Å miste en kroppsdel — kan det hende deg?

Benjamin var ute og nøt vårsolen som varmet Sarajevo, da han tråkket på en landmine. Det venstre benet hans ble sprengt bort. «Jeg prøvde å reise meg,» fortalte Benjamin. «Det gikk ikke.» Benjamin er bare én av de 20 000 som blir drept eller lemlestet av landminer i løpet av et år.

I ANGOLA ligger det så mange som 15 millioner landminer — mer enn én for hvert barn og hver mann og kvinne i landet. Der er det nå 70 000 mennesker som har mistet en kroppsdel. I Kambodsja er det lagt ut åtte til ti millioner landminer, og det er det landet i verden som prosentvis har det høyeste antall av slike som har mistet en kroppsdel — anslagsvis hver 236. person. Det fortelles at i Bosnia-Hercegovina finnes det over tre millioner miner — 59 pr. kvadratkilometer.

Men det er ikke bare i krigsherjede land folk opplever å miste en kroppsdel. I USA er det for eksempel cirka 400 000 som mangler en eller annen kroppsdel. Av disse har de fleste av dem som er voksne, mistet kroppsdelen som følge av en kronisk tilstand som løselig kalles «perifer vaskulær sykdom». Dette er en sekkebetegnelse som omfatter mange sykdommer. Taber’s Cyclopedic Medical Dictionary forklarer perifer vaskulær sykdom som en upresis betegnelse på «sykdommer i arteriene og venene i ekstremitetene, særlig de lidelsene som hemmer tilstrekkelig blodstrøm til og fra ekstremitetene». Diabetes er en av de fremste årsakene til en perifer vaskulær sykdom. «På verdensbasis kommer antall tilfeller av diabetes blant voksne til å fordobles, fra 143 millioner i 1997 til 300 millioner i 2025,» sier The World Health Report 1998.

I USA er den nest største årsaken til tap av en kroppsdel alvorlige skader som følge av ulykker der kjøretøyer, maskiner, elektriske verktøy og våpen er involvert. Slike skader er skyld i mellom 20 og 30 prosent av alle amputasjoner. Andre årsaker til en manglende kroppsdel er svulster (cirka seks prosent) og medfødte misdannelser (cirka fire prosent).

Tanken på å skulle miste en dyrebar kroppsdel er mildt sagt urovekkende. Kan man gjøre noe for å redusere risikoen? Og hvordan kan du ha god livskvalitet hvis du allerede har mistet en kroppsdel? De neste artiklene drøfter disse og andre spørsmål.