Sinai-fjellet — en juvel i ødemarken

JEG kommer aldri til å glemme hvor fascinert jeg var første gang jeg så det fjellet som ifølge tradisjonen er det bibelske Sinai-fjellet. Drosjen vår snodde seg fram gjennom det varme, støvete terrenget på Sinai-halvøya i Egypt, og plutselig befant vi oss på den vidstrakte, åpne al-Raha-sletten. Det ærefryktinngytende Sinai-fjellet raget steilt opp fra sletten. Det minnet om en juvel, der det stod midt i ørkenen. Tenk at dette kan ha vært det fjellet hvor Moses mottok Loven fra Gud!

Det er fortsatt en viss strid om det bibelske Sinai-fjellets nøyaktige beliggenhet, men pilegrimer har kommet hit i mange hundre år fordi de har ment at det er dette som er det kjente fjellet. Så langt tilbake som på 200-tallet begynte asketer å komme hit for å være alene med sine religiøse tanker. På 500-tallet sørget den bysantiske keiser Justinian I for at det ble bygd et festningslignende kloster her, som både skulle beskytte disse asketene og sikre romersk innflytelse i området. Dette klostret, som ligger ved foten av Sinai-fjellet, er nå kjent som Katarinaklostret. Hvorfor ikke bli med på en tur til Sinai-fjellet?

Opp til fjellet

Etter at vi har kjørt gjennom den tørre dalen, setter vår beduinske drosjesjåfør reisefellen min og meg av like nedenfor klostret. Landskapet består av steile, nakne klipper, så klostrets grønne hage og trærne langs noen av murveggene er et velkomment skue. Men vi går forbi, for vårt umiddelbare mål er å bestige den sørlige toppen og slå leir der for natten. Denne toppen, Jabal Musa, som betyr «Moses-fjellet», er det fjellet som tradisjonelt blir identifisert med Sinai-fjellet.

En to timer lang fottur bringer oss til det såkalte Elia-bekkenet, en liten dal som skjærer igjennom det tre kilometer lange Sinai-fjellet. Ifølge tradisjonen var det i en hule her i nærheten Elia hørte Guds røst. (1. Kongebok 19: 8—13) Vi stopper under en 500 år gammel sypress for å få igjen pusten. Det er også en gammel kilde her. Du verden så godt det smaker med det klare, kalde vannet som en vennligsinnet beduin tilbyr oss!

Vi følger den vanlige turistruten og strever videre i enda 20 minutter oppover de 750 steintrinnene opp til toppen. Der kommer vi til en liten kirke. Munkene forsikrer oss om at den er bygd på akkurat det stedet hvor Moses mottok Loven. Like ved kirken er det et hull i klippen hvor de påstår at Moses skjulte seg idet Gud gikk forbi. (2. Mosebok 33: 21—23) Men sannheten er at ingen vet nøyaktig hvor disse stedene er. Uansett er utsikten fra toppen imponerende! Vi skuer utover rekke på rekke med rødlige granittfjell som skråner ned mot den steinete sletten nedenfor. I sørvest rager Jabal Katherina, eller Katarina-fjellet, til værs med sine 2637 meter og utgjør det høyeste punktet i området.

Vi bestiger Ras Safsafa

En annen dag får vi anledning til å bestige Ras Safsafa, fjelltoppen som ligger på den samme tre kilometer lange fjellryggen som Jabal Musa. Ras Safsafa er den nordlige toppen og er litt lavere enn Jabal Musa. Ras Safsafa stiger bratt opp fra al-Raha-sletten, hvor israelittene kan ha ligget i leir mens Moses gikk opp for å motta Loven fra Jehova.

Vi går mot Ras Safsafa gjennom et landskap som består av mindre topper og daler, og vi passerer forlatte kapeller, hager og kilder — levninger fra en tid da over hundre munker og eremitter bodde her i huler. Nå er det bare én munk igjen.

Vi støter på denne munken i en hage med et høyt piggtrådgjerde rundt. Han slipper oss inn og forklarer at han har arbeidet i denne hagen i fem år, og at han går ned til klostret bare én gang i uken. Munken viser oss veien videre til Ras Safsafa, og vi går oppover i sikksakk til vi endelig befinner oss høyere enn de omkringliggende fjelltoppene. Vi kan se den vidstrakte al-Raha-sletten nedenfor. Spesielt fra dette utsiktspunktet er det lett å forestille seg at det kan ha vært her Moses gikk opp på fjellet fra israelittenes leir for å tre fram for Guds ansikt. Jeg kan se for meg de tre millioner israelittene som er samlet «foran fjellet» på denne store sletten. Jeg ser også Moses komme nedover en fjellskrent like ved mens han bærer de to tavlene med De ti bud. — 2. Mosebok 19: 2; 20: 18; 32: 15.

Vi synes den strabasiøse klatreturen vår har vært anstrengelsene vel verd, og trasker tilbake til teltet idet solen er i ferd med å gå ned. I lyset fra et lite bål leser vi de kapitlene i 2. Mosebok som beskriver det Moses opplevde her, og så går vi og legger oss. Utpå formiddagen neste dag banker vi på døren til Katarinaklostret.

Inne i klostret

Katarinaklostret blir betraktet som et av de viktigste monumentene i kristenheten. Gresk-ortodokse munker holder til i klostret, som ikke bare er berømt for sin beliggenhet, men også for sine ikoner og sitt bibliotek. Katarinaklostret har i mesteparten av sin historie vært så isolert at når det kom besøkende, var det en sjelden, men velkommen begivenhet. Munkene pleide å omfavne gjestene, kysse dem og til og med vaske føttene deres. Gjestene kunne fritt ferdes omkring i virvaret av bygninger bak klostrets 14 meter høye murer. «Bli en uke, en måned — så lenge du vil,» var munkenes høflige frase. I våre dager blir det trukket altfor store veksler på den gjestfrihet som blir vist av de ti—tolv munkene som er igjen. Nå kommer det så mange som 50 000 besøkende til klostret hvert år.

På grunn av denne store tilstrømningen er besøkstiden begrenset til tre timer om dagen, fem dager i uken. Turistene får bare besøke en liten del av klostret — en gårdsplass hvor de finner Moses-kilden (som ifølge legenden var det stedet Moses møtte sin tilkommende kone), klosterkirken (som skal være verdens eldste kirke i virksomhet) og en bokhandel. Turistene blir også vist kapellet Den brennende tornebusken — akkurat det stedet hvor Moses for første gang var vitne til at Gud tilkjennegav sitt nærvær, forteller munkene. De betrakter dette som det helligste stedet på jorden, så de besøkende blir bedt om å ta av seg skoene, akkurat som Gud gav Moses befaling om å gjøre. — 2. Mosebok 3: 5.

Vi blir skuffet over at vi ikke får et glimt av klostrets berømte bibliotek, som vi er mest interessert i her. Da vi spør om det er mulig å gjøre et unntak, utbryter guiden: «Umulig! Klostret stenger om noen få minutter.» Men like etterpå, da vi befinner oss litt utenom turgruppen, hvisker guiden til oss: «Bli med denne veien!» Etter å ha gått under noen tau og opp noen trapper og til slutt passert en fransk munk som ser ut til å være overrasket over å se oss der, befinner vi oss i et av verdens eldste og mest berømte biblioteker. Det inneholder over 4500 verk, på gresk, arabisk, syrisk og egyptisk. En gang inneholdt det også det uvurderlige håndskriftet Codex Sinaiticus. — Se rammen på side 18.

En dyster avskjed

Vi avslutter turen vår utenfor klostrets murer med et besøk i likhuset. Der finner vi hauger med knokler av tidligere generasjoner av munker og eremitter. Hodeskaller og knokler av ben og armer og så videre er sortert i forskjellige stabler. Hodeskallene når nesten opp til taket. Hvorfor blir et slikt grufullt sted ansett for å være nødvendig? Munkene har bare en liten gravplass. Så når en av dem dør, er det vanlig å fjerne knoklene fra den eldste graven for å skaffe en ny gravplass. Hver munk regner med at hans knokler en dag vil havne sammen med de andre i likhuset.

Besøket vårt ender dermed med et litt dystert anstrøk. Men det har utvilsomt vært anstrengelsene vel verdt. Vi har opplevd den ærefryktinngytende utsikten og sett det berømte klostret. Framfor alt har det gjort inntrykk på oss å tenke på at vi kanskje har gått på de samme stiene som Moses og nasjonen Israel gikk på for 3500 år siden her på Sinai-fjellet — en juvel i ødemarken. — Innsendt.

[Ramme på side 18]

Et betydningsfullt funn

Den tyske teologen Konstantin von Tischendorf fant i forrige århundre i Katarinaklostret et gresk bibelhåndskrift fra 300-tallet som nå blir kalt Codex Sinaiticus. Det inneholder store deler av De hebraiske skrifter fra den greske oversettelsen Septuaginta og dessuten alle De greske skrifter. Håndskriftet er et av de eldste kjente komplette eksemplarene av De greske skrifter.

Tischendorf ønsket å offentliggjøre denne «uforlignelige skatt,» som han kalte det. Ifølge Tischendorf selv foreslo han for munkene at de skulle gi håndskriftet til den russiske tsaren — som i egenskap av den gresk-ortodokse kirkes beskytter kunne bruke sin innflytelse til gagn for klostret.

På klostermuren henger det en oversettelse av et brev som Tischendorf etterlot seg, hvor han lover å ’returnere håndskriftet intakt og i god forfatning til Den hellige orden ved Sinai-fjellet på dens første anmodning’. Men Tischendorf følte at munkene ikke forstod hvor verdifullt håndskriftet var, og heller ikke hvor viktig det var å offentliggjøre det. Det er ikke blitt returnert til Katarinaklostret. Munkene tok riktignok til slutt imot 7000 rubler fra den russiske regjeringen for håndskriftet, men er fortsatt svært skeptiske til forskernes forsøk på å avdekke skattene deres. Codex Sinaiticus fant til slutt veien til British Museum, hvor det er utstilt i dag.

Det er verdt å merke seg at det i 1975 ble funnet 47 kasser med ikoner og pergamenter under Katarinaklostrets nordlige mur. Dette funnet innbefattet over ti blad som manglet i Codex Sinaiticus. Hittil har disse bladene vært utilgjengelige for alle bortsett fra en liten gruppe forskere.

[Kart på side 17]

Sinai-fjellet

[Rettigheter]

Foto: NASA

Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilde på sidene 16 og 17]

Al-Raha-sletten og Ras Safsafa

[Rettigheter]

Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.

[Bilde på side 18]

Jabal Musa og Katarinaklostret

[Rettigheter]

Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.

Fotografiet er tatt med tillatelse av British Museum