Hvis fyrtårnene kunne snakke

DU HAR uten tvil sett oss der vi står vakt langs klippefulle kyster rundt omkring i verden. Det er mulig du har fått øye på oss når du har kommet til England eller USA, eller når du har passert det forblåste Kapp Gode Håp, øyene som er spredt omkring på de sju hav, eller Portugals lokkende, solrike strender, hvor jeg står. På en solskinnsdag kan du se meg her hvor jeg står, 50 meter over havet, på det vestligste punkt i Europa. Jeg er et fyrtårn.

Mitt blinkende lys er et kjærkomment syn for dem som ferdes på det mørke, stormfulle hav, og den klagende lyden fra tåkehornet mitt virker beroligende på dem som ikke kan se meg. Har du noen gang lurt på hvordan og når de første fyrtårnene ble til? Hvordan tror du vi har oppnådd vår nåværende posisjon og anseelse her vi står langs verdens sjøveier?

Litt av fyrets historie

En av mine forfedre ble regnet med blant verdens sju underverker. Omkring år 280 f. Kr. bygde Ptolemaios II et 120 meter høyt massivt tårn på øya Faros like utenfor Alexandria i Egypt. I toppen av tårnet brant det et bål som hjalp sjøfarere på Middelhavet til å seile trygt. Fyrtårnet i Alexandria fikk navn etter den øya som det sto på, Faros, og med det fikk kunsten å bygge og bruke fyrtårn sin begynnelse. Dette gamle fyrtårnet har også satt spor etter seg i det portugisiske språk, for fyr heter på portugisisk farois.

Det var imidlertid først i det 16. århundre, da menneskene begynte å følge bestemte handelsveier på havet, vi for alvor ble populære. Et av de eldste eksisterende fyr står på nordvestkysten av Spania, i Coruña. Det ble gjenoppbygd i 1634 og består delvis av det tårnet som ble reist i regjeringstiden til den romerske keiser Trajan (98—117 e. Kr.). Dette var bare ett av de mange fyr romerne bygde langs Europas kyster. Etter at de hadde erobret Storbritannia, bygde de for eksempel fyr på de steder som nå heter Dover og Boulogne. Min første norske slektning, Lindesnes fyr, ble reist i 1655.

Siden den tid har fyrene gjennomgått en rivende utvikling. De mange stadier vi har vært igjennom, framgår av de materialer som er blitt brukt for å frambringe lys. Vi begynte med ved og har senere brukt kull, talg, olje, petroleum og elektrisitet. I dag finnes det radiofyr og fyr som drives med atomkraft.

Beliggenhet

Folk lurer ofte på hva som ligger til grunn for plasseringen av fyr. Noen ligger ganske nær havflaten, mens andre rager opp over omgivelsene som mektige raketter som står klar til å bli skutt ut i verdensrommet. En rekke faktorer må tas i betraktning, for eksempel om det er noe som utgjør en direkte trusel mot sjøfarere, kanskje farlige grunner eller en forrevet kyst. Det må også tas hensyn til terrenget omkring fyret, og hvor stort område lyset skal ses i.

Fyrene ved elven Tajo har for eksempel ingen stor høyde, for de skal dekke bare et lite område. Jeg på min side er imidlertid plassert så høyt over havflaten at lyset mitt kan ses 50—55 kilometer fra kysten en klar natt. Tårnet mitt er bare 6,5 meter høyt, men foten av det hviler på fast fjell 47 meter over sjøens stadig skiftende nyanser av blått og grønt.

Den avstand fyrlyset kan ses på, bestemmes av to ting: Fyrlyktens høyde over havet og iakttagerens høyde over havet. La oss tenke oss at en mann en klar dag befinner seg om bord i et skip, og at det er 4,5 meter fra hans øyne og ned til vannflaten. For ham befinner horisonten seg da cirka sju kilometer borte. Avstanden til horisonten fra en fyrlykt som er plassert 36 meter over havflaten, er cirka 20 kilometer. Hvis vi legger sammen disse to tallene, får vi lysets geografiske rekkevidde, som i dette tilfelle er 27 kilometer.

Å bli sett og hørt

Ettersom lyset vårt redder liv, blir det gjort alt for at det ikke skal slokne. Jeg har dobbelt opp av nesten alt som trengs for å holde lyset ved like, ja, tredobbelt av enkelte ting. Jeg har seks generatorer, hvorav to er på 30 hestekrefter. Foruten det elektriske systemet har jeg også et system som er basert på petroleum.

Lyset mitt produseres av en 3000-watts lyspære som er plassert i sentrum av en sylinderlinse av omtrent samme form som en tønne og med en diameter på 1,5 meter. Denne linsen har den virkning at den bryter og samler lyset. Den er 1,8 meter høy. En del av linsen er dekket av en skjerm, slik at lyset forsvinner i flere sekunder når linsen roterer. På denne måten frambringer jeg fire på hverandre følgende hvite lysblink, hvert av dem med en varighet på tre sekunder, etterfulgt av 6,5 sekunder med mørke.

Langs Portugals kyst er det cirka 20 hovedfyr, og hvert av dem har sin egen personlighet. Erfarne sjøfolk husker hvordan hvert enkelt av oss blinker, og kan øyeblikkelig si hvor de befinner seg, når de har mottatt signalet vårt. De som har mindre erfaring eller dårligere hukommelse, kan finne opplysninger om signalene våre i håndbøker for sjømenn og på sjøkart.

Vi er til hjelp for sjøfarere ikke bare ved å lyse. Når tåke eller dårlig vær svekker det kraftige lyset vårt, sender vi også ut lyd. Landkrabber setter kanskje ikke pris på de monotone støtene fra et tåkehorn, men de lyder som musikk for dem som kommer gjennom tåken på beksvart sjø. Da viser jeg en annen side ved min personlighet. Jeg støter tre ganger i tåkehornet — hvert støt varer fire sekunder — og er så stille i 17 sekunder. Disse støtene kan høres 27 kilometer borte en stille og tåkefull natt.

Da jeg er et moderne fyr plassert på et strategisk punkt i landskapet, kan jeg også «lyse» for dem som er i fare, på en annen måte. Jeg sender ut radiosignaler. Alle vi fyr har vårt eget radio- eller morsesignal for at vi skal kunne fortelle hvem vi er, og hvor vi er. Mine radiosignaler kan fanges opp av skip med radiomottager 87 kilometer borte. Ved å sammenligne mitt signal med et annet signal kan de avgjøre hvor de er, med en kilometers nøyaktighet eller noe slikt. Jeg sender ut mitt signal med 20 sekunders mellomrom. Når dårlig vær gjør det nødvendig, sender jeg ut mitt høyt verdsatte signal med fem sekunders mellomrom.

Vårt trofaste personell

Det er ikke mange av oss fyr som klarer oss helt og holdent selv. Vi setter derfor stor pris på de menneskene som sørger for oss og gjør oss i stand til å utføre våre livreddende tjenester til enhver tid. De har god anledning til å studere Guds vakre skaperverk, for eksempel når en blodrød sol går ned i havet, eller når mektige bølger tordner hvileløst mot strand og klipper. Det er blitt sagt at hvis en skal kunne venne seg til den ensomhet og rutine som kjennetegner en fyrvokters tilværelse, må en enten være født til det eller ha «sjømannsblod» i årene. Er det sant? Nei, det er ikke det, for fyrvokterne lever under de forskjelligste forhold.

Mye avhenger av hvor fyret ligger. Herfra, fra Cap Roca, er det bare en times kjøretur til Lisboa. De ni mennene som steller med meg, er derfor på ingen måte isolert. Det er imidlertid mange fyrvoktere som har kontakt med omverdenen bare en gang i måneden eller enda sjeldnere, når forsyningsskipet kommer på sitt faste besøk. Arbeidet ved eldre, isolerte fyr blir nå utført av helautomatisk utstyr som styres ved fjernkontroll fra fastlandet.

Og tilværelsen er aldeles ikke grå for en fyrvokter. I løpet av dagen foretar han med jevne mellomrom observasjoner som er til hjelp i værvarslingstjenesten. Med tanke på værvarslingen blir det også regelmessig samlet opplysninger om tilstandene i sjøen og om vindstyrken, vindretningen, lufttrykket og skydekket. Vi fyr er også til nytte for flytrafikken. Jeg sender for eksempel ut et lyssignal som viser flygerne at de nå nærmer seg det européiske fastland.

Før jeg slutter, må jeg få minne deg om at jeg også er en turistattraksjon. Så neste gang du vil oppleve noe nytt eller gjøre noe du kan lære litt av, kan du avlegge meg et besøk. Du har kanskje ikke anledning til å komme til Portugal, men hvis du bor i nærheten av kysten, finner du sikkert en av mine slektninger like i nærheten. Jeg er sikker på at du og din familie vil ha utbytte av å få flere førstehånds opplysninger om fyr og fyrtårn, og dere vil uten tvil ha glede av å oppleve den urørte skjønnhet som ofte kjennetegner naturen omkring et fyr. Du vil oppdage at fyrvokterne er et lykkelig og vennlig folkeferd, og at de med glede forteller deg mer om hvor nyttig jeg er. Dette er ting jeg gjerne skulle fortelle deg selv — hvis bare vi fyrtårn kunne snakke!