neste timene.

Med et maskingevær i den ene hånden og et fransk flagg i den andre utnyttet jeg en pause i kamphandlingene og rykket framover til fots sammen med en soldat fra de frie franske styrker. Utslitt og svart av kruttslam plantet jeg det franske flagget ved inngangen til basilikaen.

Frigjøringen

De neste ukene rykket vi nordover etter de tyske troppene, som var på tilbaketog. På grunn av snikskyttere og kabeltau som var strukket tvers over veien i hodehøyde, måtte vi stenge lukene på stridsvognene under framrykkingen.

I oktober nådde stridsvognavdelingen vår Ramonchamp, en liten by i fjellområdet Vogesene i Nordøst-Frankrike. Byen virket forlatt. Mens jeg stod i kanontårnet på stridsvognen min og gransket omgivelsene, ble det plutselig avfyrt en rakett fra et vindu, og den slo inn i stridsvognen og drepte øyeblikkelig tre av mennene mine da den eksploderte. En annen soldat og jeg ble alvorlig såret, og stridsvognen var ikke lenger i kjørbar stand. Trass i at jeg hadde 17 metallsplinter i benet, styrte jeg stridsvognen mens en annen stridsvogn tauet oss.

Etter denne episoden fikk jeg rosende omtale i en depesje. Noen dager senere, da general de Lattre de Tassigny, øverstkommanderende for 1. franske armé, tildelte meg en orden på grunn av det jeg hadde utrettet ved Marseille, sa han: «Vi ses snart igjen.»

Ikke lenge etterpå fikk jeg i oppdrag å være generalens personlige attaché. Senere ledsaget jeg ham til Berlin, der han representerte Frankrike ved den tyske kapitulasjonen den 8. mai 1945. De neste fire årene lystret jeg hans minste vink.

Men hvordan ble jeg trukket inn i disse betydningsfulle hendelsene i den annen verdenskrig?

Religiøs og militær opplæring

Jeg vokste opp som from katolikk og ønsket å tjene min Gud og mitt land. Den 29. august 1939, bare noen dager før Frankrike gikk inn i den annen verdenskrig, lot jeg meg verve til tjeneste i det motoriserte kavaleriet. Jeg var bare 18 år. Etter fem måneders opplæring ved befalsskolen École Militaire i Paris ble jeg sendt som ung underoffiser til den franske østfronten.

Dette var den perioden som ble kjent som den underlige krigen, noe den ble kalt fordi vi ikke gjorde annet enn å vente på de tyske troppene som var opptatt på andre fronter. Deretter, da tyskerne omsider angrep, ble jeg tatt til fange, i juni 1940. To måneder senere rømte jeg, og jeg klarte med tiden å slutte meg til de franske styrkene i Nord-Afrika.

Under felttoget i Tunisia mot de tyske troppene som ble ledet av general Erwin Rommel, ørkenreven, fikk jeg forbrenninger på mer enn 70 prosent av kroppen og lå i koma i ni dager. Jeg tilbrakte tre måneder på et sykehus i Sidi-bel-Abbès i det nordvestlige Algerie, der den franske Fremmedlegionen hadde sitt hovedkvarter. Mens jeg var i Nord-Afrika, fikk jeg Croix de Guerre, Krigskorset.

De katolske feltprestene oppfordret oss til å gjøre vår «kristne» plikt. I tråd med deres formaninger var jeg rede til å ofre livet for Frankrike. Så sant det var mulig, gikk jeg alltid til alters før et slag. Og når jeg var midt oppe i kampene, bad jeg til Gud og jomfru Maria.

Jeg respekterte fiendtlige soldater. Mange av dem var jo også fromme katolikker. Noen bar en beltespenne med innskriften Gott mit uns (Gud er med oss). Virker det ikke rart å tro at Gud skulle besvare bønnene til soldater som kjempet på hver sin side av fronten, og som tilhørte samme religion?

Forandringer etter krigen

Etter krigen, den 10. april 1947, giftet jeg meg med Reine, en ung kvinne som kom fra samme by som general de Lattre de Tassigny, nemlig Mouilleron-en-Pareds i Vendée. Generalen tjente som mitt vitne under vielsen. Da han døde, i januar 1952, bar jeg fanen hans i begravelsen.

Senere, en søndag formiddag mot slutten av 1952, da min kone og jeg gjorde oss klar til å gå til messe sammen med vår lille datter, ringte to Jehovas vitner på dørklokken. Det de sa om Bibelen, vakte vår nysgjerrighet. Selv om min kone og jeg var dypt religiøse, hadde vi liten bibelkunnskap, siden kirken frarådde oss å lese i Bibelen. Det vitnet som tilbød seg å studere Bibelen med oss, var Léopold Jontès, som på den tiden førte tilsyn med Jehovas vitners avdelingskontor i Frankrike. Etter hvert som bibelstudiet skred fram, fikk jeg endelig svar på de spørsmålene som hadde stått ubesvart helt siden jeg var barn.

Jeg hadde for eksempel alltid vært fengslet av bønnen Fadervår. Som katolikk trodde jeg at alle gode mennesker kommer til himmelen når de dør, så jeg kunne ikke forstå hvorfor vi bad til Gud: ’Skje din vilje på jorden.’ (Matteus 6: 9, 10, norsk katolsk oversettelse av Det nye testamente [1938]) De prestene jeg hadde snakket med, hadde enten unnveket spørsmålet mitt om dette eller sagt at denne bønnen ville bli besvart når alle var blitt katolikker. Men jeg var ikke fornøyd med svaret.

Prestene kunne heller ikke gi meg tilfredsstillende svar på spørsmålene mine om treenighetslæren. Ifølge en trosbekjennelse går denne læren ut på at ’Faderen er Gud, Sønnen er Gud, Den Hellige Ånd er Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud’. Så da min kone og jeg ble kjent med Bibelens klare lære om at Jesus er Guds Sønn, og ikke Den Allmektige Gud selv, ble vi svært glade. — Markus 12: 30, 32; Lukas 22: 42; Johannes 14: 28; Apostlenes gjerninger 2: 32; 1. Korinter 11: 3.

Vi følte begge at øynene våre var blitt åpnet for første gang, og at vi hadde funnet en meget verdifull perle, som var verd et hvilket som helst offer. (Matteus 13: 46) Vi forstod at vi måtte treffe et valg for å få tak i denne skatten. Vi antok snart samme syn som apostelen Paulus, som sa at han betraktet ’alt som tap på grunn av den langt større verdi som kunnskapen om Kristus Jesus har’. Vi gjorde derfor forandringer i livet vårt for å tjene Gud. — Filipperne 3: 8.

Jeg tar mitt standpunkt

I april 1953, bare noen måneder etter at vi hadde begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, fikk jeg ordre om å slutte meg til de franske ekspedisjonsstyrkene som ble sendt for å kjempe i Indokina. På den tiden tjente jeg som adjutant for bataljonssjefen ved senatet i Paris. Ettersom jeg nå hadde fått klarhet i det bibelske prinsippet om nøytralitet, forstod jeg at jeg måtte treffe en avgjørelse. (Johannes 17: 16) Jeg underrettet mine overordnede om at jeg ikke ville følge ordren om å kjempe i Indokina, ettersom jeg ikke lenger ønsket å delta i krig. — Jesaja 2: 4.

«Er du klar over at du vil få en påtegning om tjenesteforseelse, og at alle dører vil være stengt for deg?» spurte mine overordnede. Fra da av ble jeg satt på sidelinjen, så å si. Men dette var en beskyttelse, siden jeg ikke lenger ble utkalt til militære øvelser. Mange av slektningene våre og vennene våre kunne ikke forstå hvordan jeg kunne kaste vrak på det de anså for å være en privilegert stilling i samfunnet.

Som følge av mitt militære rulleblad ble jeg behandlet pent av myndighetene, som respekterte meg trass i trosoppfatningene mine. De neste to årene fikk jeg en utvidet helsepermisjon, og jeg behøvde ikke å gjenoppta noen av mine tidligere funksjoner. I mellomtiden gikk min kone og jeg på møter hos den lokale menigheten av Jehovas vitner og fortalte også andre om vår nyfunne tro.

Endelig — en Kristi soldat

Til slutt, i begynnelsen av 1955, ble jeg fritatt for alle militære forpliktelser. Femten dager senere, den 12. mars, ble min kone og jeg døpt i vann på et stevne i Versailles som symbol på vår innvielse til Jehova Gud. Ettersom min yrkessituasjon hadde forandret seg, måtte jeg finne annet arbeid for å forsørge familien min. De neste fire årene arbeidet jeg på det sentrale markedet (Les Halles) i Paris. Det var ikke lett å foreta disse forandringene, men Jehova velsignet de anstrengelsene jeg gjorde meg.

I årenes løp har min kone og jeg kunnet hjelpe mange til å ta imot Bibelens budskap. Jeg har fått muligheten til å forklare det kristne syn på nøytralitet for forskjellige militære og sivile myndigheter. Min tidligere militære karriere har ofte vist seg å komme til nytte når det gjelder å overvinne de fordommene mange har mot Jehovas vitner. Fordi jeg har en slik bakgrunn, har jeg fått anledning til å redegjøre for vårt kristne nøytrale standpunkt til nasjonenes kriger og vise at Kristi første etterfølgere inntok det samme standpunktet. Professor C.J. Cadoux skrev for eksempel i boken The Early Church and the World: «Iallfall fram til Marcus Aurelius’ regjeringstid [161—180 e.v.t.] var det ingen døpt kristen som ble soldat.»

En av de vanskeligste prøvelsene jeg har møtt, var min kones død i 1977. Hun døde etter å ha vært syk et års tid og gav frimodig uttrykk for sin tro like til det siste. Det enestående oppstandelseshåpet holdt meg oppe. (Johannes 5: 28, 29) Noe annet som hjalp meg til å komme over sorgen, var at jeg begynte som alminnelig pioner, som Jehovas vitners heltidsforkynnere blir kalt. Dette gjorde jeg i 1982, etter at jeg ble pensjonist. Senere, i 1988, satte jeg stor pris på å undervise på den skolen som lærer opp pionerer.

Etter at min kone døde, har jeg i perioder slitt med depresjon. Men nære, åndelig sterke venner har hjulpet meg til å komme på fote igjen. Gjennom alle slike prøvelser har jeg alltid følt Jehovas styrke og kjærlige godhet, for han tar seg av alle som setter sin lit til ham. (Salme 18: 2) Jeg tror dessuten at de prøvelsene vi gjennomgår, ruster oss til å holde ut i vår åndelige krigføring. (1. Peter 1: 6, 7) Som eldste i menigheten har jeg på min side kunnet hjelpe andre som har vært deprimerte. — 1. Tessaloniker 5: 14.

Da jeg var gutt, drømte jeg om å bli soldat, og jeg har i en viss forstand fortsatt å være soldat helt fram til i dag. Jeg forlot én hær for å gå inn i en annen, der jeg ble «Kristi Jesu soldat». (2. Timoteus 2: 3) Trass i sviktende helse prøver jeg i dag så godt jeg kan å fortsette å kjempe som Kristi soldat i «den gode krig», som til sjuende og sist kommer til å ende med seier, til pris og ære for vår Gud, Jehova. — 1. Timoteus 1: 18.

Louis Lolliot døde den 1. mars 1998, mens publiseringen av denne artikkelen var under forberedelse.

[Bilde på side 13]

Bryllupet vårt, der general de Lattre de Tassigny var til stede

[Bilde på side 15]

Louis Lolliot og hans kone, Reine, i 1976