«Himmelrommet er åpent»!
«ØNSKET om å fly er like gammelt som menneskeheten,» sa historikeren Berthold Laufer i The Prehistory of Aviation. Annalene med gammelgresk, egyptisk, assyrisk og orientalsk mytologi inneholder mange legender om konger, guder og helter som forsøkte å mestre kunsten å fly. Nesten alle disse historiene omhandler menn som imiterer fuglenes flukt.
Kineserne forteller for eksempel om den vise og modige keiser Shun, som skal ha levd mer enn 2000 år før Jesu Kristi fødsel. Shun, som ifølge legenden ble fanget i en felle på toppen av et brennende kornkammer, kledde seg med fjær og klarte å unnslippe ved å fly. En annen beretning sier at han hoppet ut fra et tårn og brukte to store stråhatter som fallskjerm og landet trygt på bakken.
Blant grekerne har vi det 3000 år gamle sagnet om Daidalos, en stor kunstner og oppfinner som laget vinger av fjær, tau og voks for at han og sønnen Ikaros skulle kunne rømme fra Kreta, hvor de ble holdt i fangenskap. «Himmelrommet er åpent, og det er den veien vi skal ta,» erklærte Daidalos. Til å begynne med virket vingene utmerket. Men Ikaros, som var betatt av muligheten til å stige opp i himmelen, fløy høyere og høyere inntil varmen fra solen smeltet vokset som holdt vingene sammen. Han styrtet i døden i havet under.
Slike historier satte fantasien i sving hos oppfinnere og filosofer som lengtet etter å oppleve å fly. Så tidlig som i det tredje århundre e.v.t. bygde og eksperimenterte kineserne med drager, og det var tydelig at de hadde en viss kjennskap til aeronautiske prinsipper lenge før man begynte med slike eksperimenter i Europa. På 1400-tallet eksperimenterte Giovanni da Fontana, en venetiansk fysiker, med enkle raketter av tre og papir som ble skutt ut ved hjelp av krutt. Rundt 1420 skrev da Fontana: «Jeg nærer overhodet ingen tvil om at det er mulig å feste bevegelige vinger til mennesket som vil gjøre ham i stand til å løfte seg opp i luften og forflytte seg fra sted til sted og overstige tårn og krysse vann.»
Tidlig på 1500-tallet tegnet Leonardo da Vinci, som var maler, skulptør og en dyktig ingeniør, skisser av helikoptre og fallskjermer foruten glidefly med flaksende vinger. Det er ting som tyder på at han bygde modeller av i hvert fall noen av de luftfartøyene han tenkte seg. Men ingen av da Vincis tegninger var egentlig praktisk anvendelige.
Fra de etterfølgende to århundrer finnes det også mange beretninger om dristige menn som spente kunstige vinger fast på kroppen og forsøkte å flakse med dem mens de løp ned skråninger eller hoppet ut fra tårn. Disse tidlige «testflygerne» var modige og eventyrlystne, men anstrengelsene deres var fullstendig mislykkede.
Varmluftballonger og «brennbar luft»
I 1783 spredte nyheten om et forbløffende aeronautisk gjennombrudd seg i Paris og provinsene i Frankrike. To brødre, Joseph-Michel og Jacques-Étienne Montgolfier, oppdaget at de kunne få små papirballonger til å stige raskt og jevnt til værs ved å fylle dem med varm luft. Deres første store varmluftballong, som den ble kalt, var laget av papir og lin og ble fylt med illeluktende røyk fra et stort bål. Den ubemannede ballongen steg over 1800 meter til værs under denne jomfruturen. Den 21. november 1783 hadde denne ballongen to passasjerer, som folk kalte aeronauter, om bord på en 25 minutters ferd over Paris. Samme år laget en annen oppfinner, Jacques Charles, den første gassfylte ballong, som ble fylt med hydrogen, eller «brennbar luft», som det da var kjent som.
Etter hvert som ballongteknikken ble forbedret, begynte himmelrommet raskt å ’åpnes’ for de eventyrlystne aeronautene. I 1784 steg ballonger opp i over 3400 meters høyde. Bare et år senere krysset Jean-Pierre-François Blanchard den engelske kanal i en hydrogenballong, og med seg hadde han verdens første luftpostbrev. Innen 1862 hadde aeronauter foretatt reiser tvers over hele Europa og over hele USA og hadde nådd opp i over 8000 meters høyde.
Men de første aeronautene var fortsatt fullstendig prisgitt vindens forgodtbefinnende; de kunne ikke kontrollere vindens retning eller hastighet under slike ballongferder. Utviklingen av bensindrevne og elektrisk drevne luftskip i siste halvdel av 1800-tallet gjorde luftnavigasjon mulig i større grad, men de pølseformede luftskipene, som var lettere enn luft, beveget seg sakte — vanligvis mellom 10 og 30 kilometer i timen. En ny framgangsmåte var nødvendig hvis mennesket skulle kunne «løfte seg opp i luften og forflytte seg fra sted til sted», slik Giovanni da Fontana hadde forutsett.
[Bilde på side 4]
Mytiske Daidalos og Ikaros
[Bilde på side 4]
Leonardo da Vinci
[Rettigheter]
Fra boken Leonardo da Vinci, 1898
[Bilde på side 4]
Brødrene Montgolfier konstruerte den første varmluft- ballongen som fraktet passasjerer