Hvordan mennesker kan leve sammen i fred

DET var september 1944. Verden var full av hat. Den annen verdenskrig raste, og millioner led forferdelig. Jeg var tysk krigsfange i Frankrike.

En gang ble jeg stilt opp foran en eksekusjonspelotong. Men etter at jeg hadde ventet en stund, begynte de som skulle henrette meg, å gå sin vei. Det hele var bare en bløff. Jeg fikk sjokk, men var takknemlig for å være i live. Noen uker senere gjennomgikk jeg det samme en gang til. Selv om jeg overlevde, ble mange av mine medfanger henrettet, eller de døde av sykdom og sult. Hvordan hadde det gått til at jeg befant meg i denne situasjonen?

Jeg blir tatt til fange

Noen måneder tidligere, i juni 1944, hadde allierte tropper krysset Den engelske kanal og lykkes i å opprette et brohode på den franske kyst. Da de så gikk til angrep og invaderte det nordlige Frankrike, ble den tyske hær tvunget til å trekke seg tilbake. Jeg var stabssersjant i det tyske flyvåpenet. I august ble jeg og 16 andre i vårt kompani tatt til fange av den franske undergrunnsbevegelsen, som var kjent som Maquis. Etter et par måneder i én krigsfangeleir ble vi flyttet til en annen, en som lå i nærheten av Montluçon i Sør-Frankrike.

Fangene ble tvunget til å utføre fysisk arbeid. Som befalingsmann ble jeg fritatt, men jeg tilbød meg å arbeide og fikk ansvaret for kjøkkenet. En dag kom det en ny gruppe fanger, og en av fangene var den unge Willy Huppertz, som var fra min hjemby. Jeg spurte den ansvarlige offiseren om Willy kunne få hjelpe meg på kjøkkenet, og det var greit.

Senere skulle Willy og jeg komme til å glede oss over den slags vennskap som kan knytte alle mennesker sammen i fred. Men før jeg forklarer hvordan jeg fikk lære om denne veien til fred, skal jeg fortelle om ting i livet som jeg syntes var inkonsekvente, og som plaget meg.

Hvorfor så mye uenighet og hat?

Jeg vokste opp i Aachen i Tyskland. Som gutt merket jeg meg den religiøse uenigheten, til og med i mitt eget hjem. Det gjorde meg urolig. Far var lutheraner, mens mor var katolikk. Mor sørget for at søsteren min og jeg ble lært opp i den katolske tro. Helt fra jeg var liten, gikk jeg jevnlig i den katolske kirke. Jeg kunne aldri forstå hvorfor far hadde en annen tro. Etter hvert som tiden gikk, tenkte jeg: ’Hvorfor er det så mange religioner, hvis det bare finnes én Gud?’

Da den annen verdenskrig begynte i 1939, ble jeg innkalt til det tyske flyvåpenet. Etter den innledende opplæringen i Tyskland ble jeg sendt til Wien, der jeg ble med i et korps hvor nye rekrutter fikk videre opplæring. I desember 1941 ble jeg så sendt til det nordlige Nederland. Der traff jeg Jantina, en ung kvinne fra Den Helder. Selv om landene våre var fiender i krigen, ble vi forelsket i hverandre.

Kort tid senere, i april 1942, ble jeg plutselig forflyttet til La Rochelle i Sør-Frankrike. Jeg hadde da steget i gradene og var blitt stabssersjant, og vår bataljon hadde ansvaret for å lære opp nye rekrutter og beskytte den lokale flystripen. Jeg var derfor aldri med på selve kamphandlingene på noe tidspunkt under krigen. Det er jeg takknemlig for, siden jeg aldri har kunnet tenke meg å drepe noen.

Men noe som gjorde meg oppbrakt i disse krigsårene, var å se prester i så godt som alle trossamfunn — den katolske kirke, den lutherske, den episkopale og så videre — velsigne flyene og deres mannskaper før de lettet og drog ut for å slippe ned sin dødbringende last. Jeg tenkte ofte: ’Hvilken side er Gud på?’ Men jeg spurte aldri feltprestene om det, for jeg var sikker på at de ikke visste det likevel.

På beltespennen til de tyske soldatene (se øverst på side 12) stod det: Gott mit uns (Gud er med oss), men jeg spurte meg selv: ’Hvorfor skulle ikke Gud være med de soldatene på den andre siden som tilhørte samme religionssamfunn og bad til samme Gud?’

Årene gikk, og det virket som om krigen aldri skulle ta slutt. Det hendte jeg fikk tatt en tur over til Nederland for å treffe Jantina. Den siste gangen var i desember 1943, da vi forlovet oss. I 1944 begynte krigen å ta en ny vending, og da de allierte troppene gikk i land i Frankrike, gikk det for første gang opp for oss at det var en mulighet for at Tyskland skulle tape krigen. Tanken kom som et sjokk! Så kom den augustdagen da 17 av oss ble tatt til fange.

Tilværelsen som fange

Etter hvert fikk vi som befant oss i leiren i nærheten av Montluçon, lov til å skrive med våre nærmeste. På den måten fikk Jantina og jeg gjenopptatt kontakten. Etter en tid meldte noen andre fanger og jeg oss frivillig til å arbeide på et kollektivbruk hvor vi fortsatt ble betraktet som krigsfanger. Jeg fant til og med ut at jeg begynte å like gårdslivet. Det var litt av en forandring i livsstilen for en bygutt.

Krigen i Europa endte i mai 1945, men den franske regjering holdt oss som krigsfanger til desember 1947. Da fikk vi valget mellom å slutte oss til den franske Fremmedlegionen og å bli i Frankrike som frivillige arbeidere til utgangen av 1948. Jeg valgte det siste og ble gårdsarbeider på et kollektivbruk sammen med flere andre fanger. Under denne ordningen hadde vi større frihet enn vi hadde hatt da vi arbeidet på gården som krigsfanger. Men vi måtte fremdeles holde oss innenfor et avgrenset område og var pålagt restriksjoner. Så vår største glede var å få brev fra våre nærmeste.

Gjenforening med Jantina

En dag i 1947 fikk jeg et brev fra Jantina hvor hun uforvarende hadde lagt ved en liten, trykt lapp med en rekke husnumre på og en fortegnelse over bøker og blad. ’Så Jantina tjener litt penger på å selge bøker,’ tenkte jeg. Jeg ante ikke at hun var blitt kontaktet av Jehovas vitner, og at det hun nå gjorde, ikke var å ’selge bøker’, men å forkynne aktivt fra hus til hus og levere bibelsk litteratur.

Kort tid senere, i desember 1947, fikk vi fanger en hyggelig overraskelse — vi fikk fire ukers velferdspermisjon for å reise hjem på besøk. Det var selvfølgelig på den betingelse at vi kom tilbake til Frankrike for å holde den arbeidsavtalen vi hadde inngått. Jantina reiste fra Nederland til Tyskland for å tilbringe disse ukene sammen med foreldrene mine og meg. Vi hadde ikke sett hverandre på over fire år, så du kan sikkert forestille deg at dette var en følelsesladet gjenforening. Det var da jeg fikk vite hva den trykte lappen jeg hadde funnet i brevet hennes, betydde. Hun fortalte at hun var et av Jehovas vitner, og forklarte ivrig hvilke fantastiske ting hun hadde lært.

Selv om jeg syntes at det hun sa, hørtes riktig ut, sa jeg at jeg var fornøyd med å fortsette å være katolikk. Jeg kunne ikke skjønne at hun kunne vite mer enn prestene, som hadde studert religion i mange år. Og noe som gjorde situasjonen vanskeligere, var at familien min ikke likte Jantinas nye tro. De var faktisk svært imot den, og jeg ble påvirket av deres fordommer.

Et vendepunkt i mitt liv

Da den fire uker lange permisjonen var over, drog jeg tilbake til Frankrike. Da jeg pakket ut klærne mine igjen, fant jeg en bok innimellom dem som het «Verdensbefrielsen». Jantina hadde lagt den der da hun pakket kofferten for meg. For å glede henne satte jeg meg ned den kvelden og begynte å lese boken. Det tok ikke lang tid før jeg til min store forbauselse så at jeg fikk svar på mange av de spørsmålene jeg hadde tenkt på i løpet av fangenskapet. Jeg fikk nesten ikke lest ut boken fort nok.

Jeg kom til å tenke på et skriftsted som Jantina hadde sitert: «Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Johannes 8: 32) Jeg følte faktisk at jeg var i ferd med å lære sannheten om mange ting. Alle mennesker tilhører en og samme slekt, uansett rase. (Apostlenes gjerninger 17: 26—28) De sanne kristne elsker hverandre og verken slåss eller dreper, slik jeg hadde sett at så mange som kalte seg kristne, gjorde. (Johannes 13: 34, 35; 1. Johannes 3: 10—12) Det er tydelig at nasjonalismen er et redskap som Djevelen benytter seg av for å splitte menneskene og hindre et sant brorskap.

Jeg begynte å forstå at det kan bli sann fred først når alle mennesker følger Jesu Kristi lære. Siden nasjonene aldri kommer til å gjøre det, er vårt eneste håp om fred knyttet til Guds styre, som Jesus lærte sine etterfølgere å be om. (Matteus 6: 9, 10) Jeg begynte allerede å erfare en følelse av virkelig frihet og tilfredshet fordi jeg lærte om disse tingene. Så takknemlig jeg var for at min kjære Jantina hadde lagt boken i kofferten! Men hva skulle jeg gjøre nå?

Åndelige framskritt

Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Noen dager senere kom det en mann som het Lucien, til den gården hvor jeg jobbet. Han presenterte seg som et av Jehovas vitner. Han sa at vitnenes avdelingskontor i Paris hadde bedt ham kontakte meg etter anmodning fra min forlovede. Lucien var et vennlig, oppriktig menneske, og jeg følte meg med én gang vel sammen med ham. Heldigvis snakket jeg nå fransk flytende, og det gjorde alt så mye lettere.

Jeg gikk med på å ha et bibelstudium sammen med ham, så hver søndag kom han og hans kone, Simone, og hentet meg på gården for å kjøre meg hjem til dem, hvor vi studerte. Etterpå pleide vi å gå en tur, og da snakket vi om Jehovas fantastiske skaperverk. Begge to var flinke til å undervise, og de gav meg også noe som jeg hadde savnet så lenge — godt vennskap. Og det var altså et fransk par som gjorde det — mennesker som jeg var lært opp til å angripe med bomber og drepe!

Jeg gjorde fine framskritt i mine studier, og Lucien inviterte meg til den årlige høytiden til minne om Kristi død. Den skulle holdes 25. mars 1948. Dette enkle, men alvorlige møtet gjorde sterkt inntrykk på meg, og jeg har ikke gått glipp av en eneste minnehøytid siden den gang.

Jantina var glad for at jeg gjorde åndelige framskritt. Hun flyttet til Frankrike, og vi giftet oss i november 1948. Lucien og Simone sørget for at vi fikk et nydelig bryllupsmåltid, og vi hadde to pionerer (heltidsforkynnere blant Jehovas vitner) med oss ved denne gledelige anledningen. Denne uforglemmelige kvelden bekreftet det jeg hadde kommet fram til, nemlig at Jehovas vitner virkelig viser den slags kjærlighet som Jesus sa skulle kjennetegne hans sanne disipler. — Johannes 13: 35.

Til Tyskland, deretter til et nytt land

I desember 1948 drog vi tilbake til Tyskland, og den kristne tjeneste ble vår livsstil. Familien min fortsatte å motarbeide vår virksomhet, men vi lot ikke det stanse oss. Vi fortsatte å hjelpe saktmodige, ydmyke mennesker til å lære om den eneste måten som menneskeheten kan oppnå virkelig fred og sikkerhet på.

I 1955 emigrerte Jantina og jeg til Australia. Først slo vi oss ned i den vakre delstaten Tasmania, øya som er skilt fra sørspissen av det enorme fastlandet ved Bass-stredet. Med kjærlig hjelp fra våre tålmodige åndelige brødre og søstre der klarte vi etter hvert å føye engelsk til de språkene vi behersker.

I 1969, da vi hadde bodd på Tasmania i 13 år, flyttet vi til den nordlige staten Queensland, og der har vi bodd siden. Jeg tjener nå som en kristen eldste i den lokale menigheten og setter pris på å tjene Jehova sammen med Jantina. Når vi var på ferie i Tyskland, pleide vi å stikke innom Willy Huppertz og studere Bibelen med ham. Med tiden innviet også han sitt liv til Jehova for å tjene ham, og vi gleder oss nå over den slags vennskap som kan knytte alle mennesker sammen i fred.

Når jeg ser tilbake på mitt liv og betrakter de årene som har gått siden jeg var krigsfange i Frankrike, er jeg virkelig takknemlig for at jeg fikk lære vår kjærlige Skaper, Jehova Gud, å kjenne. Så glad jeg er nå for at Jantina tok initiativet og la den boken i kofferten min og så skrev til vitnene i Frankrike for å få noen til å besøke meg! Dette har ført til at mitt liv og vårt liv sammen som mann og kone er blitt beriket på så mange måter. — Fortalt av Hans Lang.

[Bilde på side 15]

Jantina og jeg i dag