Noe bedre enn berømmelse i manesjen
Fortalt av Anton Ivanoff
DA JEG var ung, hadde jeg som mål å kunne gjøre det beste sirkusnummer i verden. Jeg ønsket å være i rampelyset, å bli berømt. Årene gikk, og jeg nådde dette målet. Jeg opptrådte for kongene av Romania og av Jugoslavia, presidentene i Tyrkia og i De forente stater og mange andre politiske forgrunnsfigurer. Jeg arbeidet også sammen med mange filmstjerner. Likevel fant jeg senere noe bedre enn den berømmelse jeg oppnådde i manesjen. Men før jeg sier noe mer om det, vil jeg gjerne fortelle litt om mitt liv på sirkus.
Jeg ble født i 1906 i en svært fattig familie. Vi bodde i den lille byen Dragievo midt i Bulgaria. Under den første verdenskrig ble de økonomiske forholdene så ille at foreldrene mine ikke klarte å forsørge de fire søsknene mine og meg. I 1913 ble derfor faren min nødt til å overgi meg til klostret, hvor jeg skulle oppdras som munk.
Jeg ble i klostret i et par år og vartet opp munkene. Jeg stod tidlig opp om morgenen for å ringe med klokken, tenne opp i ovnen og tenne på røkelsen. Etter hvert ble jeg vant til livet i klostret. Munkene sa til meg: «Du kommer til å bli en god munk når du blir voksen.»
Jeg kom så langt at det bare var noen måneder igjen før jeg ble munk. Men tingene forandret seg da min eldre bror, Cristo, kontaktet meg i klostret. Da han fikk høre at jeg hadde tenkt å bli munk, utbrøt han:
«Er du gal? Du har da ikke tenkt å bli munk! Jeg skal komme og få deg bort herfra!» Og da han en natt kom for å hente meg, snek jeg meg bort sammen med ham.
Da jeg til slutt slo meg ned i Sofia, Bulgarias hovedstad, meldte jeg meg på et turnkurs. Jeg gjorde det bra. Sirkusdirektøren fikk høre om meg og kom for å se meg utføre noen øvelser. Han sa:
«Du har talent. Du kan tjene mange penger. Du kan bli en stor stjerne. Du kan få reise og se mange steder.» Dette var noe for en 16 år gammel gutt! Jeg stilte ingen spørsmål — jeg fulgte med ham for å bli sirkusartist.
Sirkuslivet
Jeg arbeidet svært hardt. Jeg var fast bestemt på å bli berømt. Jeg ble tatt ut til å utgjøre toppen på en pyramide av menn, og jeg gikk opp i håndstående der oppe. Dessuten hadde jeg et nummer der jeg hang etter tennene mens jeg holdt to andre. Det varte ikke lenge før jeg var i rampelyset på sirkus.
Sirkuslivet var imidlertid ikke så strålende som jeg hadde trodd det skulle være. Arbeidet var hardt, og det ble en rutine å skulle gjøre det samme om og om igjen — hver dag fra åtte om morgenen til fire om ettermiddagen. Dessuten var det stor konkurranse mellom utøverne. Noen utøvere gjorde nesten hva som helst for å få komme i rampelyset. I Tyskland var det for eksempel en bulgarsk sirkusartist som hadde et navn som lignet på mitt navn, og han begynte å bruke navnet mitt fordi jeg hadde et så populært nummer. Jeg måtte stevne ham for retten.
Hvis du var bedre enn en annen, la han deg for hat og snakket forkleinende om deg. Hvis du ikke gjorde det så bra, ble din underlegenhet gjort større enn den var. Jeg kan huske to konkurrerende lag som gjorde hvert sitt trapesnummer. Det var så mye misunnelse og hat blant utøverne at den ene av dem delvis skar over en av wirene som det andre laget skulle benytte, slik at wiren røk under forestillingen og en av utøverne ble drept. Tenk på det — å begå mord for å forhindre at andre skulle dele rampelyset med dem!
I 1926 flyttet jeg sammen med Greda, en av mine medartister. Faren hennes truet med å drepe meg. Av den grunn forlot vi dette området og reiste sammen gjennom Orienten og langs grensen mellom Sovjetunionen og Iran. Vi opptrådte med russisk dans og akrobatikk i kabaretene. Og så, en kveld i 1935 da vi opptrådte og Greda så ned i forsamlingen, fikk hun nærmest sjokk. Hun så faren sin på første benk. Hun ble helt forstyrret og løp ut i garderoben og begynte å gråte. Jeg fulgte etter henne, og det gikk ikke lang tid før faren hennes stod utenfor døren. Jeg trodde han kom for å ta livet av meg, men i stedet sa han: «Jeg skal sørge for at dere blir gift her!»
Dagen etter gikk en utroper sammen med en parade av elefanter gjennom byen og kunngjorde at de to beste utøverne i sirkuset skulle gifte seg den samme kvelden i publikums nærvær. Tre sirkus som holdt til der i strøket, kom sammen og holdt en spesiell forestilling for anledningen. Hele byen var til stede i bryllupet.
En tid senere ble Greda svært syk, og i tre år gikk hun inn og ut av sykehuset. Og så, i 1941, mens jeg var et annet sted og opptrådte, fikk jeg et telegram med melding om at Greda var død. Noe som gjorde min sorg særlig stor, var det at jeg ikke hadde sett Greda på en stund og derfor ikke hadde kunnet dele den siste tiden med henne. Nå orket jeg ikke lenger å oppholde meg i Bulgaria. Derfor sluttet jeg meg til en luftakrobattrupp som reiste rundt i Europa.
Jeg opptrer for Hitlers soldater
På denne tiden raste den annen verdenskrig, og jeg begynte å opptre for offiserer i Hitlers hærer. En kveld opptrådte jeg også for Hermann Göring. Den kvelden falt jeg under opptredenen og fikk en muskelbrist. Göring lo så han nesten ikke klarte å stoppe. Han trodde at det hørte med til nummeret.
Den gang trodde jeg at jeg gjorde noe godt ved å underholde Hitlers soldater. Jeg visste at det var galt å slå i hjel, så jeg var ikke for krig. Men på den annen side trodde jeg Hitler var en god mann. Det var det inntrykk jeg fikk da jeg hørte ham tale. Jeg fikk det inntrykk at han måtte ha gode motiver. Etter at jeg hadde falt mens jeg opptrådte for Göring, og måtte ligge på sykehus i tre måneder, fikk jeg den samme behandling som tyske soldater. Jeg behøvde ikke å betale for den medisinske behandlingen.
Men jeg forandret oppfatning da jeg fikk kjennskap til massemyrderiene i konsentrasjonsleirene. Jeg kommer aldri til å glemme det jeg så den gang jeg underholdt offiserene i leiren Mauthausen. Etter hvert som vi nærmet oss, kunne vi se folk som stod ute. På avstand så de akkurat ut som skjeletter. «Hva i all verden skal dette bety?» spurte vi hverandre sjokkert. «Hvorfor behandler de disse menneskene som dyr?»
Senere anklaget nazistene meg for at jeg hadde lyttet til London radiostasjon. De planla å henrette meg. Men før de kom så langt, kom den amerikanske hær, og jeg gikk over til å underholde amerikanske soldater.
I 1945 traff jeg en pike som kom med et flyktningetog fra den østlige delen av Tyskland. Hun het Gerda. Vi giftet oss året etter og fikk senere en sønn.
Vi kommer til De forente stater
I 1950 oppfordret brødrene mine meg til å flytte til De forente stater. De arbeidet nå for Ringling Brothers’ sirkus. Jeg fulgte oppfordringen, og vi opptrådte sammen og ble kjent som The Three Ivanovs. Vi opptrådte i Radio City Music Hall i byen New York, Big Top i Philadelphia, Super Circus i Chicago og på fjernsynsshowene til Ed Sullivan og Jackie Gleason.
En gang jeg opptrådte i Toronto i Canada, falt jeg og brakk underarmen. Det var ikke første gang jeg falt. I Tyrkia i 1927, da jeg var 21 år gammel, var jeg med på et nummer der jeg holdt to menn med tennene mens jeg hang opp-ned i et tau som var bundet fast til føttene mine. Under en forestilling røk tauet plutselig så vi falt i bakken. Selv om jeg skadde nakken og skulderen min, opptrådte jeg igjen mindre enn en måned senere. Da jeg var omkring 27 år gammel, falt jeg igjen en gang jeg opptrådte i Wien. Den gangen brakk jeg underarmen igjen. Tre måneder senere var jeg tilbake i sirkuset.
Men nå begynte alderen å tynge. Jeg måtte forlate sirkuset. Jeg følte det som om det ikke lenger var noen mening med livet.
Da visste jeg ikke at jeg kort tid etter skulle komme til å få del i noe bedre enn den «berømmelse» jeg hadde nytt i manesjen.
Noe bedre
Gerda og jeg slo oss ned i byen New York, hvor jeg ble servitør på en kjent restaurant på Broadway, mens Gerda åpnet en gavebutikk. Vis-à-vis gavebutikken lå en av Jehovas vitners Rikets saler. Gerda ble nysgjerrig på alle dem hun så gå inn i og komme ut av salen, og kort tid etter begynte hun å studere Bibelen sammen med dem. Hun ble begeistret for det hun lærte ut fra Bibelen, og i 1958 ble hun døpt som et av Jehovas vitner.
Jeg stilte meg kritisk til den nye religionen hennes. Hun forsøkte å snakke med meg om det hun lærte, men jeg ville ikke høre. Særlig mislikte jeg navnet «Jehova» på Gud. Og så en dag viste Gerda meg dette navnet i min bulgarske bibel. For et sjokk det var! Dette navnet hadde vært der hele tiden, og jeg hadde aldri hørt det, heller ikke i klostret.
Jeg ble nysgjerrig. «Hvorfor tror disse menneskene noe helt annet enn de som tilhører andre trossamfunn?» lurte jeg på. «Bruker ikke alle Bibelen?» Når jeg drog til Rikets sal for å hente Gerda etter møtet, gikk jeg inn litt før møtet var slutt, og stilte meg bakerst i salen og lyttet. Det jeg hørte, fikk meg til å granske min egen tro.
Da jeg var i klostret, fikk jeg for eksempel vite at hvis jeg bekjente mine synder i kirken og gav penger, ville jeg bli tilgitt. Jeg trodde på dette og praktiserte det. Sirkuslivet var ikke akkurat den form for liv som gav meg den sterkeste tilskyndelse til å avholde meg fra synd, og jeg var med på spill om penger, drikking og umoral. Jeg trodde fullt og fast at når jeg gav penger til kirken og kom med en bekjennelse, ville det befri meg fra den dårlige samvittigheten jeg fikk på grunn av min livsstil.
Men det gjorde ikke det. Jeg spurte meg selv: «Hvorfor er jeg fortsatt ulykkelig?» På grunn av det jeg lærte på møtene og ved å høre på Gerda, begynte jeg å innse at jeg måtte foreta forandringer i mitt liv. Ja, jeg måtte forandre hele min tankegang.
I mellomtiden kjøpte vi et hus i Pennsylvania, og Gerda flyttet dit mens jeg fortsatte å arbeide som servitør en stund til, slik at jeg ville få pensjon. Jeg spurte et av Jehovas vitner om noen ville studere Bibelen med meg, og jeg gjorde raske fremskritt. Jeg sa ikke til Gerda at jeg holdt på med å studere, før en dag i 1968 da jeg ringte henne og fortalte at jeg skulle bli døpt uken etter. Hun ble overlykkelig, og dagen etter satt hun på en buss på vei til New York for å være sammen med meg.
Siden den gang har jeg hatt anledning til å forkynne Bibelens «gode budskap» for andre sirkusartister. Mange av dem kjente meg mens jeg bodde i Bulgaria. Da levde jeg et vilt liv, og de kunne ikke forstå hva som hadde fått meg til å forandre meg. Jeg har hatt mange anledninger til å fortelle om mitt framtidshåp for dem. Det går ut på å få leve i en rettferdig, ny tingenes ordning her på jorden. (2. Peter 3: 13) Gerda og jeg startet et bibelstudium med en tidligere sirkusartist, og hun og hennes seks sønner er nå Jehovas vitner.
I den tiden jeg var sirkusartist, var jeg lykkelig og tilfreds på grunn av den ære og berømmelse jeg oppnådde. Som en tjener for Jehova har jeg nå en indre tilfredshet og lykke som langt overgår sirkuslivets midlertidige ære, og jeg har et strålende håp for framtiden. I stedet for å få mange mennesker til å rette oppmerksomheten mot meg forsøker jeg nå å få andre til å rette oppmerksomheten mot Guds Ord, Bibelen, og det framtidshåp det holder fram for hele menneskeheten.