En skjult skatt kommer for dagen
Historien om Makarios-bibelen
I 1993 fant en forsker en stabel med gamle, gulnede eksemplarer av bladet Pravoslavnoe obozrenie på det russiske nasjonalbiblioteket i St. Petersburg. I numrene fra 1860 til 1867 var det en skatt som hadde vært skjult for den russiske offentlighet i godt over hundre år. Det var en oversettelse av De hebraiske skrifter, hele «Det gamle testamente», på russisk!
De som hadde oversatt denne delen av Bibelen til russisk, var Mikhail Iakovlevitsj Glukharev, kjent som arkimandritt Makarios, og Gerasim Petrovitsj Pavskij. Begge to var framstående medlemmer av den russisk-ortodokse kirke og språkvitere. Da disse mennene begynte sitt arbeid tidlig i forrige århundre, var ikke hele Bibelen blitt oversatt til russisk før.
Det fantes riktignok en bibeloversettelse på slavisk, et språk som var forløperen for moderne russisk. Men på midten av 1800-tallet var det lenge siden slavisk var gått av bruk, bortsett fra i gudstjenester, der det ble brukt av de geistlige. Situasjonen hadde vært omtrent den samme i vest, der den romersk-katolske kirke hadde gått inn for at Bibelen bare skulle være på latin, lenge etter at latin var blitt et dødt språk.
Makarios og Pavskij forsøkte å gjøre det mulig for det jevne folk å lese Bibelen. Arbeidet deres var lenge glemt, men nå som det er blitt oppdaget igjen, har Russland fått tilbake en viktig del av sin litterære og religiøse arv.
Hvem var så Makarios og Pavskij? Og hvorfor møtte de så stor motstand i sitt arbeid med å få Bibelen oversatt til det språket folk snakket? Historien om dem er både fascinerende og trosstyrkende for alle som setter Bibelen høyt.
Behovet for en russisk bibel
Makarios og Pavskij var ikke de første som så at det var behov for å få Bibelen oversatt til folkets alminnelige språk. Hundre år tidligere hadde også den russiske tsaren Peter I, Peter den store, sett at det var behov for dette. Det er verdt å merke seg at han betraktet Den hellige skrift med respekt og skal ha sagt: «Bibelen er en bok som overgår alle andre og inneholder alt som gjelder menneskets plikt overfor Gud og sin neste.»
I 1716 gav derfor Peter sitt hoff ordre om å få en bibel trykt i Amsterdam på hans bekostning. Hver side skulle inneholde en spalte med russisk tekst og en spalte med nederlandsk tekst. Allerede ett år senere, i 1717, forelå De kristne greske skrifter, «Det nye testamente».
I 1721 var også den nederlandske delen av en firebinds oversettelse av De hebraiske skrifter blitt trykt. Én spalte var blank; den skulle senere fylles med den russiske teksten. Peter leverte biblene til den russisk-ortodokse kirkes «hellige synode» — kirkens øverste religiøse myndighet — for at den skulle fullføre trykkingen og stå for distribueringen. Men synoden fulgte ikke opp.
Mindre enn fire år senere døde Peter. Hvordan gikk det med biblene hans? De tomme spaltene som var beregnet på den russiske teksten, ble aldri fylt. Biblene ble lagt i svære hauger i en kjeller, der de morknet — senere kunne man ikke finne en eneste som ikke var blitt ødelagt! Synoden bestemte seg for å «selge alt som var igjen, til kjøpmennene».
Man går i gang med å oversette
I 1812 kom John Paterson, et medlem av det britiske bibelselskap (British and Foreign Bible Society), til Russland. Paterson fikk intelligentsiaen i St. Petersburg interessert i å opprette et bibelselskap. Den 6. desember 1812 — samme år som den russiske hær slo tilbake angrepet fra troppene til Napoleon I — godkjente tsar Aleksander I vedtektene til et russisk bibelselskap. Tsaren gav i 1815 selskapets styreformann, prins Aleksandr Golitsyn, beskjed om å foreslå for den styrende synode at «også russerne skulle få anledning til å lese Guds Ord på sitt eget morsmål, russisk».
Rosverdig nok ble det gitt klarsignal til å oversette De hebraiske skrifter til russisk direkte fra hebraisk. Den greske oversettelsen Septuaginta fra oldtiden hadde vært grunnlaget for oversettelser av De hebraiske skrifter til slavisk. De som skulle oversette Bibelen til russisk, fikk beskjed om at de viktigste prinsippene de skulle oversette etter, gikk ut på at teksten skulle være nøyaktig, klar og ren. Hvordan gikk det med disse tidlige forsøkene på å få Bibelen på russisk?
Dødsstøtet for oversetting av Bibelen?
Konservative krefter i både kirken og regjeringen ble snart forsiktige med utenlandsk religiøs og politisk innflytelse. Noen kirkelige ledere hevdet dessuten at Bibelens budskap ble bedre uttrykt på slavisk — liturgiens språk — enn på russisk.
Det russiske bibelselskap ble derfor oppløst i 1826. Flere tusen eksemplarer av oversettelser som bibelselskapet hadde framstilt, ble brent. Som følge av det ble Bibelen skjøvet i bakgrunnen i forhold til ritualer og tradisjon. Synoden fulgte den romersk-katolske kirkes eksempel da den i 1836 erklærte: «Enhver from lekmann har lov til å høre Skriftene, men ingen har lov til å lese noen del av Skriftene, særlig Det gamle testamente, uten rettledning.» Det så ut som om oversettingen av Bibelen hadde fått dødsstøtet.
Pavskijs arbeid
I mellomtiden gikk Gerasim Pavskij, som var professor i hebraisk, i gang med å oversette De hebraiske skrifter til russisk. I 1821 var han ferdig med en oversettelse av Salmene. Tsaren var rask til å godkjenne den, og i januar 1822 var Salmenes bok blitt tilgjengelig for offentligheten. Den ble straks tatt godt imot og måtte trykkes om igjen tolv ganger — i alt ble det trykt 100 000 eksemplarer!
Pavskij vant respekt hos mange språkvitere og teologer for sitt dyktige arbeid. Han blir beskrevet som en ærlig og redelig mann som hevet seg over de intrigene som omgav ham. Til tross for at kirken motarbeidet det russiske bibelselskap og noen mente at det representerte utenlandske interesser, fortsatte professor Pavskij å oversette bibelvers til russisk i sine forelesninger. Studenter som beundret ham, skrev av gjengivelsene hans for hånd, og med tiden ble de i stand til å samle hans verk. I 1839 tok de mot til seg og utgav 150 eksemplarer på universitetsforlaget — uten sensorenes tillatelse.
Pavskijs oversettelse gjorde dypt inntrykk på leserne, og etterspørselen etter den bare økte. Men i 1841 kom det en anonym klage til synoden. Det var noen som mente at denne oversettelsen utgjorde en «fare», og som hevdet at den avvek fra de ortodokse dogmene. To år senere utstedte synoden et dekret som lød: «Beslaglegg alle eksisterende håndskrevne og litograferte eksemplarer av G. Pavskijs oversettelse av Det gamle testamente, og ødelegg dem.»
Guds navn blir herliggjort
Pavskij hadde likevel vakt ny interesse for bibeloversetting. Han hadde også foregått med et godt eksempel for framtidige oversettere når det gjaldt noe annet viktig — Guds navn.
Den russiske forskeren Korsunskij sa: ’Guds personlige navn, det helligste av hans navn, bestod av fire hebraiske bokstaver יהוה og blir nå uttalt Jehova.’ I bibler fra gammel tid forekommer Guds navn flere tusen ganger i De hebraiske skrifter alene. Men jødene fikk etter hvert den feilaktige oppfatning at Guds navn var altfor hellig til at det kunne skrives eller uttales. Korsunskij sa om dette: ’I tale og skrift ble det vanligvis erstattet med Adonai, et ord som i alminnelighet blir oversatt med «Herren».’
Grunnen til at man sluttet å bruke Guds navn, var helt tydelig en overtroisk frykt — ikke gudsfrykt. Det står ikke et eneste sted i Bibelen at man ikke skal bruke Guds navn. Gud selv sa til Moses: «Dette er hva du skal si til Israels sønner: ’Jehova, deres forfedres Gud, . . . har sendt meg til dere.’ Dette er mitt navn til uavgrenset tid, og dette er mitt minnenavn fra generasjon til generasjon.» (2. Mosebok 3: 15) Bibelen kommer gjentatte ganger med denne oppfordringen til Guds tilbedere: «Si: ’Takk Jehova! Påkall hans navn.’» (Jesaja 12: 4) Likevel valgte de fleste bibeloversettere å følge jødisk tradisjon og lot være å bruke Guds navn.
Pavskij, derimot, fulgte ikke disse tradisjonene. Bare i hans oversettelse av Salmene forekommer Jehovas navn over 35 ganger. Hans frimodighet skulle vise seg å øve sterk innflytelse på en av hans samtidige.
Arkimandritten Makarios
Denne samtidige var arkimandritten Makarios, en russisk-ortodoks misjonær som hadde enestående språklige evner. Allerede som sjuåring kunne han oversette korte russiske tekster til latin. Da han var 20, kunne han hebraisk, tysk og fransk. Men fordi han hadde en ydmyk holdning og var godt klar over det ansvar han hadde overfor Gud, unngikk han den fellen å bli for selvsikker. Mange ganger søkte han råd hos andre språkfolk og lærde.
Makarios ønsket å reformere misjonsvirksomheten i Russland. Han mente at før kristendommen kunne innføres blant muslimer og jøder i Russland, måtte kirken «opplyse massene ved å opprette skoler og distribuere bibler på russisk». I mars 1839 kom Makarios til St. Petersburg i håp om å få tillatelse til å oversette De hebraiske skrifter til russisk.
Makarios hadde allerede oversatt de bibelske bøkene Jesaja og Job. Men synoden nektet å gi ham lov til å oversette De hebraiske skrifter til russisk. Makarios fikk faktisk beskjed om å slå fra seg tanken om å oversette De hebraiske skrifter til russisk. Synoden utstedte en bestemmelse, datert 11. april 1841, som sa at Makarios måtte «gjøre bot i tre til seks uker hjemme hos biskopen i Tomsk for å rense sin samvittighet gjennom bønn og kneling».
Makarios’ modige standpunkt
Fra desember 1841 og ut januar 1842 gjorde Makarios sine botsøvelser. Men da han var ferdig med dette, gikk han straks i gang med å oversette resten av De hebraiske skrifter. Han hadde skaffet seg et eksemplar av Pavskijs oversettelse av De hebraiske skrifter, som han brukte for å kontrollere sine egne gjengivelser. I likhet med Pavskij ville heller ikke han skjule Guds navn. Navnet Jehova forekommer faktisk over 3500 ganger i Makarios’ oversettelse.
Makarios sendte eksemplarer av sitt verk til venner som var velvillig innstilt. Noen få håndskrevne eksemplarer kom i omløp, men kirken fortsatte å hindre utgivelsen av hans verk. Makarios la planer om å fremme interessen for sin bibeloversettelse utenlands. Men den kvelden han skulle reise, ble han syk, og han døde kort tid senere, i 1847. Hans bibeloversettelse ble aldri utgitt i hans levetid.
Endelig utgitt!
Med tiden skiftet de politiske og religiøse vinder retning. En ny liberalisering feide over landet, og i 1856 godkjente synoden igjen at Bibelen ble oversatt til russisk. Nå som klimaet var blitt bedre, ble Makarios’ bibeloversettelse gjengitt litt om gangen i Pravoslavnoe obozrenie mellom 1860 og 1867, under tittelen «En eksperimentoversettelse til russisk».
Erkebiskop Filaret av Tsjernigov, som var lærd innen russisk religiøs litteratur, hyllet Makarios’ bibeloversettelse: «Hans oversettelse er tro mot den hebraiske teksten, og språket i oversettelsen er rent og passer til emnet.»
Makarios-bibelen ble imidlertid aldri sendt ut på markedet til det jevne folk. Den gikk nesten helt i glemmeboken. I 1876 ble omsider hele Bibelen, både De hebraiske skrifter og De greske skrifter, oversatt til russisk med synodens godkjennelse. Denne bibeloversettelsen blir ofte kalt synodaloversettelsen. Ironisk nok var Makarios’ oversettelse, sammen med Pavskijs oversettelse, en av de viktigste kildene til denne «offisielle» russisk-ortodokse kirkebibelen. Men Guds navn ble brukt bare noen få av de stedene der det forekommer på hebraisk.
Makarios-bibelen i dag
Makarios-bibelen ble ikke hentet fram fra glemselen før i 1993. Som nevnt innledningsvis var det i det året man fant denne oversettelsen i gamle numre av Pravoslavnoe obozrenie på det russiske nasjonalbiblioteket, nærmere bestemt i avdelingen for sjeldne bøker. Jehovas vitner var klar over verdien av å gjøre denne bibelen tilgjengelig for offentligheten. Biblioteket gav tillatelse til at Jehovas vitners religiøse organisasjon i Russland tok kopi av Makarios-bibelen, slik at den kunne tilrettelegges med tanke på utgivelse.
Jehovas vitner ordnet deretter med at nesten 300 000 eksemplarer av denne bibeloversettelsen ble trykt i Italia for at den skulle kunne bli distribuert i hele Russland og alle de andre landene der russisk blir talt. Denne bibelutgaven inneholder Makarios’ oversettelse av det meste av De hebraiske skrifter, Pavskijs oversettelse av Salmene og den ortodokse kirkes synodalautoriserte oversettelse av De greske skrifter.
I januar i år ble den presentert på en pressekonferanse i St. Petersburg. (Se rammen på side 26.) Denne nye bibelen vil avgjort opplyse og oppbygge russiske lesere.
Utgivelsen av denne bibeloversettelsen er altså en religiøs og litterær triumf! Den er også en trosstyrkende påminnelse om sannheten i det som står i Jesaja 40: 8: «Det grønne gress har tørket bort, blomsten har visnet; men vår Guds ord vil bestå til uavgrenset tid.»
[Ramme/bilde på side 26]
Bibel rost av kritikere
«ENDA en litterær kulturskatt presenteres: Makarios-bibelen.» Med denne innledningen kunngjorde avisen Komsomolskaja Pravda at Makarios-bibelen var utgitt.
Etter at avisen hadde nevnt at det først var for omkring «120 år siden» at Bibelen forelå på russisk, sa den: «I mange år var kirken imot at hellige bøker skulle oversettes til et språk som var lett å forstå. Etter at kirken hadde forkastet en rekke oversettelser, godkjente den til slutt en av dem i 1876, og den ble kjent som synodaloversettelsen. Den ble imidlertid ikke tillatt som kirkebibel. Den eneste bibelen som fram til denne dag er blitt godtatt der, er den slaviske.»
Avisen Sankt-Petersburgskoje Etsjo pekte også på verdien av at Makarios-bibelen var utgitt, og sa: «Autoritative filologer fra St. Petersburg statsuniversitet, Herzen pedagogiske universitet og statsmuseet for religionshistorie gav denne nye utgaven av Bibelen høy karakter.» Avisen sa om det at Makarios og Pavskij hadde oversatt Bibelen til russisk i første halvdel av forrige århundre: «Fram til da kunne man i Russland lese Bibelen bare på slavisk, et språk som bare de geistlige forstod.»
Det at Jehovas vitner utgav Makarios-bibelen, ble kunngjort på en pressekonferanse i St. Petersburg tidligere i år. Den lokale avisen Nevskoje Vremja skrev: «Autoritative fagfolk . . . la vekt på at utgaven skulle aktes som noe av enorm betydning i kulturlivet i Russland og St. Petersburg. Uansett hva man synes om denne religiøse organisasjonens virksomhet, må utgivelsen av denne hittil ukjente bibeloversettelsen utvilsomt sies å være til stort gagn.»
Alle som elsker Gud, gleder seg når hans skrevne Ord blir gjort tilgjengelig på et språk som alminnelige mennesker kan lese og forstå. Bibelelskere overalt gleder seg over at millioner av russisktalende mennesker verden over kan få lese en bibeloversettelse til.
[Bilde]
På denne pressekonferansen ble det bekjentgjort at Makarios-bibelen var utgitt
[Bilde på side 23]
Det russiske nasjonalbiblioteket, der den skjulte skatten ble funnet
[Bilde på side 23]
Peter den store prøvde å få Bibelen utgitt på russisk
[Rettigheter]
Corbis-Bettmann
[Bilde på side 24]
Gerasim Pavskij, som bidrog til at Bibelen ble oversatt til russisk
[Bilde på side 25]
Arkimandritten Makarios, som den nye russiske bibelen er oppkalt etter