Et nytt besøk på den røde planeten

To «detektiver» fra jorden er blitt sendt til Mars, naboen vår i solsystemet. De ble sendt for å gi svar på noen grunnleggende spørsmål om denne røde planetens geologiske fortid og også dens nåværende tilstand.

HELT fra de tidligste tider av har Mars satt den menneskelige fantasi i sving. Våre forfedre følte at det måtte være noe uvanlig med det klare, røde himmellegemet som beveget seg over nattehimmelen i utakt med stjernene. De gamle babylonerne, grekerne og romerne oppkalte planeten etter sine krigs- og dødsguder uten å være klar over at dens rødlige farge bare vitnet om en overflate dekket med støv av jernoksid.

I og med at astronomer i nyere tid har rettet stadig kraftigere teleskoper mot vårt solsystem, har de ikke kunnet unngå å legge merke til at vår rødlige nabo har årstider, islagte poler og andre trekk som minner om jorden. Det 20. århundrets første undersøkelser av Mars ble foretatt av en rekke romsonder, eller romfartøyer, innbefattet satellitter og landingsfartøyer, som ble skutt opp av Sovjetunionen og USA. Så kom prosjektet «Mars Pathfinder», som i juli 1997 fanget oppmerksomheten til millioner av fjernsynsseere.a

Satellitten Mars Global Surveyor er for tiden i ferd med å samle data om den røde planeten. Selv om man gjennom disse prosjektene har tilegnet seg en masse viten, gjenstår det fremdeles mange grunnleggende spørsmål angående Mars.

Hvor er vannet?

Noe som går igjen i disse spørsmålene, er vann. Forskere tenker seg at Mars en gang i fortiden var svært forskjellig fra det planeten er i dag. De beskriver den som en planet som hadde et varmere klima, fuktig luft og rennende elver som snodde seg gjennom landskapet. Men på en eller annen måte forsvant vannet, og det som ble igjen, var en tørr, støvet og forblåst klode, som får selv ørkenene her på jorden til å virke frodige. Hvor ble det av vannet? Hvor kan man nå finne vann på Mars, og i hvilken form? Hvordan virker vann inn på været og klimaet på Mars?

«Det er rene detektivarbeidet,» sier Norman Haynes, en tidligere leder for Mars Exploration ved NASAs Jet Propulsion Laboratory i Pasadena i California. «Det som er kunsten, er å finne ut hva som hendte med vannet på Mars.» Forskerne håper at de snart finner et svar. For gradvis å oppklare mysteriet med Mars planlegger forskere å sende opp robotsonder cirka annet hvert år, når jorden og Mars er i en gunstig posisjon i forhold til hverandre.

Det siste «detektivparet» blant slike sonder? En værsatellitt og en «kjemiker-robot» som kommer til å gi forskerne bedre innsikt i grunnen under overflaten på Mars. Navnene deres: Mars Climate Orbiter og Mars Polar Lander.

På vei til Mars

Den 11. desember 1998 ble Mars Climate Orbiter skutt opp fra Kennedy Space Center i Cape Canaveral i Florida og begynte sin ni måneder lange ferd til Mars. Planen var at satellitten skulle komme inn i en bane 400 kilometer over Mars’ overflate. Derfra skulle den overvåke atmosfæren, trekk ved overflaten og isen ved polene. Observasjonene skulle pågått i et helt Mars-år — det vil si 687 jorddøgn.

Den 23. september — den dagen da værsatellitten etter planen skulle ha begynt å observere Mars — opplyste forskere ved NASAs Jet Propulsion Laboratory at de hadde mistet kontakten med den. «Vi tror at romsonden kom inn i en lavere høyde enn vi hadde regnet med,» opplyste Richard Cook, prosjektleder for oppdraget. «Det vil sannsynligvis si at oppdraget er mislykket.» Værsatellittens oppgave skulle være å overvåke de forandringer på planetens overflate som årstidene forårsaker, og gi forskerne en viktig pekepinn med hensyn til planetens klima i fortiden.

Forskerne håper at ikke alt er gått tapt. Det er fordi den andre romsonden — Mars Polar Lander — er på vei til Mars. Den ble skutt opp den 3. januar 1999, og det er planen at den skal nå fram til Mars i begynnelsen av desember i år. Hvor bør denne sonden lande for å kunne gi best resultater?

Hvor skal den lande?

Husk at spørsmålet om vann står sentralt i utforskningen av Mars. Hvor på Mars er det ideelt å studere vann? Her på jorden studerer man vær, klima og vannets kretsløp ved å sammenligne resultatene av tusenvis av studier som er foretatt hver for seg. Man gjør bruk av mange forskjellige instrumenter og foretar studiene på mange forskjellige steder. Men utforskning av andre planeter krever en mye mer selektiv framgangsmåte. Ettersom det er så sjelden at forskere får en mulighet til å studere Mars fra overflaten, må de grundig overveie hvilke instrumenter de skal sende, og hvor de skal sende dem.

Polarområdene er helt forskjellige fra det steinete slettelandskapet og tidligere elveleiet der Mars Pathfinder landet for to år siden, men de er ideelle til studium av klimaet på Mars. Det er i polarområdene at forskjellen på årstidene er størst. Man mener at periodiske støvstormer legger fra seg et tynt lag med støv i disse områdene. Når vinteren kommer, fryser støvet under karbondioksid og vannis. Med tiden har det bygd seg opp mange lag. «I disse lagene ligger vitnesbyrd om [Mars’] klimatiske historie bevart,» sier Ralph Lorenz ved Arizona universitet. Eksperter tror at utforskningen av denne nye teorien kommer til å være et viktig skritt for Mars-forskningen. Hvordan det? Hva skal romsonden gjøre etter at den har landet?

Undersøkelser under overflaten

Romsonden er en edderkopplignende maskin som rager en meter over bakken, og som er konstruert med tre ben og også en to meter lang robotarm med en graver i enden. Sondens oppdrag begynner før den treffer bakken på Mars. Like før den når den røde planetens atmosfære, kommer den til å utløse to mikrosonder omgitt av hvert sitt varmeskjold på størrelse med en basketball.

Lik prosjektiler kommer disse varmeskjoldene til å fare i fritt fall mot overflaten og treffe bakken med en hastighet på 700 kilometer i timen. De er konstruert slik at de deler seg når de treffer bakken, og da vil de to mikrosondene frigjøres og trenge en hel meter ned i bakken. Så snart sondene er kommet ned i grunnen, kommer de til å utløse små boremaskiner og begynne å ta prøver og analysere den kjemiske oppbyggingen av grunnen på Mars. Det primære målet med dette vil være å finne frossent vann, som kan ligge skjult der nede.

Kort tid etter at mikrosondene har truffet bakken, kommer hovedsonden etter. Den blir imidlertid bremset med fallskjerm før den lander. Sonden er utstyrt med kameraer og følere som er konstruert for å kartlegge terrenget og overvåke været på Mars. Den kommer til å ta bilder både på veien ned og etter at den har landet på bakken. Ved hjelp av en mikrofon som er festet til sonden, kommer det første opptaket av lyden av vinden på Mars til å bli foretatt. Planen er at sonden skal være aktiv i 90 dager etter at den har landet.

En sterk trang til å utforske

Det vil selvfølgelig ta forskerne mange år å studere og analysere de dataene som blir samlet gjennom dette oppdraget, som er en del av et 16 år langt prosjekt som tar sikte på å lære mer om Mars. Foruten NASA er også europeiske, japanske og russiske romfartsorganisasjoner med på dette prosjektet. Forskerne håper at de i framtidige oppdrag vil kunne hente prøver av grunnen på Mars, slik at disse kan bli analysert i laboratorier her på jorden. Det kan kanskje bidra til at de til slutt finner svar på spørsmålet om hva som skjedde med klimaet på Mars, vår røde naboplanet.

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 15]

Oppstod livet på Mars?

Meteorsteinen ALH84001 — som man tror stammer fra Mars — ble oppdaget i Antarktis i 1984. Noen forskere ved NASAs Johnson Space Center og Stanford universitet opplyste i august 1996 at steinen, som er på størrelse med en potet, inneholder indisier, men ikke klare beviser, for liv på Mars — organiske forbindelser, mineralavleiringer og fossile mikrober. Man antydet med dette at livet på jorden kan ha oppstått på Mars.

Men omtrent alle i det vitenskapelige miljø er nå enige i at denne meteorsteinen ikke er noe håndfast bevis for at livet oppstod på Mars. William Schopf ved California universitet i Los Angeles sa: «Jeg mener det er svært usannsynlig at de [forskerne] har funnet rester av biologisk aktivitet.» I tråd med dette sa Ralph P. Harvey ved Case Western Reserve universitet: «Selv om liv på Mars er en tanke som appellerer til så mange av oss, inneholder ALH[84001] trolig ikke noe bevis for det.»b

[Fotnote]

[Ramme/bilder på sidene 16 og 17]

Førti år med Marsforskning

◼ I 1960 sendte Sovjetunionen opp de første romsondene med Mars som mål. Sondene kom ikke i bane.

◼ Den 14. juli 1965 passerte sonden Mariner 4 fra USA Mars og sendte bilder og målinger til jorden.

◼ I 1971 ble en kapsel frakoblet den sovjetiske sonden Mars 3, og kapselen foretok den første myke landingen på Mars. Det samme året kom den amerikanske sonden Mariner 9 fram til Mars og tok bilder av det meste av planetens overflate. Mariner 9 tok også bilder av planetens to små måner, Phobos og Deimos.

◼ I 1976 landet to amerikanske romsonder, Viking 1 og Viking 2, på Mars. Sondene var i aktivitet i mange år og utførte kompliserte eksperimenter.

◼ I 1988 skjøt sovjetiske forskere opp to romsonder, Phobos 1 og Phobos 2, til Mars. Phobos 1 mislyktes under sin ferd, men Phobos 2 kom fram til Mars og sendte tilbake data i flere dager.

◼ I 1992 skjøt USA opp romsonden Mars Observer, som mislyktes i sitt oppdrag.

◼ Sonden Mars Pathfinder, som hadde med seg miniroveren Sojourner, landet den 4. juli 1997 på Mars. Det ble sendt enestående fargebilder fra den røde planetens overflate.

[Bilder]

Mariner 4

Et av landingsfartøyene fra Viking

Phobos 2

[Bilde på side 15]

Mars Climate Orbiter

[Bilde på side 15]

Mars Polar Lander

[Bilde på sidene 16 og 17]

Panorama av landskapet på Mars, tatt av sonden Mars Pathfinder

[Bilderettigheter på side 14]

Side 15: Meteorstein: NASA-foto; bakgrunn: NASA/U.S. Geological Survey; satellitt og landingsfartøy: NASA/JPL/Caltech

Sidene 16 og 17: Landskap, Mariner 4, Viking landingsfartøy: NASA/JPL/Caltech; planet: NASA-foto; Phobos 2: NASA/National Space science Data Center