Et lys som redder liv

DET var på slutten av 1800-tallet. Skipet hadde brukt fem uker på å krysse Atlanterhavet, og det hadde vært en anstrengende reise. Passasjerene ventet å se land når som helst. Plutselig kom et lys til syne, en ensom stjerne i horisonten. Men det var ingen stjerne; det var et fyr. En av passasjerene sa senere: «Da vi fikk øye på lyset, falt vi ned på knærne og takket Gud.» Lyset ledet dem trygt til deres bestemmelsessted. Men det var ikke alltid slike sjøreiser før i tiden endte så godt.

Den 22. desember 1839 var en fin solskinnsdag ved kysten av New England i Nord-Amerika. Fyrvokteren på fyret på Plum Island i Massachusetts tenkte at han trygt kunne forlate øya for så å komme tilbake før det ble mørkt. Han tok derfor den lille robåten sin, og sammen med sin kone drog han for å handle. Men mens de var borte, begynte det å blåse. Et uvær var på vei inn med stor hastighet. Snart gikk himmel og hav i ett og ble til en grå, frådende masse av regn, skum og sjøsprøyt. Fyrvokteren prøvde desperat å komme seg tilbake til øya, men forgjeves. Fyret forble mørkt den kvelden.

Nær midnatt strevde skipet «Pocahontas» forgjeves med å finne elven og innløpet til havnen, som vanligvis ble signalisert ved hjelp av fyret. Skipet gikk i stedet på en sandbanke. Akterkanten ble knust, og skipet gikk under med hele besetningen. Rett før det begynte å lysne, forliste også skipet «Richmond Packer», som var på vei til den samme havnen. I dette tilfellet var kona til kapteinen den eneste som mistet livet.

Den maritime historie er full av beretninger om ulykker som fyrlys kunne ha forhindret. Boken America’s Maritime Heritage sier: «I gammel tid ble mang et skip navigert trygt over havet, bare for å forlise idet det prøvde å ta seg til havnen. Den farligste delen av en sjøreise var de siste få nautiske milene, da skipet snart var framme og man endelig kunne se land.»

Mellom 1793 og 1833 økte det gjennomsnittlige antall skipsforlis i britiske farvann årlig fra 550 til 800, ifølge fyrhistorikeren D. Alan Stevenson. Det var behov for flere fyrtårn og bedre lys.

I noen land, England og USA innbefattet, gjorde vrakplyndrere, som ble kalt «de som forbanner månen», det enda farligere å seile. Disse kjeltringene satte opp falske fyr for å lure skip til å gå på skjær, for så å plyndre dem der. Overlevende ble ofte drept; plyndrerne ønsket ikke noen vitner. Hvis det var klart måneskinn, ville derimot deres knep slå feil. Det var derfor de ble kalt «de som forbanner månen». Men med tiden bidrog flere og bedre utstyrte fyrtårn til at virksomheten til disse tyvene og morderne ble stoppet.

De første fyrlysene

Første gang fyrlys blir nevnt, er i Iliaden. I den heter det: «Når solen går ned, flammer lysene opp.» Boken Keepers of the Lights sier at «de første fyr bare var store vedfyrte bål, som noen ganger ble gjort opp inni steinvarder og senere inni store jernkurver. Ganske ofte fikk bålene brenne ut, noe som fikk tragiske følger».

Omkring år 300 f.v.t. ble så det første virkelige fyrtårnet reist. Det ble bygd på øya Faros, ved innløpet til havnen i Alexandria i Egypt. Det var en storslått mursteinsbygning som var mellom 100 og 120 meter høy (omkring 40 etasjer), og det var dermed det høyeste fyrtårn som noen gang er bygd. Byggverket, som regnes som et av verdens sju underverker, stod i omkring 1600 år, fram til det raste sammen, sannsynligvis under et jordskjelv.

Romerne satte opp minst 30 fyrtårn fra Svartehavet til Atlanterhavet. Men da Romerriket falt, ble det mindre handelsvirksomhet, og fyrtårnene sluttet å lyse og begynte å forfalle. På 1100-tallet begynte det igjen å bli bygd fyrtårn. Et berømt fyrtårn fra denne nyere æra, var Genovas Lanterna. Fyrvokteren på dette fyret var i 1449 Antonio Columbo, som var onkel til oppdagelsesreisende Christofer Columbus.

I 1699 bygde Henry Winstanley et fyrtårn av tre på det lumske revet Eddystone utenfor Plymouth i England. Det var det første fyrtårnet som ble oppført i rom sjø. Winstanley var stolt av sitt verk. I dokumentarvideoen «Guardians of the Night» sies det at når Winstanley fisket fra sitt fyrtårn, pleide han å si: «Reis deg sjø. Kom og prøv mitt verk.» En dag i 1703 adlød sjøen denne befalingen. Winstanley og hans fyrtårn forsvant uten å etterlate seg noen spor.

Frihetsstatuen ved innseilingen til New York, den 92 meter høye statuen som ble satt opp til minne om vennskapet mellom Frankrike og USA, tjente også en tid som en hjelp til å navigere. Tre fyrvoktere skiftet på å holde flammene i statuens fakkel ved like i 16 år. I en sonett på statuens sokkel står det: «Fra hennes fakkel i hånden blusser det opp en velkomst til verden.»

Fra flammer til xenon-elektronblits

Kull, stearinlys — til og med flerarmete lysestaker — og olje erstattet med tiden ved som lyskilde i fyrtårn. Det ble gjort forsøk på å bruke reflektorer for å samle lyset, men røyk og sot fra ilden hadde en tendens til å gjøre dem svarte. Men i 1782 oppfant den sveitsiske forskeren Aimé Argand en oljelampe som ledet luften opp gjennom midten av en rørformet veke og ut gjennom en glasspipe. Nå som reflektorene ville holde seg rene, ble det populært å bruke parabolske reflektorer (formet som speilene i frontlysene på en bil) i fyrtårn. En god reflektor økte lysstyrken cirka 350 ganger.

Et annet stort framskritt kom i 1815, da den franske fysikeren Augustin Jean Fresnel oppfant den mest effektive linsen som noen gang er blitt brukt i fyrtårn, Fresnel-linsen. Det beste speilsystemet fram til Fresnels oppfinnelse gjorde bruk av argandbrenneren, en lampe som forble populær i over hundre år og produserte en lysstyrke på cirka 20 000 normallys.a Fresnel-linsene økte lysstyrken til 80 000 normallys — omtrent den samme styrken som frontlysene på en moderne bil — og det med bare en brennende veke! Oljebrennere med normalt atmosfærisk trykk ble oppfunnet i 1901, og det var ikke lenge før fresnelkomponentene gav en lysstyrke på en million normallys. Omtrent på denne tiden begynte man å bruke acetylengass, noe som takket være svensken Nils Gustaf Dalén kom til å få stor betydning for fyrenes teknologi og automatisering. Dalén ble i 1912 tildelt nobelprisen i fysikk for sin oppfinnelse av solventilen — en automatisk slokke- og tennmekanisme som regulerer acetylengasstilførselen ved å reagere på dagslyset. Elektriske glødelamper ble populære i 1920-årene og har fram til i dag vært den viktigste lyskilden i fyrtårn. Når en lyspære på bare 250 watt blir brukt sammen med en Fresnel-linse, kan den gi en lysstyrke på flere hundretusen normallys. Det fyret som i dag gir sterkest lys — et fyr i Frankrike — kan opplyse nattehimmelen med en blendende lysstråle på 500 millioner normallys.

Noe som er tatt i bruk i den senere tid, er xenon-elektronblits. Den gir klare lysblink som bare varer i milliondeler av et sekund. Fordi lyspulsen er så kort og intens, skiller disse lysblinkene seg ut fra andre lys i bakgrunnen.

Flytende fyrtårn

Flytende fyrtårn, eller fyrskip, er blitt brukt der det har vært vanskelig å bygge et tårn. I likhet med fyrtårn har også fyrskip en lang historie. Det første fyrskipet var en romersk galei som fikk dette oppdraget på keiser Julius Cæsars tid. Høyt oppe i masten var det et fyrfat med brennende trekull som lyste opp nattehimmelen — og slapp ulmende aske ned på de svette slaveroerne, som var lenket til sine plasser nedenunder.

Det første fyrskipet i nyere tid ble satt i drift i 1732 ved Themsens munning, nær London. Deretter ble det stadig flere fyrskip. I mange år ble skip som kom til og forlot havnen i New York, ledet av fyrskipet «Ambrose». Men i de senere årene er fyrskip blitt erstattet med lysbøyer og lystårn, som er metallkonstruksjoner som minner om boretårn til sjøs.

Når det er tåke og uvær

Selv det sterkeste lyset blir svakt når det er regn og tett tåke, da man trenger fyrlys mest. En løsning, om enn ikke fullkommen, er lyd — en veldig sterk og regelmessig lyd. Mange fyrtårn er derfor utstyrt med kraftige akustiske innretninger, som klokker, tåkelurer og sirener. En stund var mange fyrtårn til og med utstyrt med kanoner, som ble brukt så sent som på 1970-tallet.

Men lydbølger blir påvirket av forandringer i atmosfæren. Forskjeller i temperatur og fuktighet i luften over vannet kan forstyrre lydbølgene, slik at lyden noen ganger blir svakere, mens den andre ganger blir sterkere. Dessuten er det slik at akkurat som man ved å kaste en liten stein bortover overflaten av en dam kan få steinen til å sprette bortover, kan lydbølger sprette over et skip og ikke engang bli hørt! Men vanligvis kan akustiske signaler bli hørt på flere kilometers avstand.

Slutten på en æra

I og med at fyrtårnene begynte å bli automatisert, ble fyrvokterne overflødige. Nå er til og med mange fyrtårn blitt satt ut av drift. De er blitt erstattet av radar, radio, sonar og satellittnavigasjon. Men det virker som vi ikke helt kan glemme fyrtårnene. For mange mennesker står de som et symbol på lys og håp i en mørk verden. Fyrtårnene fortsetter derfor å være en inspirasjon for fotografer, kunstnere og lyrikere. Mange steder er det blitt dannet foreninger som har til hensikt å ta vare på disse vakre, gamle byggverkene.

Noen fyrtårn tilbyr nå overnattingsmuligheter for besøkende som er ivrige etter å oppleve hvordan livet til en fyrvokter kan ha artet seg, selv om det skjer på en mer behagelig måte. Andre besøkende ønsker ganske enkelt å nyte ensomheten — det å bare høre bølgeskvulp og måkeskrik. I visse deler av verden er også fyrtårn utmerkede utsiktspunkter, hvorfra man kan studere hvaler, fugler og seler. Fyrvokterne i Alexandria og Christofer Columbus’ onkel i Genova benyttet sannsynligvis også ledige øyeblikk til å gjøre nettopp det.

[Fotnote]

[Ramme på side 21]

To modige kvinner

Med til fyrtårnenes historie hører også det bemerkelsesverdige mot og den store innsatsviljen som ble vist, ofte av kvinner. Grace Darling (1815—42) satte livet på spill for å redde ni overlevende fra et skipsvrak nær det fyrtårnet hvor hennes far var fyrvokter, ved Farne Islands utenfor nordøstkysten av England. Fordi hun insisterte på det, rodde hun og faren i farefull sjø ut til vraket og fikk dratt de overlevende oppi robåten. De rodde så tilbake til fyrtårnet og tok seg av de overlevende der inntil det kom ytterligere hjelp. Det er blitt reist et minnesmerke over Grace Darling.

Den 17 år gamle Abigajil Burgess var datter av fyrvokteren på Matinicus Rock fyrtårn, utenfor kysten av Maine i Nord-Amerika. En dag i januar 1857 måtte faren forlate fyrtårnet. Men på grunn av dårlig vær gikk det fire uker før han kom tilbake. Abbie, som hun ble kalt, tok på seg å se etter fyret. Dessuten pleiet hun sin syke mor og tok seg av sine tre søsken, som var for små til å hjelpe til med pliktene i forbindelse med fyret. Abbie skriver: «Selv om jeg noen ganger følte meg helt utmattet av alt slitet [det å holde lyset ved like før elektrisiteten kom, var hardt arbeid], sviktet ikke lyset en eneste gang. Med Guds hjelp klarte jeg å utføre både mine egne vante plikter og min fars plikter.» Den etterfølgende vinteren måtte Abbie igjen se etter fyret. Denne gangen måtte hun og familien klare seg med ett egg og én kopp maismel om dagen. Men lyset sviktet ikke.

[Ramme på side 23]

Fresnel-linsen

Fresnel-linsen er i virkeligheten en sammensatt linse, eller et linsepanel, med en linse i midten som er omgitt av krumme glassprismer. Flere linsepaneler kan settes sammen, slik at det dannes en glasskuppel som fullstendig inneslutter lyskilden. Hvert panel samler lyset i en horisontal strålebunt. Jo flere paneler det er, jo flere lysstråler blir det, lik eiker som går ut fra et hjulnav. Når glasskuppelen roterer rundt lyskilden, blir lysstrålene kastet ut mot horisonten. Antall lysstråler, tidsintervallene mellom lysstrålene og til og med lysstrålenes farge er bare noen faktorer som er med på å gi hvert fyrtårn sitt spesielle lyssignal, eller karakter. Om bord på skip finnes det lister over de forskjellige lyssignalene, slik at sjømennene kan identifisere de forskjellige fyrtårnene langs ruten.

[Rettigheter]

South Street Seaport Museum

[Bilde på side 23]

Peggy’s Cove, Nova Scotia, Canada

[Bilde på side 23]

Frihetsstatuen, New York

[Bilde på side 23]

Elven Weser, Tyskland

[Bilde på side 23]

Staten Washington, USA

[Bilderettigheter på side 20]

The Complete Encyclopedia of Illustration/J.G. Heck