Religionsfrihet — velsignelse eller forbannelse?

Framveksten av ideen om religionsfrihet var ledsaget av kraftige fødselsveer i kristenheten. Det var en kamp mot dogmatisme, fordommer og intoleranse. Det kostet utallige tusener av menneskeliv i blodige religiøse konflikter. Hva kan vi lære av denne lidelseshistorien?

«FORFØLGELSE har vært et vedvarende innslag i den kristne historie,» skriver Robin Lane Fox. (Pagans and Christians) Den første kristne menighet ble kalt en sekt og ble anklaget for å true den offentlige ro og orden. (Apostlenes gjerninger 16: 20, 21; 24: 5, 14; 28: 22) Resultatet var at noen ble utsatt for tortur og ble drept av ville dyr på romerske arenaer. Stilt overfor slik bitter forfølgelse tok enkelte, for eksempel teologen Tertullian (se bilde på side 8), til orde for religionsfrihet. I 212 skrev han: «Det er en grunnleggende menneskerett, en naturrett, at ethvert menneske må få utøve sin gudsdyrkelse i samsvar med sin egen overbevisning.»

I 313 endte forfølgelsen av de kristne i den romerske verden under Konstantin, med Milano-ediktet, som gav både kristne og hedninger religionsfrihet. Legaliseringen av «kristendommen» i Romerriket skapte en helt ny situasjon. Omkring 340 gikk imidlertid en navnkristen skribent inn for at hedninger skulle forfølges. Til slutt, med Konstantinopel-ediktet i 392, forbød keiser Theodosius I hedendom innenfor riket, og religionsfriheten døde en tidlig død. Med den romerske «kristendom» som statsreligion satte kirken og staten i gang en forfølgelseskampanje som varte i flere hundre år og kulminerte med de blodige korstogene fra 1000- til 1200-tallet og den grusomme inkvisisjonen, som begynte på 1100-tallet. De som våget å sette spørsmålstegn ved den etablerte ortodokse lære, som ble framstilt som den eneste rette, ble stemplet som kjettere og nådeløst forfulgt i den tidens heksejakt-klima. Hva var det som lå bak en slik framgangsmåte?

Religiøs intoleranse ble begrunnet med at det var religiøs enhet som dannet den mest solide grunnvoll for staten, og at religiøs splid truet den offentlige ro og orden. I 1602 hevdet en av den engelske dronning Elizabeths ministere: «Staten er aldri trygg når den tolererer to religioner.» Når alt kom til alt, var det mye lettere å forby religiøse dissentergrupper enn å finne ut om de virkelig utgjorde en trussel mot staten eller mot den etablerte religion. Oppslagsverket The Catholic Encyclopedia sier: «Verken de verdslige eller de kirkelige myndigheter trakk det aller minste skille mellom farlige og harmløse kjettere.» Snart skulle det imidlertid finne sted en forandring.

Toleransens smertefulle fødsel

Katalysatoren for forandringer i Europa var de omveltningene som ble forårsaket av protestantismen, en sekterisk bevegelse som nektet å forsvinne. Forbløffende raskt førte den protestantiske reformasjonen til at Europa ble splittet langs religiøse linjer, noe som brakte tanken om samvittighetsfrihet i forgrunnen. I 1521 begrunnet for eksempel den berømte reformatoren Martin Luther sine synspunkter ved å si: «Min samvittighet bunner i Guds Ord.» Splittelsen gav også støtet til trettiårskrigen (1618—48), som omfattet en rekke grusomme religionskriger som raste i Europa.

Men midt i all krigføringen var det mange som etter hvert forstod at konflikter ikke førte fram. Ved hjelp av en rekke edikter, for eksempel ediktet i Nantes i Frankrike (1598), prøvde man forgjeves å skape fred i det krigsherjede Europa. Det er fra disse ediktene at våre dagers forestilling om toleranse gradvis har utviklet seg. Til å begynne med vakte ordet «toleranse» negative assosiasjoner. «Hvis vi under visse forhold skulle tolerere sektene . . . , ville det uten tvil være et onde — ja et alvorlig onde — men ikke så ille som krig,» skrev den berømte humanisten Erasmus i 1530. På grunn av slike negative oppfatninger var det noen, som franskmannen Paul de Foix i 1561, som foretrakk å snakke om «religionsfrihet» i stedet for «toleranse».

Med tiden ble likevel toleranse ikke lenger betraktet som det minste av to onder, men som en beskyttelse av friheter. Toleranse ble da oppfattet som en garanti, ikke som et uttrykk for unnfallenhet. Da man begynte å anerkjenne trosmangfold og retten til å tenke annerledes som grunnvollen for det moderne samfunn, ble fanatismen tvunget på retrett.

På slutten av 1700-tallet ble toleranse knyttet til frihet og likhet. Dette ble uttrykt i form av lover og erklæringer, for eksempel den berømte franske erklæring om menneske- og borgerrettigheter (1789) og den amerikanske Bill of Rights (1791). Etter hvert som disse dokumentene frambrakte en liberal tankegang fra 1800-tallet av, ble toleranse, og dermed frihet, ikke lenger betraktet som en forbannelse, men som en velsignelse.

Relativ frihet

Så dyrebar friheten enn er, er den bare relativ. For at alle skal oppnå større frihet, utformer staten lover som begrenser noen individuelle friheter. I den forbindelse er følgende spørsmål for tiden under debatt i mange europeiske land: I hvilken grad bør myndighetenes lovgivning bevege seg inn på det private område? Hvor virkningsfull er denne lovgivningen? Hvordan berører den friheten?

Debatten om offentlige og private friheter er blitt skjøvet i forgrunnen av massemediene. Visse religiøse grupper er blitt beskyldt for hjernevask, pengeutpressing, misbruk av barn og en mengde andre alvorlige forbrytelser, ofte uten at det er blitt lagt fram konkrete beviser. Nyhetsmeldinger om religiøse minoritetsgrupper er blitt slått stort opp av pressen. Slike nedsettende betegnelser som «kult» og «sekt» er nå kommet i daglig bruk. Under press fra den offentlige opinion har enkelte styresmakter til og med satt opp lister over såkalte farlige kulter.

Frankrike er et land som er stolt av sin tradisjon, som blant annet er bygd på toleranse og atskillelse av religion og stat. Det omtaler stolt seg selv som landet med «frihet, likhet og brorskap». Likevel forteller en bok at man i dette landet har anbefalt å sette i verk «en undervisningskampanje i skolene med tanke på å stimulere avvisning av nye religiøse bevegelser». (Freedom of Religion and Belief—A World Report) Mange mener imidlertid at denne typen tiltak utgjør en trussel mot religionsfriheten. Hvordan det?

Trusler mot religionsfriheten

Sann religionsfrihet forutsetter at alle religiøse grupper som respekterer og adlyder loven, får samme behandling av staten. Dette er ikke lenger tilfellet når staten på en vilkårlig måte avgjør hvilken blant de religiøse gruppene som ikke er en religion, og dermed nekter den de fordelene som staten gir religionssamfunn. «Det hellige begrepet religionsfrihet lyder noe hult når staten tiltar seg retten til å godkjenne religioner på samme måte som den utsteder førerkort til bilførere,» kommenterte bladet Time i 1997. En fransk ankedomstol erklærte nylig at en slik framgangsmåte «bevisst eller ubevisst fører til diktatur».

Grunnleggende friheter blir også truet når én gruppe har monopol på å få slippe til i mediene. Dessverre går det mer og mer i den retning i mange land. I et forsøk på å definere hva som er religiøst korrekt, har for eksempel enkelte organisasjoner som motarbeider kulter, oppkastet seg til anklager, dommer og jury, og så har de prøvd å påtvinge offentligheten sine fordomsfulle synspunkter gjennom mediene. Men som den franske avisen Le Monde sa, hender det at disse organisasjonene derved legger for dagen «den samme sekterisme som de angivelig kjemper mot, og risikerer å skape et ’heksejakt’-klima». Avisen spurte: «Fører ikke den sosiale stigmatiseringen av religiøse minoritetsgrupper . . . til at viktige friheter blir truet?» Martin Kriele, som ble sitert i Zeitschrift für Religionspsychologie, uttalte: «Klappjakten på sekter gir større grunn til bekymring enn de aller fleste ’såkalte sekter og psykogrupper’. For å si det enkelt: Personer som ikke bryter loven, bør få være i fred. Man bør fritt få velge religion og ideologi og holde fast ved sitt valg, også i Tyskland.» La oss se på et eksempel.

«Mønsterborgere» — stemplet som farlige

Hvilken religiøs gruppe ble beskrevet som «den farligste av alle sekter» av katolske autoriteter, slik det ble sitert i den populære spanske avisen ABC? Det vil kanskje overraske deg at avisen siktet til Jehovas vitner. Har de anklagene som blir rettet mot dem, et upartisk, objektivt grunnlag? Tenk over de nedenstående uttalelsene fra andre kilder:

«Jehovas vitner lærer folk at de skal være ærlige skattebetalere, at de ikke skal delta i kriger eller krigsforberedelser, at de ikke skal stjele, og at de generelt sett skal følge en livsstil som, hvis den ble antatt av andre, ville føre til en nivåhevning i det sosiale samkvem.» — Sergio Albesano i bladet Talento for november/desember 1996.

«Stikk i strid med de insinuasjoner som blir framsatt fra tid til annen, ser det ikke ut for meg som om [Jehovas vitner] representerer den minste fare for statens institusjoner. De er borgere som er fredselskende, samvittighetsfulle og respektfulle overfor myndighetene.» — Et medlem av den belgiske nasjonalforsamlingen.

«Jehovas vitner er anerkjent som de ærligste mennesker i Forbundsrepublikken.» — Den tyske avisen Sindelfinger Zeitung.

«En kan betrakte [Jehovas vitner] som mønsterborgere. De betaler samvittighetsfullt sin skatt, pleier syke, bekjemper analfabetisme.» — Den amerikanske avisen San Francisco Examiner.

«Jehovas vitner har større framgang enn medlemmene av andre religionssamfunn når det gjelder å opprettholde stabile ekteskap.» — Bladet American Ethnologist.

«Jehovas vitner er blant de mest rettskafne og arbeidsomme borgere i de afrikanske landene.» — Dr. Bryan Wilson ved Oxford universitet.

«Medlemmer av denne trosretningen har i årenes løp i høy grad bidratt til å fremme samvittighetsfriheten.» — Nat Hentoff i Free Speech for Me—But Not for Thee.

«De har . . . ytet et betraktelig bidrag til bevaringen av noen av de mest dyrebare goder i vårt demokrati.» — Professor C.S. Braden i These Also Believe.

Som de ovenstående sitatene viser, er Jehovas vitner over hele verden anerkjent som eksemplariske borgere. I tillegg er de kjent for å utføre et gratis bibelsk undervisningsarbeid og fremme familieverdier. De kursene de arrangerer for å lære folk å lese og skrive, har hjulpet hundretusener, mens de humanitære aksjonene de har satt i verk gjennom flere tiår, har hjulpet tusener, særlig i Afrika.

Betydningen av å være objektiv

Samfunnet er fullt av skruppelløse personer som jakter på uskyldige ofre. Derfor er det utvilsomt nødvendig å være på vakt når man skal vurdere påstander som gjelder religion. Men noen journalister lar være å rådføre seg med objektive fagfolk og stoler i stedet på informasjon fra kirkesamfunn som opplever sterk nedgang i medlemstallet, eller fra organisasjoner som motarbeider sekter, og som neppe kan sies å være særlig objektive. Bidrar egentlig en slik framgangsmåte til religionsfrihet? Den avisen som omtalte Jehovas vitner som «den farligste av alle sekter», innrømmet for eksempel at denne definisjonen stammet fra «de sakkyndige i [den katolske] kirken». Dessuten fortalte et fransk tidsskrift at de fleste artikler som handler om angivelige sekter, kommer fra organisasjoner som motarbeider sekter. Synes du dette høres ut som den mest upartiske måten å få tak i objektiv informasjon på?

Internasjonale domstoler og organisasjoner som befatter seg med grunnleggende menneskerettigheter, for eksempel FN, sier at «distinksjonen mellom en religion og en sekt er for kunstig til å være akseptabel». Så hvorfor insisterer enkelte på å bruke det nedsettende ordet «sekt»? Dette er et ytterligere bevis for at religionsfriheten er i fare. Men hvordan kan denne viktige friheten beskyttes?

[Ramme/bilder på side 8]

Personer som forsvarte religionsfriheten

På grunn av det blodbadet som fulgte med de religiøse konfliktene i Europa på 1500-tallet, gikk enkelte sterkt inn for religionsfrihet. Deres velformulerte appeller er fremdeles relevante for drøftelsen av dette emnet.

Sébastien Chateillon (1515—63): «Hva er en kjetter? Jeg finner ikke noe annet svar enn at vi betrakter alle dem som ikke deler vårt syn, som kjettere. . . . Hvis du i denne byen eller regionen blir betraktet som en sann troende, blir du betraktet som en kjetter i den neste.» Chateillon, en berømt fransk bibeloversetter og en ivrig forkjemper for toleranse, kom inn på et av nøkkelpunktene i debatten om religionsfrihet: Hvem skal avgjøre hvem som er en kjetter?

Dirck Volckertszoon Coornhert (1522—90): «Vi leser at i fortiden . . . skapte til og med Kristus selv i Jerusalem og siden mange martyrer i Europa . . . uro [i samfunnet] med sine sannhetsord. . . . Betydningen av begrepet ’skape uro’ må defineres på en nøyaktig og klar måte.» Coornhert mente at det ikke måtte settes likhetstegn mellom religiøs uenighet og det å forstyrre den offentlige ro og orden. Han spurte: Er de som samvittighetsfullt adlyder og respekterer loven, virkelig en trussel mot den offentlige ro og orden?

Pierre de Belloy (1540—1611): Det er «et tegn på uvitenhet å tro at religiøst mangfold forårsaker og gir næring til opptøyer i en stat». Belloy, en fransk jurist som levde på religionskrigenes tid (1562—98), mente at harmonien i en stat ikke er avhengig av religiøs ensartethet, naturligvis under den forutsetning at myndighetene ikke lar seg påvirke av press fra religiøst hold.

Thomas Helwys (ca. 1550—ca. 1616): «Hvis hans [kongens] folk er lydige mot alle menneskelige lover og trofast underordner seg under dem, kan han ikke kreve noe mer av dem.» Helwys, en av grunnleggerne av det engelske baptistsamfunnet, uttalte seg til fordel for en atskillelse av kirke og stat og oppfordret kongen til å gi religionsfrihet til alle kirkesamfunn og sekter og nøye seg med å ha sivil makt over folk og eiendeler. Hans skrifter rettet oppmerksomheten mot et aktuelt spørsmål: I hvor stor utstrekning skal staten øve kontroll over det åndelige?

Anonym skribent (1564): «For å innføre samvittighetsfrihet er det ikke tilstrekkelig å la en person få slippe å utøve en religion han misbilliger, hvis han ikke samtidig fritt får lov til å utøve den han billiger.»

[Bilder]

Tertullian

Chateillon

De Belloy

[Rettigheter]

Alle bilder: © Cliché Bibliothèque Nationale de France, Paris