Synlige beviser for holocaust
VED INNGANGEN TIL EN UTSTILLING SOM avdekker et av menneskehetens mørkeste kapitler, kan det virke underlig å finne følgende bibelsitat inngravert i stein: «Dere er mine vitner.» Men dette er kanskje et passende sted for et bibelsitat, iallfall for dette spesielle verset. — Jesaja 43: 10.
Holocaust-museet i Washington, D.C., som ble innviet den 22. april 1993, står som en sterk og nøktern påminnelse om hvordan amoralske demagoger misbrukte teknologien til å frambringe et uhyggelig dødsmaskineri. Den lange listen over forsvarsløse ofre som ble myrdet under nazistenes tyranni, er skremmende. Den omfatter omkring seks millioner jøder og millioner av andre mennesker, deriblant polakker, slavere, Jehovas vitner, sigøynere, homoseksuelle og arbeidsudyktige.
En omvisning som vil bli husket
Omvisningen begynner i en kald, grå stålheis som fører de besøkende fra «Vitnesbyrdets hall» i første etasje og opp til fjerde etasje. Derfra vandrer de nedover i etasjene, forbi montasjer som viser nazistenes propaganda, hvordan Hitler kom til makten, hvordan ofrene ble tatt til fange, og til slutt hvordan de overlevende ble løslatt fra dødsleirene. Til slutt havner de i «Minnehallen», hvor det brenner en evig flamme. Både vitnesbyrd fra øyenvitner, fotografier og levende bilder, musikk og tegninger bidrar til å beskrive denne forferdelige tiden.
De besøkende får se tre avdelinger av denne meget realistiske og overveldende, permanente utstillingen. Noen av de mest redselsfulle montasjene er skjult bak litt over én meter høye skjermvegger som barn ikke kan se over.
Et lærerikt museum
Museets forskningsinstitutt disponerer også et omfattende bibliotek og arkiv. Det vil også tjene som et internasjonalt senter for studium av konsentrasjonsleirenes redsler. «Vi har til formål å undervise og opplyse offentligheten,» sier dr. Elizabeth Koenig, som er direktør for museets bibliotek. Biblioteket vil ha opplysninger om noen av de minoritetsgruppene som var i konsentrasjonsleirene. «Vi har allerede et rikholdig materiale om Jehovas vitner,» sier hun.
I 1933 satte Hitler i gang en kampanje for å utslette Jehovas vitner. Tusenvis av Jehovas vitner i Tyskland, Østerrike, Polen, det tidligere Tsjekkoslovakia, Nederland, Frankrike og andre land ble transportert til konsentrasjonsleirene. De ble forfulgt utelukkende på grunn av sin tro. To av dem som overlevde fangenskapet, ble invitert til åpningen av museet.
Noen som overlevde
En av de overlevende, Franz Wohlfahrt, som nå er 73 år gammel, kan fortelle at 15 personer i hans nærmeste familie og slekt ble arrestert fordi de var Jehovas vitner. «Sju av dem ble henrettet, de fleste ved halshogging. Én ble gasset i hjel. De øvrige døde i konsentrasjonsleirer og gestapofengsler,» opplyser han.
Trodde han at han selv ville komme levende tilbake fra leirene? Franz sier: «Jeg hadde mine store tvil. Nesten hver dag minnet vokterne meg om at hvis Tyskland tapte krigen, ville de likevel ha nok ammunisjon igjen til å henrette meg.»
Beklager han seg over at han har vært fengslet på grunn av sin religiøse tro? «Nei, langt ifra,» sier Franz, som om det ville være en fornærmelse å antyde at hans standhaftighet ikke var sterkere enn som så. «Vi var alltid glade til sinns. Mange ganger ble jeg stanset av vakter som sa: ’Du smiler fortsatt midt oppe i all denne elendigheten. Hva er i veien med deg?’ Da svarte jeg: ’Jeg har grunn til å smile fordi vi har et håp som strekker seg ut over denne vanskelige tiden — et håp om at Guds rike skal gjenopprette alt og gjøre godt igjen alt det vi må gjennomgå nå.’»
Joseph Schoen, som ble født i 1910, var travelt opptatt med å trykke og distribuere bibelsk litteratur «under jorden» i Østerrike. Han klarte lenge å unngå Gestapo — helt til 1940, da de arresterte ham. Fra 1943 til 1945 ble han stadig truet med dødsstraff. I 1943 plukket leirkommandanten ut Joseph i hele stabens påsyn og ropte: «Holder du deg fremdeles til din Gud, Jehova?»
«Ja, det gjør jeg,» svarte Joseph.
«Da skal hodet ditt rulle!»
I 1945 var Joseph med på dødsmarsjen til Dachau. «Fysisk sett var jeg et vrak,» forteller han. «Men jeg hadde aldri vært så sterk i min tro som jeg var under den marsjen.»
Når han nå ser seg om på museet og tenker på den tiden han var i fangenskap, sier han: «Jeg var ikke redd i det hele tatt den gangen. Jehova gir deg det du trenger, når du trenger det. Du må lære å stole på Jehova og se hvor virkelig han er når situasjonen er som verst. Æren er helt og fullt hans. Ingen av oss var helter. Vi bare stolte på Jehova.»
Museets betydning
«Etter min mening er dette museet av enormt stor betydning,» sier historikeren dr.philos Christine Elizabeth King, som har en ledende stilling ved Staffordshire universitet i Storbritannia. Hun sier videre: «Først og fremst viser det hva som skjedde. Og ved sin eksistens tilbakeviser det påstandene fra dem som sier: ’Dette har aldri skjedd.’ Det finnes så mye bevismateriale og så mange vitner som overlevde konsentrasjonsleirene, og som fortsatt er i live. For det andre er museet et utmerket redskap i undervisningens tjeneste.»
Hun fortsetter: «Og for Jehovas vitner er det av stor betydning å kunne se sine brødre og søstre som har lidd og dødd og gitt sitt liv. Det gjør et spesielt inntrykk å se at deres historie er registrert.»
[Ramme på side 18]
Teksten på søylen lyder slik:
«JEHOVAS VITNER»
«Nazistenes trakassering av Jehovas vitner begynte i 1933. Fordi de nektet å utføre militærtjeneste og ikke ville sverge regimet troskap, ble de ofte anklaget for spionasje og sammensvergelse mot staten. Nazistene tolket vitnenes forutsigelser om et framtidig anarki som revolusjonære trusler og deres profetier om jødenes tilbakevending til Palestina som sionistiske ytringer.
Ikke desto mindre fortsatte vitnene å komme sammen, forkynne og spre litteratur. De mistet sitt arbeid og sine pensjoner og alle statsborgerlige rettigheter, og fra 1937 av ble de sendt til konsentrasjonsleirer. Der ble de av nazistene stemplet som ’frivillige fanger’: Jehovas vitner som fornektet sin tro, kunne nemlig få sin frihet. Ikke én av dem avsverget sin tro.»
[Ramme på side 19]
«Det er en viktig historie å berette»
«Jehovas vitners historie er blant de mest bemerkelsesverdige. På grunn av sine religiøse oppfatninger var de et av de første trossamfunn som ble forbudt . . . av den tyske naziregjering i 1933. Dette skyldtes simpelthen at de følte seg forpliktet til å lyde en høyere lov, Guds lov. Som en følge av dette ble de forfulgt like ubarmhjertig som jøder og sigøynere og plassert i konsentrasjonsleirer hvor mange av dem mistet livet.
Det er en viktig historie å berette. Den mest tragiske siden ved den var kanskje det som skjedde med Jehovas vitners barn. Når deres far ble ført til en leir og deres mor ble arrestert, ble de gjerne plassert i bakerste rekke på skolen, sammen med jødiske barn og sigøynerbarn. Hvis barna ikke var villige til å hilse med ordene ’Heil Hitler!’ eller på andre måter gjøre knefall for nazistaten, ble de klassifisert som ungdomsforbrytere utelukkende for sin tros skyld. Og disse barna måtte naturligvis ikke bare svi på grunn av sine foreldres angivelige og påståtte forbrytelser, som var samvittighetshandlinger, men også på grunn av at de var deres barn.» — Dr. Sybil Milton, museets overordnede historiker.
[Bilde på side 16]
Jakker med den lilla trekanten som identifiserte Jehovas vitner i konsentrasjonsleirene
[Bilde på side 17]
Franz Wohlfahrt (til venstre) og Joseph Schoen, som overlevde. Her sammen med historikeren dr.philos. Christine King ved den delen av utstillingen som kalles «Ofrene»
[Bilde på side 17]
I godsvogner som denne ble Wohlfahrt og Schoen fraktet til konsentrasjonsleirene
[Bilde på side 18]
Over: Eksfangene Wohlfahrt (til venstre) og Schoen ved den historiske videofilmen «Statens fiender», som blant annet omhandler Jehovas vitner
[Bilde på side 18]
Under: Maria og Franz Wohlfahrt ved en montasje som blant annet omfatter bibelen til Johann Stossier, Marias bror. «Johann klarte på en eller annen måte å holde den skjult en god stund før den ble oppdaget,» sier Franz. «Bibelen var den eneste eiendelen som ble sendt tilbake til hans mor etter at han var blitt henrettet»
[Bilde på side 18]
Ved siden av den utstilte bibelen står følgende tekst: «Denne bibelen tilhørte Johann Stossier, et av Jehovas vitner som satt i fangenskap i Sachsenhausen konsentrasjonsleir. Stossier døde like før sovjetiske styrker befridde dem som satt i leiren»
[Bilde på side 19]
«Vernet om sivilisasjonen er sannelig skrøpelig,» sa den amerikanske presidenten, Bill Clinton, ved museets innvielse. «Holocaust minner oss for bestandig om at kunnskap atskilt fra verdier bare kan tjene til å forsterke det menneskelige mareritt, og at et hode uten hjerte ikke kan kalles menneskelig»