De stod fast under nazistenes okkupasjon av Nederland

HOLOCAUSTMUSEET i USA (The United States Holocaust Memorial Museum, USHMM) har verdens største samling av gjenstander og filmer som dokumenterer de forbrytelsene som ble begått av nazistene under den annen verdenskrig. Siden museet åpnet for offentligheten i 1993, har omkring tolv millioner sett denne utstillingen i Washington, D.C., som får stadig flere besøkende.

Museets utstillinger omfatter også en del dokumentasjon av den intense forfølgelsen som Jehovas vitner ble utsatt for under naziregimet. I tillegg til de permanente utstillingene har museet presentert en serie spesielle programmer om Jehovas vitner. Disse programmene har framhevet konkrete eksempler på Jehovas vitners standhaftighet og kompromissløshet. Den 8. april 1999 stod museet bak en spesiell presentasjon som het «Jehovas vitner i Nederland under nazistenes okkupasjon». Den ble holdt i museets to store auditorier.

Programmet begynte med innledende bemerkninger av Sara Jane Bloomfield, museets direktør. Bloomfield gav uttrykk for oppriktig interesse for Jehovas vitners historie. I et intervju med Våkn opp! forklarte hun at det er mye som blir gjort for å gjøre folk mer oppmerksom på Jehovas vitners kompromissløshet under forfølgelse. «Slike arrangementer som dette blir annonsert på samme måte som alle andre viktige programmer som blir holdt på museet,» sa hun.

Det var en rekke historikere til stede som deltok i programmet den kvelden. En av dem var dr. Lawrence Baron, som er professor i tysk og jødisk nåtidshistorie ved San Diego statsuniversitet. I sitt foredrag sa han at «Jehovas vitner på en beundringsverdig måte motsatte seg enhver delaktighet med Det tredje rike». Han bemerket at Jehovas vitner «satte sin tro på Gud høyere enn kravene fra nazistaten. For dem var dyrkelsen av Hitler som leder en verdslig form for tilbedelse, og de nektet å bifalle forherligelsen av ham ved å foreta nazihilsenen eller si ’heil Hitler’. . . . Siden Gud hadde gitt dem befaling om at de skulle elske sin neste og ikke drepe andre, nektet de militærtjeneste . . . Når Det tredje rike gav ordre om at de skulle slutte å holde sine religiøse møter, pleide de å svare: ’Vi må lyde Gud mer enn mennesker’». Mange Jehovas vitner fra flere europeiske land ble av den grunn satt i konsentrasjonsleir, torturert og til og med henrettet.

Holocaustmuseet innbød nederlandske forskere og en gruppe overlevende til å komme med eksempler på den forfølgelse som nazistene utsatte Jehovas vitner for i Nederland. Den 29. mai 1940, kort tid etter at nazistene hadde okkupert Nederland, ble Jehovas vitner forbudt i det landet. Det var omkring 500 vitner der på den tiden. I månedene som fulgte, ble flere hundre av dem arrestert. I et forsøk på å få dem til å røpe navnene på andre Jehovas vitner torturerte myndighetene dem som ble arrestert. Da krigen sluttet, var over 450 Jehovas vitner blitt arrestert. Av disse døde over 120 som en direkte følge av forfølgelsen.

En nederlandsk forsker fortalte at Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Nederland i sitt arkiv har «mer enn 170 videointervjuer og 200 skrevne livshistorier der Jehovas vitner i Nederland som overlevde holocaust, forteller om det de opplevde. Alt sammen viser at det som motiverte vitnene, var deres kjærlighet til Gud og til deres neste».

Flere av talerne la vekt på at i motsetning til andre grupper som nazistene var ute etter, kunne de fleste Jehovas vitner ha fått friheten tilbake ved bare å undertegne en erklæring der de fraskrev seg sin tro. Men både talerne og de som ble intervjuet, forklarte at de aller fleste Jehovas vitner traff et rasjonelt og velinformert valg om å bli forfulgt framfor å inngå kompromiss. Noen få personer undertegnet erklæringen fordi de ville bryte forbindelsen med Jehovas vitner.

Det var enkelte som undertegnet erklæringen uten å være klar over hva de gjorde. Disse var aldri innstilt på å gi avkall på sin gudsdyrkelse. Noen få følte at det var moralsk riktig av dem å villede sine forfølgere for å oppnå frihet og vende tilbake til sin forkynnervirksomhet. På et tidspunkt etter løslatelsen skjønte de at uansett hva motivet deres hadde vært, så hadde det vært galt av dem å undertegne erklæringen.

Deres dårlige dømmekraft førte ikke til at deres egne møtte dem med en kald skulder. Da de kom tilbake til sitt hjem og sin menighet, fikk de åndelig hjelp. Et brev fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Nederland i juni 1942 fikk vitnene i landet til å forstå hvilke omstendigheter som hadde fått noen til å undertegne erklæringen, og oppfordret dem til å behandle dem på en barmhjertig måte. Selv om landet fremdeles var okkupert av nazistene, var disse tidligere fangene snart ute i forkynnelsesarbeidet igjen, noe som var forbundet med stor fare. Noen av dem ble arrestert for andre gang. En av dem ble til og med henrettet fordi han nektet å delta i militær virksomhet.

Til tross for mange lidelser og flere år med anstrengende og farlig undergrunnsarbeid økte antall Jehovas vitner i Nederland fra cirka 500 i 1940 til over 2000 da nazistenes styre tok slutt i 1945. Det mot og den besluttsomhet disse vitnene viste for å adlyde Gud, er et stort vitnesbyrd den dag i dag.

[Bilde på side 25]

Forskere talte til forsamlingen

[Bilde på side 25]

Et intervju med nederlendere som overlevde holocaust