Hvorfor jeg forlot sirkuset

FORTALT AV MARCELO NEÍM

JEG ble født i Montevideo i Uruguay. Selv om foreldrene mine var gudfryktige, tilhørte de ikke noe religionssamfunn. Moren min døde i en ulykke da jeg var omkring fire år gammel, og jeg vokste opp hos noen slektninger. De forsøkte å innprente moralske prinsipper i meg. Da jeg var 20 år, bestemte jeg meg for å legge ut på en reise for å bli bedre kjent med forskjellige land og kulturer.

I Colombia begynte jeg å arbeide som assistent ved forskjellige sirkuser. Jeg la merke til hvor glade artistene så ut når publikum applauderte, og jeg fikk et ønske om selv å bli artist. Jeg begynte derfor å øve meg på å framføre et sirkusnummer med en sykkel. Jeg brukte stadig mindre og mindre sykler helt til jeg kunne framføre nummeret på en sykkel som bare var tolv centimeter lang — en av de minste i verden. Den fikk plass i håndflaten min. Jeg begynte etter hvert å oppnå en viss popularitet i store deler av Sør-Amerika. Da jeg var 25 år, kom jeg til Mexico og arbeidet ved flere sirkuser der.

En radikal forandring i livet mitt

Jeg elsket sirkuslivet. Det innebar at jeg reiste mye, overnattet på de beste hoteller og spiste på dyre restauranter. Samtidig følte jeg at livet var tomt, og jeg hadde ikke noe framtidshåp. En ettermiddag ble livet mitt forandret. Sirkusets konferansier gav meg en bok som han hadde fått, og som hadde tittelen «Åpenbaringen — dens store klimaks er nær!»a Etter forestillingen leste jeg i den til langt ut i de små timer. Til tross for at det ikke var lett for meg å forstå boken, ble jeg fascinert av dens forklaring av det skarlagenrøde villdyret og skjøgen i Åpenbaringen. (Åpenbaringen 17: 3 til 18: 8) Da jeg senere rengjorde en campingvogn jeg hadde kjøpt, fant jeg en annen bok som var utgitt av det samme forlaget, Du kan få leve evig på en paradisisk jord.¹ Den var lettere å forstå, og jeg skjønte med én gang at jeg måtte forkynne. Jeg begynte derfor straks å gjøre alle jeg traff, kjent med det jeg hadde lært.

Etter hvert som tiden gikk, følte jeg behov for å ta kontakt med Jehovas vitner. I den boken om Åpenbaringen som min venn hadde fått, stod telefonnummeret til den piken som hadde gitt ham boken, og som var et av Jehovas vitner. Jeg ringte nummeret og snakket med faren hennes. Han innbød meg til et stevne Jehovas vitner skulle ha i Tijuana i Mexico. Jeg ble imponert over den kjærlighet som ble vist der, og ble overbevist om at dette var den sanne religion. På de stedene hvor sirkuset drog, overvar jeg møtene i Rikets sal og fikk litteratur som jeg kunne gi videre når jeg forkynte uformelt.

Det skjedde også noe annet som overbeviste meg enda mer om at jeg var på rett vei. Vitnene innbød meg til høytiden til minne om Kristi død og forklarte hvor viktig det er for de kristne å overvære denne begivenheten. Men sirkuset hadde premiereforestilling den kvelden, og jeg tenkte at det ville være umulig for meg å overvære minnehøytiden. Jeg bad inderlig til Jehova om det, og noe overraskende hendte. To timer før forestillingen skulle begynne, gikk strømmen! Dermed kunne jeg overvære minnehøytiden og dra tilbake til sirkuset og opptre etterpå. For meg virket det som om Jehova hadde besvart min bønn.

En gang delte jeg ut noen traktater mens jeg stod og ventet i en bankkø. En kristen eldste så meg og roste meg for den iver jeg viste. Han oppmuntret meg til å begynne å forkynne på en organisert måte, under ledelse av en menighet. Han forklarte vennlig at jeg måtte foreta visse forandringer i livet mitt for å kunne gjøre det. Samtidig som jeg tenkte over disse forandringene, ble jeg tilbudt en godt betalt jobb ved et sirkus i USA. Hjertet mitt var delt. Jeg ønsket å dra til USA, men hvis jeg tok imot tilbudet, visste jeg ikke om jeg kunne fortsette å følge den kurs i livet jeg nettopp hadde begynt på. Dette var min første prøvelse, og jeg ønsket ikke å skuffe Jehova. Til tross for at de andre artistene reagerte med vantro, forlot jeg sirkuset og fikk etablert meg i en menighet. Jeg klippet det lange håret mitt og gjorde andre endringer i min livsstil, slik at jeg kunne tjene Jehova.

Et tilfredsstillende liv jeg ikke angrer på

I 1997, kort tid før jeg skulle bli døpt som et av Jehovas vitner, ble jeg utsatt for en annen prøvelse. Jeg fikk på nytt anledning til å dra til USA — denne gangen for å opptre i et kjent fjernsynsprogram i Miami. Jeg ville få alle utgiftene dekket. Men jeg ønsket å bli døpt og leve opp til min innvielse til Jehova. Jeg avslo derfor tilbudet, til stor forbauselse for programmets representanter.

Noen har spurt meg om jeg angrer på at jeg forlot sirkuslivet. Svaret mitt er at jeg aldri vil bytte vennskapet med Jehova og kjærligheten til ham med det livet jeg hadde før. Selv om min nye karriere som kristen heltidstjener verken gir meg applaus, berømmelse eller rikdom i denne verden, føler jeg meg ikke lenger tom innvendig. Jeg har et dyrebart håp om å få leve på en paradisisk jord og kunne ta imot min mor i oppstandelsen. — Johannes 5: 28, 29.

[Fotnote]