Altajerne — et folk vi ble glad i
I det forrige århundre oversatte den russisk-ortodokse presten arkimandritt Makarios «Det gamle testamente» til russisk. Men før han gjorde det, fikk han i oppdrag av kirkesynoden å gjøre altajerne kjent med kristendommen. Hvem er altajerne? Hvor holder de til? Hvordan lever de?
VED et av Jehovas vitners områdestevner i Russland i juli i fjor var det rundt 40 altajere til stede. Stevnet ble holdt i Barnaul, den største byen i Russlands Altaj-region. Det var 1730 til stede. For å kunne overvære denne tredagers sammenkomsten fløy jeg dit sammen med venner fra St. Petersburg, en flytur på omkring 6500 kilometer.
I løpet av de få dagene vi tilbrakte i Barnaul, ble vi kjent med og inderlig glad i de altajerne vi møtte. Vi ble spesielt rørt da vi fikk vite at mange av dem hadde kjørt nesten 650 kilometer med buss på fjellveier, og at de aldri, selv ikke da en stein raste ned og knuste frontruten på bussen, tenkte på å snu og dra hjem igjen. Da vi fikk høre om deres land og kultur, fikk vi lyst til å besøke dem i deres hjem og landsbyer. Så etter stevnet foretok vi en fascinerende reise på over 1500 kilometer gjennom altajernes land.
Deres land og religion
De fleste av de rundt 70 000 altajerne, områdets opprinnelige innbyggere, bor i fjellområdene ikke langt fra grensene til Kasakhstan, Kina og Mongolia. Vi syntes landskapet der var ærefryktinngytende — vakkert og fjellrikt, med krystallklare elver og massevis av blomster. Lokalbefolkningen sanker forskjellige røtter som de lager en velsmakende, aromatisk te av. De er også glad i å spise pinjekjerner.
Noen altajere har sine egne bondegårder. Et av vitnene sa at hun og slektningene hennes har 80 sauer og en kvegbestand på 75 dyr. De selger kjøttet, og bytter ullen mot mel og sukker. En annen kristen søster fortalte at hun solgte tre værer for at hun og datteren hennes skulle kunne reise på stevnet. Sju andre ble med henne, blant andre en som hun leder bibelstudium med. På stevnet sa en av dem til meg: «Det er bare én vei vi bør følge — Guds vei.»
Selv om dette er et avsidesliggende, naturskjønt område — besøkende kaller det de andre sveitsiske alper — har livet forandret seg dramatisk også her. En eldre mann sa til oss: «Hvis noen hadde sagt for noen år siden at jeg ville komme til å måtte låse min jurt (bolig med kuppelformet tak) før jeg la meg, hadde jeg ikke trodd på ham. Men nå låser jeg hver kveld.» Disse «kritiske tider» har tilskyndt mange til å undersøke Bibelens profetier. — 2. Timoteus 3: 1—5.
Altajerne er i alminnelighet stolte over sine gamle tradisjoner og sin form for gudsdyrkelse. De fleste tror på elve- og fjellånder — for dem er et fjell symbolet på deres guder. De tilber også dyr og tegner til og med et bilde av en kanin på et hvitt stykke tøy, som de henger opp på en vegg i jurten sin. Når det første tordenværet i regntiden kommer, utfører de et ritual foran bildet av kaninen der de stenker det med te, melk eller en alkoholholdig drikk som kalles arak. Men de tilber spesielt det de tror er de dødes ånder.
Deres religiøse ledere kalles sjamaner. Både vår og høst utfører sjamanene ritualer på «hellige steder» på fjelltopper eller fjellskråninger. Under slike ritualer binder sjamanene hvite tøystrimler på grener på trær og dekker mange trær med dem. De tror at fjellåndene vil finne behag i at de gjør dette, og at åndene vil beskytte dem mot uhell når de er ute og reiser.
Virkningene av spiritisme
Det som imidlertid gjorde størst inntrykk på mine venner og meg, var menneskene og deres varmhjertete oppriktighet. Vi ble kjent med Svetlana og datteren hennes, Tulunaj, i Barnaul og fikk nyte godt av deres gjestfrihet i Ustʹ-Kan, en landsby med omkring 3000 innbyggere. Svetlana vokste opp hos sin bestemor, i samsvar med lokal skikk og bruk, og hadde nær forbindelse med sjamanene. Svetlana lærte seg faktisk å kommunisere med det som angivelig var de dødes ånder. Som følge av Svetlanas spesielle viten fikk hun med tiden en viss myndighet, og det likte hun.
Men hun begynte å få mange problemer. «Jeg ble plaget av demoner,» fortalte hun meg. «Jeg kunne aldri få en god natts søvn.» Noen ganger var hun i en delvis hypnotisk tilstand. Hun fortalte: «En gang så jeg min seks måneder gamle datter, Tulunaj, i form av en liten gris som krabbet mot meg. Jeg ønsket å kvele den. Men Tulunaj begynte å gråte høyt. Jeg var skrekkslagen da jeg kom til meg selv og innså at jeg kunne ha drept min egen datter.» Svetlana begynte å undre seg over hvem disse åndene egentlig var.
Så, i 1991, tok en altaisk kvinne en del bibelsk litteratur som var utgitt av Jehovas vitner, med seg til Ustʹ-Kan. Hver gang Svetlana begynte å lese i brosjyren Se, jeg gjør alle ting nye, falt hun i søvn. «Jeg lo av det og sa at vitnene hadde gitt meg noe som var bedre enn sovepiller,» sier hun. Men hun hadde fortsatt foruroligende syner om natten, og hun bad oppriktig til Jehova: «Jehova, hvis du er så mektig, vær så snill å hjelpe meg til å bli kvitt disse forferdelige marerittene.» Få sekunder senere var alt i orden, og hun følte seg helt normal igjen.
Svetlana begynte å be før hun la seg til å sove om kvelden, og til hennes overraskelse falt hun raskt i søvn. «Det var utrolig at jeg kunne sove som et normalt menneske,» sier hun. Hun bestemte seg for å studere Bibelen på alvor ved hjelp av Selskapet Vakttårnets publikasjoner, og i 1992 ble hun døpt i vann som symbol på sin innvielse til Jehova Gud. «Jeg lærte at hvis du stoler fullstendig på Jehova, er det ingenting som er umulig,» sa hun til meg. — Filipperne 4: 13.
Den kristne tilbedelse har framgang
I 1993 ble det opprettet en menighet av Jehovas vitner i Ustʹ-Kan, og omkring 70 mennesker kom sammen på møtene der. I april 1998 var det 120 til stede på høytiden til minne om Kristi død. Landsbyen Jakonur, som ligger noen kilometer nord for Ustʹ-Kan, ble på et tidspunkt ansett for å være sentret for sjamanismen. Men en mann ved navn Sjamyt sa at da Jehovas vitner begynte å forkynne der, begynte sjamanene å miste sin makt. En gruppe Jehovas vitner er aktive i denne landsbyen nå, og mange mennesker viser interesse for Bibelen.
Det sies at i landsbyen Tsjagan-Uzun, som ligger omkring 90 kilometer fra grensen til Mongolia, leser de fleste av de rundt 500 innbyggerne våre publikasjoner. Og i Gorno-Altajsk, hovedstaden i republikken Altaj, er det to menigheter med rundt 160 Jehovas vitner.
Tidlig i 1994 var det imidlertid mange Jehovas vitner, også fra Ustʹ-Kan, som måtte møte i retten i Gorno-Altajsk. De var anklaget for slike grusomme ting som barneofring. På grunn av denne motstanden ble noen vitner oppsagt på sine arbeidsplasser og utvist fra Altaj. Men med tiden ble det klart at anklagene mot vitnene var falske. Så i mai 1994 ble samfunnet av Jehovas vitner i Gorno-Altajsk juridisk anerkjent av justisdepartementet i republikken Altaj. I dag er Jehovas vitner og deres bibelske litteratur godt kjent i hele Altaj.
Vi deltar i tjenesten
Under vårt besøk i Ustʹ-Kan fikk vi anledning til å delta i felttjenesten sammen med de lokale vitnene. Ryktet hadde spredt seg om at det var ventet besøkende. Så da en journalist fra den lokale avisen så oss ute i forkynnelsesarbeidet, kom han bort til gruppen vår og sa: «Jeg har hørt at det skal komme noen betydningsfulle personer hit. Hvordan kan jeg få kontakt med dem?»
For en overraskelse han fikk da vi ble utpekt som de såkalte betydningsfulle personene! Han var forbløffet over at vi var ute sammen med noen av lokalbefolkningen for å besøke folk i nabolaget hans. Under vår samtale med ham sa han: «Jeg skjønner at det ikke finnes noen sjefer blant dere. Dere er bare vanlige mennesker som ikke anser dere selv for å være spesielle. Det er virkelig bemerkelsesverdig! Dere er ekte kristne, og jeg holder med dere.»
Vårt besøk var over altfor snart. Da vi skulle dra, hadde vennene våre tårer i øynene. De stod tett sammen, skulder mot skulder, som et levende gjerde. Dette er en tradisjonell altaisk måte å si farvel til sine kjæreste venner på. I løpet av de få dagene vi var sammen med dem, fikk vi dyp hengivenhet for hverandre. Vi ble sanne venner. Hvorfor? Fordi den som forente oss, er den upartiske Gud, Jehova. — Apostlenes gjerninger 10: 34.
På tilbakereisen
På reisen tilbake til Barnaul stoppet vi ved en butikk i en liten fjellandsby. Ekspeditrisen, som var alene, var svært glad for å se oss. Etter at vi hadde vekslet noen ord, spurte jeg: «Har du noen gang hørt navnet Makarios?»
«Nei, det har jeg ikke,» svarte hun etter en kort pause.
Jeg viste henne et eksemplar av Makarios-oversettelsen av Bibelen og forklarte: «Det var her i Altaj at Makarios i det forrige århundre arbeidet med denne oversettelsen.» Så gav jeg henne Bibelen som gave.
Mens vi fortsatte å se oss rundt i butikken, begynte kvinnen straks å lese i den. Plutselig la vi merke til et glimt av håp i kvinnens øyne. Da vi skulle dra, fortalte hun oss at hun hadde mange venner og slektninger som ville være interessert i Bibelen. Så før vi sa farvel, gav vi henne en god del bibelsk litteratur.
Så oppmuntrende det er å vite at selv om det er over 150 år siden Makarios bodde blant altajerne og arbeidet med sin bibeloversettelse, er det mange altajere som har stor nytte av den bibelutgaven i dag! — Innsendt.
[Kart på side 17]
(Se den trykte publikasjonen)
RUSSLAND
Altaj
Gorno-Altaj
Kasakhstan
Kina
Mongolia
[Bilde på sidene 16 og 17]
Altajere ved stevnet i Barnaul
[Bilde på sidene 16 og 17]
Landskap i Altaj
[Bilde på side 17]
Mange tror at disse tøystrimlene beskytter reisende
[Bilder på side 18]
Vi forkynner i Ustʹ-Kan
[Bilde på side 18]
Svetlana og datteren hennes
[Bilde på side 19]
Makarios-bibelen