Mitt brennende ønske om å tjene Gud
Jeg var fem år gammel, gikk på Perkins blindeskole og var kjent som skolegårdens skrekk.
Jeg skulle komme til å tilbringe de neste 13 årene av mitt liv på denne skolen i Watertown i Massachusetts i USA. Jeg visste at alle de andre barna på skolen var blinde, men jeg trodde at jeg kunne se. Foreldrene mine hadde aldri behandlet meg annerledes enn de fem søstrene mine. Uansett hva søstrene mine gjorde, gjorde jeg det samme — drev med huslige sysler, gikk på rulleskøyter, svømte, klatret i trær, ja, hva som helst. Jeg ble aldri behandlet som om jeg var blind, så derfor tenkte jeg aldri på meg selv som blind.
Jeg hadde appetitt på livet, elsket spennende opplevelser og var oppsatt på å ha det gøy. Jeg fikk de andre barna til å leke på sklier, husker og en båt som stod på meier. Jeg gynget den så voldsomt at barna hylte, men jeg sang så høyt jeg kunne, og skrålte til dem for å få dem til å ha det moro også. Jeg gikk antagelig for sterkt opp i leken, for når klokken ringte, måtte jeg som regel ropes inn, og da fikk jeg noen dask med hårbørsten og måtte stå i skammekroken. Skammekroken befant seg i nærheten av den trappen som alle lærerne brukte. Når de så meg stå der, pleide de å le godt og spørre: «Står du der nå igjen?»
La meg gå litt tilbake i tiden og forklare hvordan det hadde seg at jeg gikk på denne blindeskolen. Jeg ble født i 1941, og da jeg var to år gammel, fikk foreldrene mine beskjed om at jeg hadde en svulst på synsnerven til det ene øyet. Øyet måtte fjernes. Under operasjonen oppdaget legene at svulsten hadde spredt seg til synsnerven på det andre øyet og vokste i retning av hjernen. Dette betydde at de enten måtte fjerne begge øynene mine eller la meg dø. Den gang, i 1943, ble blindhet betraktet som en skjebne verre enn døden. En øyespesialist sa: «Hvis det var mitt barn, ville jeg la henne dø.» Den andre spesialisten var ikke enig. «Nei, la henne leve.» Heldigvis for meg lot foreldrene mine meg leve. Tre år senere var jeg skolegårdens skrekk.
Barna kunne selv velge hvilken religion de ville ha undervisning i. Siden mor var katolikk, ble jeg undervist av nonnene som hver uke kom fra klostret i nærheten. De fortalte historier om helgener som gav sitt liv for Gud, og på et tidlig tidspunkt fikk jeg et brennende ønske om å bli som disse helgenene. Jeg ønsket å vie hele livet mitt til Gud, men nonnene sa at det ikke var håp for meg. «Du er altfor slem,» sa de. «Gud ville ikke kunne bruke deg!» Dette sa de fordi jeg lekte med protestantiske og jødiske barn, mens de hadde gitt oss beskjed om bare å leke med katolikker.
Jeg irriterte nonnene ytterligere ved å spørre dem om Jehovas navn. På dette tidspunktet studerte mor av og til med Jehovas vitner, og når jeg kom hjem én helg i måneden, fikk jeg høre at Guds navn er Jehova. Når jeg spurte nonnene hvorfor de ikke lærte oss om Jehova, ble de rasende, og det endte med at jeg ble sendt på gangen. Jeg tror jeg må ha tilbrakt halvparten av barndomstiden min enten på gangen eller i skammekroken.
Hvordan hadde det seg at en god katolikk som min mor studerte med Jehovas vitner? Etter at jeg var blitt operert, fikk hun besøk av presten. Han sa at hun måtte ha gjort noe som var forferdelig ondt, siden Gud hadde blitt så vred at han hadde gjort meg blind. I stedet for å trøste henne i en tung og vanskelig tid gav han henne skyldfølelse. Og dessuten gav han Gud skylden for at jeg var blitt blind. Prestens bemerkninger gjorde at mor var åpen for å høre hva Jehovas vitner hadde å si, da de kort tid etter banket på døren.
De fortalte henne om det enestående gode budskap om Riket og at Gud ikke er ond, men at han er kjærlighetens Gud. Derfor begynte mor å studere med Jehovas vitner. Det tok imidlertid lang tid før hun innviet seg til Jehova for å tjene ham. Katolisismens falske læresetninger var dypt rotfestet i henne. Men de bibelske sannheter som hun lærte, var «mektige ved Gud til å rive ned sterkt befestede ting», og i 1954 ble mor døpt som et av Jehovas vitner. — 2. Korinter 10: 4.
Når jeg nå kom hjem på mine månedlige helgebesøk, ville far at vi skulle gå i baptistkirken, mens noen av søstrene mine gikk i metodistkirken, og mor tok meg med i Rikets sal. På skolen ble undervisningen i katolisismen intensivert. Innen én familie holdt vi altså på med fire forskjellige religioner samtidig. Så på den tiden var jeg temmelig forvirret med hensyn til hva som var den rette måten å tilbe Gud på.
Da jeg var 16 år gammel, var mitt ønske om å tjene Gud på den rette måten mer brennende enn noen gang før. Jeg bad Jehova om at når jeg giftet meg, måtte det være med en mann som hadde den rette religion, uansett hvilken religion det måtte være. En dag dukket en tilsynelatende kjekk mann opp og ønsket å gifte seg med meg. Og siden han var katolikk og Gud åpenbart hadde sendt ham til meg som svar på min bønn, trakk jeg den slutning at katolisismen måtte være den rette religion. Jeg bestemte meg for at jeg fra da av ville gå inn for å bli en god katolikk, hustru og mor.
Dessverre viste ekteskapet mitt seg å være en katastrofe. Ti måneder etter at vi giftet oss, fikk vi en datter, og 22 måneder deretter en sønn, men i mellomtiden ble ekteskapet stadig dårligere. Jeg var sikker på at det ikke kunne bli verre enn det var da.
Jeg tok feil; det ble enda verre. Vi pleide å gå ut og danse lørdag kveld, og etterpå drog hele dansegjengen hjem til oss til kaffe og forfriskninger. Men én lørdag drog vi hjem til en venn. Mens vi var der, hørte jeg mannen min planlegge konebytte. Det var en fremmed til stede, og da han spurte hvem han skulle få, hørte jeg mannen min si: «Du kan få min kone.» Jeg flyktet skrekkslagen ut av huset. Utpå natten fikk jeg igjen for at jeg hadde dratt. Da mannen min kom hjem, ble jeg grundig banket opp. Han sa at det var fordi jeg hadde ’skjemt ham ut’.
Hele søndagen bad jeg inderlig til Jehova om at hvis det fantes en religion som var rett — hvis det fantes en rett måte å tjene ham på — måtte han vise meg den. Hvis ikke, ønsket jeg å dø. Det eneste som avholdt meg fra å begå selvmord, var tanken på de to små barna mine. Hvem skulle ta seg av dem hvis jeg døde?
Neste formiddag gikk jeg barføtt og slo plenen utenfor huset — å gå barføtt hjalp meg til å kjenne hvor gresset var høyt og trengte å bli slått — da to av Jehovas vitner, en mann og en kvinne, kom på besøk. Jeg kommer aldri til å glemme mannens vennlige vesen og milde stemme. Han hadde en spesiell artikkel i blindeskrift som Selskapet Vakttårnet hadde laget. Han gav meg den og spurte om de fikk komme tilbake neste uke. Jeg var i grunnen ikke innstilt på dette, men de var så hjertelige og vennlige begge to at jeg ikke kunne si nei. Jeg husker at idet jeg gikk inn i huset igjen, tenkte jeg: «Å nei, Gud, ikke dem, ikke Jehovas vitner! Kan det ikke være en annen religion?»
Men de kom tilbake, og vi studerte Bibelen sammen hver uke. Etter hvert var det to kvinner, Judy og Penny, som besøkte meg. De var heltidstjenere (de ble kalt spesialpionerer), og de var en stor velsignelse fra Jehova. Judy var den sprudlende, utadvendte typen, men var også leselysten og en mester i å finne fram i Bibelen. Penny var roligere og sørget for at studiet ble holdt innenfor faste rammer, og det trengte jeg. De brukte hele sitt liv i tjenesten for Jehova, og med tiden ønsket jeg å bli som dem i stedet for som de helgenene som nonnene hadde fortalt meg om.
Da de senere snakket med meg om å gå fra hus til hus slik som de gjorde, tenkte jeg: ’Å nei, de kan ikke forvente at jeg skal gjøre det! Jeg er blind!’ Jeg hadde aldri brukt det at jeg var blind, som en unnskyldning for å slippe å gjøre noe, men denne gangen tenkte jeg: ’Ikke meg. Jeg går ikke ut fra dør til dør.’ Så jeg sa: «Hvordan skal jeg kunne lese skriftsteder ved dørene?» Penny svarte rolig: «Du kan jo lære skriftsteder utenat, ikke sant?» Det visste hun at jeg kunne, for de hadde fått meg til å lære to nye skriftsteder utenat hver uke. Judy og Penny lot meg ikke få slippe så lett!
I 1968, da jeg hadde studert i to år, bestemte jeg meg for å overvære høytiden til minne om Kristi død. Jeg bad en bønn før jeg sa det til mannen min. Jeg visste at han kom til å reagere voldsomt på det, og det gjorde han. Han skrek at han heller ville se meg død enn at jeg skulle bli et av Jehovas vitner. Han grep en kniv og holdt den mot halsen min. «Si at du ikke skal dra, så skal jeg la være å drepe deg!» Inni meg bad jeg til Jehova: ’Hjelp meg til å forbli trofast selv om jeg kanskje må dø.’ Jeg ble overrasket over den indre ro jeg fikk, og tenkte: ’Hvis jeg sluttet å tjene Jehova, ville livet vel neppe bli særlig godt uansett?’ Etter en stund som fortonet seg som en evighet, kastet han til slutt kniven på gulvet. «Jeg kan ikke drepe deg,» sa han. «Jeg vil gjerne, men jeg greier det bare ikke. Jeg vet ikke hvorfor.»
Under minnehøytiden fikk jeg igjen en overveldende følelse av fred og av at Jehova var nær hos meg. Da jeg kom hjem, var døren låst, og tingene mine lå på trappen. Jeg tilbrakte natten hos foreldrene mine. I tiden som fulgte, fikk jeg gjentatte ganger en kniv mot halsen og ble truet og banket opp. Når jeg kom hjem fra møter, var døren ofte låst. Mannen min sa: «Hvis du skal tjene Jehova, så la ham ta vare på deg.» Han sluttet å betale regningene våre. Vi slapp opp for mat, gassen og elektrisiteten ble stengt av, og vi mistet huset. Men Jehova sørget alltid for meg og barna.
I juli 1969 holdt Jehovas vitner et stort stevne i New York. En time før jeg skulle ta toget dit, trengte mannen min meg opp i et hjørne, truet meg slik som han pleide, og holdt kniven mot halsen min igjen. Men nå var jeg vant til det, og jeg vaklet ikke. På dette stevnet, den 11. juli 1969, symboliserte jeg min innvielse til Jehova. Sammen med 3000 andre stevnedeltagere ble jeg døpt i sjøen.
Selv om mannen min forbød meg å gå ut i tjenesten, brukte jeg minst to ganger om året 75 timer i måneden på å forkynne for andre. Jeg visste at det å delta i forkynnelsen var en befaling fra Kristus Jesus, og at jeg måtte adlyde ham. (Matteus 24: 14; 28: 19, 20) Men jeg arbeidet alltid hardt hjemme. Jeg holdt huset rent og sørget for at måltidene var ferdige til tiden. På møtedager laget jeg de rettene som mannen min likte best. Når jeg kom hjem, laget jeg spesielle desserter til ham. Selv da var han temmelig grinete. Men det er vanskelig for noen å fortsette å skrike til deg hvis du serverer ham yndlingsdesserten hans!
I 1975 bestemte mannen min at familien vår skulle flytte til California. I november 1976 gikk ekteskapet vårt i stykker, etter 17 år. Jeg hadde ikke noe ønske om å bli skilt. Jeg har aldri trodd på skilsmisse. Ifølge Malaki 2: 16 sier Jehova at han ’ikke vil vite av skilsmisse’. Det var en opprivende prosess å måtte igjennom, og det gjorde meg enda mer bedrøvet at barna mine ble boende hos faren sin i California. Selv reiste jeg tilbake til østkysten, hvor jeg hadde bodd tidligere.
Der hadde jeg foreldrene mine, som hadde gitt meg en god barndom med mye kjærlighet og varme. (Far døde senere, men mor, som nå er over 80, lever fremdeles og har vært et trofast vitne for Jehova i nesten 40 år.) Men jeg bodde for meg selv, og Jehova har sørget for at jeg har fått dekket alle mine behov: leilighet, mat, klær, penger, jobb når jeg trengte det, og mange kjærlige venner som har hjulpet og oppmuntret meg og fremdeles gjør det. Judy Cole, en gammel venn som nå bor langt unna, ringer ofte, leser artikler i Vakttårnet for meg og oppmuntrer meg. Hun er min beste venn — nest etter Jehova selvfølgelig. Vennskapet med ham setter jeg høyere enn et hvilket som helst forhold jeg noen gang vil kunne oppnå til andre.
Den 1. oktober 1986, klokken 11 om kvelden, ringte datteren min, Linda, fra San Diego i California. Hun fortalte at sønnen min, Stephen, som da var 23 år gammel, var blitt innlagt på intensivavdelingen på et sykehus, og at legene ikke regnet med at han kom til å overleve. Han hadde kjørt motorsykkel på en svingete fjellvei, der han hadde truffet et tre, var blitt kastet utfor en 45 meter høy skrent og hadde landet i kløften under. Det var bare ett hus i nærheten. Klokken var to om natten, men tilfeldigvis satt den mannen som bodde der, lenge oppe og leste. Han hørte bråket, gikk ut, så hva som hadde skjedd, og fikk straks tilkalt ambulanse.
Stephen var bevisstløs, hadde brukket begge bena og fått knust en kneskål, og han hadde store væskeansamlinger i hjernen. Da jeg kom dit, sa legene til meg at de ikke trodde at han kom til å overleve. Han lå i koma i en uke. Jeg var til stede da han kom til bevissthet igjen. «Hei, mamma,» sa han. Det var de herligste ordene jeg noen gang hadde hørt. Han kom til å overleve! Gleden min ble enda større da Stephen i juli 1988 ble døpt som et av Jehovas vitner.
Noe annet som er til stor glede for meg nå, er at Selskapet Vakttårnet har utgitt så mye litteratur i blindeskrift. For meg er dette en kostelig gave. Da jeg kom i sannheten, fantes det praktisk talt ikke litteratur i blindeskrift. Men nå foreligger de engelske utgavene av bøkene Lytt til den store Lærer, Min bok med fortellinger fra Bibelen, De unge spør — tilfredsstillende svar og Det største menneske som noen gang har levd i blindeskrift.
Avslutningsvis vil jeg si at alle de prøvelsene jeg har vært igjennom, bare har brakt meg i et nærere forhold til Jehova. De har alle sammen vært svært trosstyrkende. Jeg har egentlig aldri savnet synet, for jeg vet ikke hvordan det er å kunne se. Jeg kunne riktignok se til jeg var to år gammel, men jeg husker det ikke i det hele tatt. Men et av yndlingsskriftstedene mine er Salme 145: 16 (NW), der det står: «Du åpner din hånd og tilfredsstiller alt levende med det det ønsker.» Et hvilket som helst ønske som ikke blir oppfylt nå, vil bli oppfylt i det paradiset som Jehova har lovt å skape på jorden, der han vil gjøre alle ting nye. (Åpenbaringen 21: 3—5) Som et av Jehovas vitner minnet meg på, vil jeg til og med få synet tilbake.
Det som fyller mitt hjerte med glede nå, er utsikten til i all evighet å kunne få oppfylt mitt brennende ønske om å tjene Jehova. — Fortalt av Collette Nunes.
[Uthevet tekst på side 19]
«Hvis det var mitt barn, ville jeg la henne dø»
[Uthevet tekst på side 19]
«Du er altfor slem,» sa de. «Gud ville ikke kunne bruke deg!»
[Uthevet tekst på side 20]
Presten gav Gud skylden for at jeg var blitt blind
[Uthevet tekst på side 20]
Jeg hørte mannen min planlegge konebytte
[Uthevet tekst på side 21]
Han grep en kniv og holdt den mot halsen min. «Si at du ikke skal dra, så skal jeg la være å drepe deg!»
[Bilde på side 17]
Collette og førerhunden hennes
[Bilder på side 18]
Collette som 17-åring og som toåring (da hun fremdeles kunne se)