Et mangfold — helt avgjørende for livet

I 1840-ÅRENE passerte Irlands befolkning åtte millioner, og landet ble dermed det tettest befolkede landet i Europa. Irlendingene levde hovedsakelig av poteter, og det ble dyrket mest av en bestemt sort som ble kalt lumpers.

I 1845 satte bøndene som vanlig sine lumpers-poteter, men tørråte ødela nesten hele avlingen. «Det meste av Irland klarte seg dette vanskelige året,» skrev Paul Raeburn i boken The Last Harvest—The Genetic Gamble That Threatens to Destroy American Agriculture. «Katastrofen kom det neste året. Bøndene hadde ikke noe annet valg enn å sette de samme potetene igjen. De hadde ingen andre sorter. Potetene ble nok engang rammet av tørråte, og denne gang mye kraftigere. Lidelsene var ubeskrivelige.» Historikere anslår at nærmere en million mennesker døde av sult, mens 1,5 millioner andre utvandret, i første rekke til USA. De som ble igjen, led under knugende fattigdom.

I Andesfjellene i Sør-Amerika dyrket bøndene mange potetsorter, og bare noen av sortene ble rammet av tørråte. Sykdommen gikk derfor ikke som noen farsott der. Det er tydelig at mangfold når det gjelder plantearter, og også når det gjelder sorter innenfor artene, beskytter mot sykdommer. Det å dyrke bare én form for nyttevekst strider mot en slik grunnleggende overlevelsesstrategi og gjør plantene mer utsatt for sykdommer og skadedyr, som kan redusere avlingen for et helt område. Det er derfor mange bønder er nødt til å gjøre hyppig bruk av plantevernmidler, selv om slike kjemikalier ofte er skadelige for miljøet.

Så hvorfor bytter bøndene ut sine mange lokale plantesorter med én enkelt sort? Vanligvis på grunn av økonomisk press. Det å så én bestemt type vekst tilsier lettere innhøsting, et mer attraktivt produkt, mindre svinn og høyere produktivitet. Denne trenden begynte for alvor i 1960-årene i og med det som skulle bli betegnet som den grønne revolusjon.

Den grønne revolusjon

Gjennom storstilte kampanjer ført an av myndighetene eller fagorganisasjoner ble bønder i sultrammede land overtalt til å erstatte sine forskjellige matvekster med bestemte, høytytende kornslag, særlig ris og hvete. Disse «mirakelkornslagene» ble hyllet som løsningen på sulten i verden. Men de var ikke billige — såkornet kostet opptil tre ganger mer enn det vanlig såkorn kostet. Avkastningen avhang også sterkt av kjemikalier, innbefattet kunstgjødsel, for ikke å snakke om dyrt utstyr, for eksempel traktorer. Men med statlige subsidier bredte den grønne revolusjon om seg. «Selv om den har reddet millioner fra å sulte, er [den] nå i ferd med å true verdens matvareforsyning,» sier Raeburn.

Selv om den grønne revolusjon har gitt kortsiktige fordeler, kan den også i virkeligheten ha ført til varige skader. Monokulturer ble vanlige over hele kontinenter — mens en intensiv bruk av kunstgjødsel satte fart i veksten av ugress, og insektmidler utryddet ikke bare skadedyrene, men også de nyttige insektene. På rismarkene drepte giftige kjemikalier fisk, reker, krabber, frosker og spiselige urter og villplanter — for det meste verdifulle, supplerende fødemidler. Kontakt med kjemikalier førte også til forgiftninger blant bønder.

En lærer ved instituttet for biologi ved Det åpne universitet i Storbritannia, dr. Mae-​Wan Ho, skrev: «Det er nå et ubestridelig faktum at monokulturer som har vært i bruk siden den ’grønne revolusjon’, har hatt en ugunstig virkning på det biologiske mangfold og matvareforsyningen verden over.» Ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk er 75 prosent av det genetiske mangfold som var representert ved nyttevekster for hundre år siden, nå gått tapt, hovedsakelig på grunn av industrielle jordbruksmetoder.

Et skrift som blir utgitt av Worldwatch Institute, peker på at «den økologiske risiko vi løper ved å anta genetisk ensformighet, er uhyre stor». Hvordan blir denne risikoen holdt i sjakk? Det trengs landbruksforskere og bruk av kraftige kjemikalier, samt finansieringsordninger for bønder. Men dette utgjør ingen garanti. Genetisk ensformighet var medvirkende årsak til en ødeleggende maissykdom i USA og til at to millioner mål med ris i Indonesia gikk tapt. Men i de senere årene har en ny landbruksrevolusjon begynt, en som innebærer manipulering med livet på et mer fundamentalt plan — genet.

Genrevolusjonen

Studiet av genetikk har gitt opphav til en ny lukrativ industri kalt bioteknologi. Som navnet antyder, kombinerer den biologi og moderne teknologi, og det gjør den ved hjelp av slike teknikker som genteknologi. Noen av de nye såkalte bioteknologiske selskapene har spesialisert seg på landbruk og arbeider febrilsk for å ta patent på frø av planter som gir stor avkastning, som er sykdomsresistente, som tåler tørke og frost, og som reduserer behovet for å bruke skadelige kjemikalier. Det ville vært høyst gagnlig om man kunne oppnå slike mål. Men noen har stilt seg svært skeptiske til genmodifiserte planter.

«I naturen dannes det genetisk mangfold innenfor visse grenser,» sier boken Genetic Engineering, Food, and Our Environment. «En rose kan krysses med en annen slags rose, men en rose kan aldri krysses med en potet. . . . Genteknologi innebærer derimot vanligvis at det blir tatt gener fra en art og ført inn i en annen art i et forsøk på å overføre en egenskap eller et karaktertrekk som er ønskelig. Dette kan for eksempel innebære å velge et gen som fører til produksjon av et kjemisk stoff med frosthindrende egenskaper, fra en arktisk fisk (for eksempel flyndre) og overføre det til en potetplante eller jordbærplante for at den skal tåle frost. Det er nå mulig å spleise planter med gener som blir tatt fra bakterier, virus, insekter, dyr og til og med mennesker.»a Kort sagt kan vi derfor si at bioteknologi gjør det mulig for mennesker å bryte igjennom de genetiske murene som skiller de forskjellige artene.

I likhet med den grønne revolusjon bidrar det som noen kaller genrevolusjonen, til problemet med genetisk ensformighet. Noen sier til og med at dette problemet forverres ved at genetikerne kan gjøre bruk av teknikker som kloning og vevskultur, prosesser som frambringer helt identiske kopier, eller kloner. Mange er derfor fortsatt bekymret for at det biologiske mangfold brytes ned. Men genmodifiserte planter reiser også nye spørsmål, for eksempel hvilken virkning de kan ha på oss og miljøet. «Vi farer i blinde inn i en ny, bioteknologisk epoke i landbruket med store forhåpninger, få begrensninger og lite begrep om mulige konsekvenser,» sier vitenskapsskribenten Jeremy Rifkin.b

Men muligheten til å manipulere liv på et genetisk plan utgjør en potensiell gullgruve, så det er stor konkurranse blant selskapene om å ta patent på nye frø og andre genmodifiserte organismer. I mellomtiden fortsetter planter å bli utryddet i stort tempo. Som nevnt har noen myndigheter og private institusjoner opprettet frøbanker med tanke på å hindre en katastrofe. Vil disse bankene kunne sikre at framtidige generasjoner kommer til å ha et bredt utvalg av planter som de kan så og høste?

Frøbanker — en forsikring mot utryddelse?

Den botaniske hagen Royal Botanic Gardens i Kew i England har gitt seg i kast med det den har hyllet som «et av de største internasjonale bevaringsprosjektene som noen gang er blitt satt i gang» — Millennium Seed Bank Project. Hovedformålene med dette prosjektet er (1) å samle og bevare 10 prosent — over 24 000 arter — av jordens frøbærende planter innen år 2010 og (2) i god tid før dette samle og bevare frø fra alle planter som er naturlig hjemmehørende i Storbritannia. Andre land har også opprettet frøbanker, eller genbanker, som de noen ganger blir kalt.

Biologen John Tuxill sier at minst 90 prosent av de flere millioner frøene som blir lagret i frøbanker, er verdifulle mat- og andre nyttevekster, for eksempel hvete, ris, mais, durra, poteter, løk, hvitløk, sukkerrør, bomull og soyabønner og andre bønnesorter, for å nevne noen. Men frø er levende organismer som bare holder seg levedyktige så lenge deres indre energireserver varer. Så hvor pålitelige er frøbankene?

Svakheter ved frøbankene

Driften av frøbankene koster penger — til sammen omkring 300 millioner dollar årlig, ifølge Tuxill. Men han understreker at selv dette beløpet kanskje ikke er tilstrekkelig, for «bare 13 prosent av de frøene som blir lagret i genbanker, befinner seg i veldrevne anlegg med muligheter for langvarig lagring». Frø som blir lagret på en dårlig måte, holder seg ikke lenge. For at neste generasjon med frø kan bli høstet, må en derfor ikke la det gå for lang tid før en sår frøene, ellers vil frøbankene bli til «likhus». Dette er selvfølgelig arbeidskrevende, noe som bare gjør tingene verre for anlegg som allerede har en presset økonomi.

Boken Seeds of Change—The Living Treasure sier at frøbanklaboratoriet i Colorado i USA (National Seed Storage Laboratory) har «hatt atskillige problemer, deriblant strømstans, ødelagt kjøleutstyr og underbemanning, og dette har ført til at en er blitt sittende med store, kaotiske hauger med frø som ikke er blitt katalogisert». Frøbanker blir også berørt av politiske omveltninger, økonomiske nedgangstider og naturkatastrofer.

Langvarig lagring skaper også andre problemer. I sine naturlige omgivelser har planter en begrenset, men viktig evne til å tilpasse seg, og det gjør at de kan stå imot sykdommer og andre ting de blir utsatt for. Men i det beskyttede miljøet i en frøbank kan de etter noen generasjoner miste noe av denne tilpasningsevnen. Hvis de derimot blir lagret på en god måte, kan frø fra mange planter holde seg i flere hundre år før de trenger å bli sådd på nytt. Til tross for de begrensningene og den usikkerhet som knytter seg til frøbanker, gjenspeiler deres eksistens en økende bekymring for menneskehetens matvekster.

Det beste en kan gjøre for å hindre at planter blir utryddet, er selvfølgelig å beskytte deres naturlige omgivelser og igjen begynne å dyrke mange forskjellige arter og sorter. Men for å kunne gjøre det trenger vi å «gjenopprette likevekten mellom menneskers behov og naturens behov». Men hvor realistisk er det å tro at menneskene kommer til å «gjenopprette likevekten» i forhold til naturen, så lenge de med en nærmest religiøs iver streber etter industriell og økonomisk framgang? Selv landbruket er, som vi har sett, blitt en del av den høyteknologiske og markedsstyrte storfinansens verden. Det må finnes en annen løsning.

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 7]

Bonden — en «truet art»?

«Siden 1950 har antall personer beskjeftiget i landbruket falt drastisk i alle industriland og i noen områder med mer enn 80 prosent,» sier bladet World Watch. I USA er det for eksempel nå færre bønder enn det er innsatte i fengslene. Hva er årsak til denne flukten fra landbruket?

Viktige faktorer er minkende inntekt, økende gjeld, større fattigdom og økt mekanisering. I 1910 fikk bønder i USA omkring 40 cent av hver dollar som forbrukerne brukte på mat, men i 1997 var bøndenes andel skrumpet inn til omkring 7 cent. World Watch sier at en hvetebonde «bare får seks cent av den dollaren som blir betalt for et brød». Det betyr at kundene betaler nesten like mye for det papiret som brødet er pakket inn i, som de betaler til bonden for hveten. I utviklingslandene er bøndene enda verre stilt. En bonde i Australia eller Europa har kanskje mulighet til å ta opp et lån i en bank for å klare seg gjennom et dårlig år; en vestafrikansk bonde får kanskje ingen mulighet til å prøve på nytt. Det er ikke sikkert at han i det hele tatt overlever.

[Bilder på side 7]

«Monokulturer som har vært i bruk siden den ’grønne revolusjon’, har hatt en ugunstig virkning på det biologiske mangfold og matvareforsyningen verden over.» — Dr. Mae-Wan Ho

[Rettigheter]

Bildet i bakgrunnen: Det amerikanske landbruksdepartement

Centro Internacional de Mejoramiento de Maíz y Trigo (CIMMYT)

[Bilder på side 8]

Millennium Seed Bank i England tar vare på verdifulle plantefrø

[Rettigheter]

© Trustees of Royal Botanic Gardens, Kew