Livskvalitet, selv om man har mistet en kroppsdel

«FJELLKLATRER tilbake på toppen.» Det skrev en avis da Tom Whittaker hadde nådd toppen av Mount Everest. Mange har besteget denne høye toppen før, men Tom Whittaker var den første av dem som har amputert en kroppsdel, som gjorde det! Whittaker mistet den ene foten i en trafikkulykke. Men en kunstig fot, en protese, gjorde det mulig for ham å gjenoppta sporten sin. Lignende innretninger gjør at tusener av andre som har gjennomgått en amputasjon, kan ha en høy livskvalitet. Det er faktisk ikke lenger uvanlig å se dem sprinte, spille basketball eller sykle.

De første utgavene av kunstige ben og hender var primitive trestokker og jernkroker. Men forbedringene kom etter hvert som tusener ble lemlestet i kriger. Ikke overraskende har en militærkirurg — franskmannen Ambroise Paré, som levde på 1500-tallet — fått æren for å ha lansert den første generasjon av ordentlige proteser. I framstillingen av moderne proteser benyttes hydraulikk, avanserte kneledd, bøyelige føtter i karbonfibrer, silikon, plast og andre høyteknologiske produkter som gjør at mange kan gå og bevege seg mer naturlig og bekvemt enn man noen gang kunne drømme om. Framskritt innen mikroelektronikk gjør at kunstige armer og hender kan beveges mer naturlig. Protesene ser også bedre ut. Dagens kunstige armer og ben har fingrer og tær, og det ser til og med ut som det er blodårer i noen av dem. Ja, en mannekeng som mistet det ene benet på grunn av kreft, fikk en protese som så så naturlig ut at hun kunne fortsette sin karriere som mannekeng.

Innstillingen er viktig

Likevel sier Ellen Winchell, som er spesialist innen mental helse: «Når du gjennomgår en slik personlig krise som amputasjon, blir du til de grader prøvd på alle plan — fysisk, følelsesmessig, mentalt og åndelig.» Tenk på William, som mistet det ene benet etter en skade som førte til koldbrann. Han sier: «En av nøklene til å mestre en hvilken som helst utfordring i livet er innstillingen. Jeg har aldri sett på mitt handikap som en ulempe. Jeg har i stedet bevart en positiv innstilling når jeg har opplevd tilbakeslag etter ulykken.» Ellen Winchell, som selv har gjennomgått en amputasjon, er enig. Hun sier at det sannsynligvis er lettere for dem som har en positiv innstilling, å tilpasse seg sitt handikap, enn det er for pessimister. Det er som Bibelen sier: «Et hjerte som gleder seg, er god medisin.» — Ordspråkene 17: 22.

Våkn opp! snakket med en del kristne som har mistet en kroppsdel, og som har klart å tilpasse seg situasjonen. De fleste anbefalte dem som har amputert en kroppsdel, ikke å være altfor forlegne eller hemmelighetsfulle når det gjaldt deres handikap. «Det ville ha plaget meg mer hvis folk følte at dette var noe de ikke fikk lov til å snakke om,» sier Dell, som mistet det venstre benet under kneet. «Da blir det bare trykkende for alle, etter min mening.» Hvis du mangler høyre hånd og presenteres for en eller annen, anbefaler noen spesialister å hilse med venstre hånd. Og hvis du får spørsmål om protesen, så fortell om den. Andre slapper lettere av når du ikke selv er pinlig berørt. Vanligvis glir samtalen fort over på andre emner.

Det er «en tid til å le». (Forkynneren 3: 4b) En kvinne som mistet den ene hånden, sier: ’Bevar framfor alt din humoristiske sans! Vi må aldri glemme at den holdningen vi har til oss selv, for en stor del er avgjørende for den holdningen verden vil ha til oss.’

«En tid til å gråte»

Da Dell mistet benet, sa han i begynnelsen til seg selv: «Det er håpløst. Nå har jeg ingenting å leve for.» I Angola mistet både Florindo og Floriano kroppsdeler på grunn av landminer. Florindo sier at han gråt i tre døgn. Floriano kjempet også med følelsene. «Jeg var bare 25 år,» skriver han. «Den ene dagen kunne jeg gjøre alt, og dagen etter kunne jeg ikke engang reise meg. Jeg var deprimert og motløs.»

Det er «en tid til å gråte». (Forkynneren 3: 4a) Og når man har lidd et alvorlig tap, er det bare normalt at man sørger en tid. (Jevnfør Dommerne 11: 37; Forkynneren 7: 1—3.) «Man må gjennom sorgprosessen for å komme ut av den,» skriver Ellen Winchell. Ofte hjelper det å snakke med en som lytter med empati, om hvordan man føler det. (Ordspråkene 12: 25) Sorgen fortsetter imidlertid ikke i all evighet. Etter å ha mistet en kroppsdel kan nok noen for en tid bli mer ustabile, kritiske, engstelige eller tilbakeholdne. Men som oftest avtar disse følelsene. Hvis de ikke gjør det, kan det være at tilstanden har gått over i klinisk depresjon — en sykdom som vanligvis krever medisinsk behandling. Familie og venner bør være våkne for tegn på at den de er glad i, trenger slik hjelp.a

W. Mitchell, som er lam i begge bena, skriver: «Vi trenger alle noen som bryr seg om oss. Man kan utholde nesten hva som helst hvis man føler at man er omgitt av et nettverk av venner og familie, mens et mindre nederlag kan være nok til å avspore en som prøver å kjempe seg gjennom livet alene. Og vennskap kommer ikke bare dumpende, de må startes aktivt og ivaretas aktivt, ellers visner de bort.» — Jevnfør Ordspråkene 18: 24.

Livskvalitet, selv om man har mistet en kroppsdel

Til tross for sitt handikap har mange som mangler en kroppsdel, klart å ha livskvalitet. Russell, for eksempel, ble født med bare den øverste delen av det venstre benet. I en alder av 78 år trimmer han fremdeles regelmessig og lever et innholdsrikt liv, selv om han nå bruker spaserstokk. Russell, som er munter av natur, kunne fortelle at han i mange år har hatt tilnavnet Happy (lykkelig).

Douglas mistet det ene benet under den annen verdenskrig, og han går ved hjelp av en moderne protese. Som et av Jehovas vitner gleder han seg over å ha tjent som alminnelig pioner, heltidsevangelist, i seks år. Og husker du Dell, som ikke syntes at han hadde noe å leve for da han mistet benet? Også han lever et tilfredsstillende liv som pioner, og han klarer å forsørge seg selv.

Men hvordan klarer de som har mistet en kroppsdel, seg i fattige og krigsherjede land? Verdens helseorganisasjon sier: «I dag får i virkeligheten bare en liten prosentdel av de funksjonshemmede hjelp.» Mange må bruke stokker og primitive krykker for å komme seg rundt. Men noen ganger er det hjelp å få. Både Floriano og Florindo i Angola, som ble ofre for landminer, fikk proteser gjennom det internasjonale Røde Kors og de sveitsiske myndigheter. Floriano finner glede i å tjene som menighetstjener i Jehovas vitners lokale menighet, og Florindo tjener som eldste og heltidsevangelist.

En forening som tar seg av funksjonshemmede, sier treffende: «Det er bare de som har mistet motet, som er handikappede!» Interessant nok har Bibelen spilt en viktig rolle når det gjelder å hjelpe funksjonshemmede til å fatte mot. «Det hjalp meg enormt at jeg lærte sannheten i Bibelen å kjenne under rekonvalesensen,» sier Dell. Russell sier noe lignende: «Mitt håp som er basert på Bibelen, har alltid hjulpet meg gjennom vanskeligheter.» Hvilket håp gir så Bibelen dem som er funksjonshemmet?

[Fotnote]

[Ramme på side 8]

Fantomsmerter

Fantomfølelse sikter til den svært reelle følelsen av at den amputerte kroppsdelen fremdeles er der. Det er en normal følelse som amputasjonspasienter har etter operasjonen, og denne følelsen er så virkelig at en brosjyre for dem som har gjennomgått en amputasjon, sier: «Vær oppmerksom på fantomfølelser når du skal opp av en seng eller stol uten protesen. Kikk alltid ned for å minne deg selv om at foten din ikke er der.» En pasient som hadde mistet begge bena, ville reise seg for å ta legen sin i hånden, men i stedet falt hun på gulvet!

Et annet problem er fantomsmerter. Dette er virkelige smerter som oppfattes som om de kommer fra den amputerte kroppsdelen. Intensiteten, typen og varigheten av fantomsmerter varierer fra person til person. Heldigvis avtar som regel både fantomfølelser og fantomsmerter med tiden.

[Bilde på side 6]

Moderne proteser gjør livet lettere for mange funksjonshemmede

[Rettigheter]

Foto: Med tillatelse av RGP Prosthetics

[Bilde på side 7]

Det er normalt å sørge over et alvorlig tap

[Bilde på side 8]

Mange funksjonshemmede har god livskvalitet