Kiritimati — formålet med vårt besøk

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT PÅ FIJI

KIRITIMATI er den største av de 33 øyene i Stillehavet som utgjør republikken Kiribati.a Øyas landareal — som er på omkring 388 kvadratkilometer — er like stort som alle de 32 andre øyenes samlede landareal. Det bor rundt 5000 mennesker på Kiritimati, mens det totale innbyggertallet på alle de øyene som tilhører Kiribati, er omkring 92 000.

Alle bortsett fra én av Kiribatis øyer er atoller, ringformede korallrev. Kiritimati er ikke bare den største atollen i Kiribati, men også den atollen i verden som har størst landareal!

Øya Kiritimati skiller seg også ut fordi den ligger så nær datolinjen. Folk der er blant de første som opplever begynnelsen på en ny dag, et nytt år og andre årlige begivenheter, for eksempel feiringen til minne om Jesu Kristi død.b

Denne avsidesliggende atollen er dessuten en av de viktigste hekkeplassene for sjøfugl i tropene. For ikke så lenge siden ble det sagt at det var omkring 25 millioner sotterner som hekket der med jevne mellomrom.

Fuglenes hemmelighet nå avdekket

Da den britiske oppdagelsesreisende kaptein James Cook oppdaget øya julaften 1777, var den ubebodd av mennesker. Den var imidlertid tilholdssted for en mengde fugler. Cook kalte øya Kiritimati, eller Christmasøya.c I mange år hadde øyas beliggenhet etter alt å dømme vært en godt bevart hemmelighet for alle unntatt fuglene.

En gang vi besøkte øya, tok en oppsynsmann fra Wildlife Conservation Unit oss med på en fascinerende rundtur. Da oppsynsmannen viste oss litt rundt nede på en strand, kom elegante, nysgjerrige silketerner flygende for å hilse på oss. Mens de kretset lekelystne over oss på bare en armlengdes avstand, fulgte de nøye med på alt vi foretok oss.

På bakken på den andre siden av stranden så vi en koloni av sotterner. Hundretusener av disse fuglene kommer til Kiritimati for å hekke. Når de kommer, flyr de dag og natt i flere uker som en virvlende, skvaldrende flokk over hekkestedene sine. De venter til alle fuglene har kommet, før de endelig slår seg ned for å bygge reir direkte på bakken.

Flygeferdige sotterner begynner på det lange trekket til havs når de er omkring tre måneder gamle. De vender ikke tilbake til land før det har gått mellom fem og sju år og de er klare til å hekke. I løpet av de årene de er borte, tilbringer de det meste av tiden i luften. De har ikke nok olje på fjærene sine til at de kan holde seg flytende på vannet.

Vi så svartnoddyer som satt i reir blant unger og uklekte egg. Disse sjøfuglene bygger reir til ungene sine. Men det gjør ikke silketernene. De plasserer eggene sine direkte på grener i et tre. Heldigvis blir ungene deres klekt ut med velutviklede føtter og klør som er akkurat passe sterke til at de klarer å holde seg fast. Vi blir umiddelbart betatt av disse lodne terneungene som klamrer seg til grenene. Foreldrene deres er også fortryllende små fugler med snøhvit fjærdrakt som står i sterk kontrast til det svarte nebbet.

På rundturen vår så vi også at en brunlire som satt og ruget på et egg i et skjermet område i nærheten, fulgte oss med et vaktsomt blikk. Den største av alle kjente kolonier av kilehalelire i verden holder til på Kiritimati. Øya utgjør dessuten en av de siste hekkeplassene for hvitstrupestormsvale og phoenixpetrell som man kjenner til. Blant de mange andre fuglene som hekker der, er rødhaletropikkfugl, maskesule, brunsule, rødfotsule, brunnoddy og fregattfugl.

Fregattfuglene svevde uanstrengt over hodene på oss og holdt en fantastisk oppvisning i akrobatikk når de stjal fisk i luften fra andre fugler og konkurrerte med dem om godbiter som fiskere kvittet seg med. Disse ferdighetene er en livsnødvendighet for fregattfuglene, for de legger seg vanligvis ikke på vannet. De har i likhet med sotternene en fjærdrakt som ikke har nok impregnering, og det to meter lange vingespennet deres gjør det dessuten vanskelig for dem å lette.

Vi fikk vite at en liten brun fugl som vi hadde sett tidligere, kalles sibirlo. Den er én av mange trekkfugler som benytter Kiritimati som et viktig stoppested for å ta til seg næring og overvintre etter den lange flyturen fra hekkesteder nord for polarsirkelen tusenvis av kilometer unna. Disse maratonflygernes ypperlige evne til å navigere leder dem til denne utposten, som ligger omkring 2000 kilometer sør for Hawaii.

Hvorfor vi egentlig besøkte øya

Vi pleide regelmessig å dra til Kiritimati, ikke for å se på fuglene, men for å være sammen med Jehovas vitner der. Vi støttet opp om møtene deres og samarbeidet med dem i forkynnelsen. Det at disse vitnene bor så isolert, byr på store utfordringer for dem. For noen år siden, da en bror plutselig døde, måtte for eksempel hans etterlatte kone selv holde begravelsestalen fordi det ikke var noen andre som kunne gjøre det. Hun ville at alle de tilstedeværende skulle få høre om Bibelens håp for de døde. — Johannes 11: 25; Apostlenes gjerninger 24: 15.

Bortsett fra tre utmerkede bibeloversettelser finnes det få bibelske publikasjoner på det lokale språket, kiribatisk. Jehovas vitner utgir imidlertid bibelsk litteratur på dette språket, for eksempel bladet Vakttårnet, som kommer ut i firefargetrykk én gang i måneden. Det overrasker mange, for det er færre enn 100 000 mennesker i verden som snakker dette språket. Slike bibelske publikasjoner gjør det mulig for den isolerte gruppen av Jehovas vitner å holde regelmessige møter og å forkynne det gode budskap om Guds rike, slik Jesus befalte. — Matteus 24: 14; Hebreerne 10: 24, 25.

Transport er vanligvis en utfordring for de besøkende. Men på Kiritimati kan man reise fra London til Polen via Tennessee på bare tre timer! Hvordan er det mulig? Banana, London, Paris, Polen, Tennessee og Tabwakea er fargerike landsbynavn som får en til å tenke på hvor noen av øyas første besøkende opprinnelig kom fra.

En gang vi besøkte øya, var det en vennlig lege som lot oss få bli med ham til Polen, noe som gjorde det mulig for oss å forkynne der for aller første gang. Vi skulle bare være der i to timer, så vi løp bokstavelig talt fra hus til hus for å få besøkt alle familiene. Alle dem vi kontaktet, satte pris på å få høre det bibelske budskapet vi kom med, og alle tok imot noe litteratur — som til deres store overraskelse var på deres eget språk!

Vi er fylt av varme følelser for disse hyggelige menneskene som bor på et så avsidesliggende sted som Kiritimati. De praktfulle fjærkledde skapningene på øya har også fått en spesiell plass i vårt hjerte. Kaptein Cook kan i sin tid ha følt at øya utelukkende var «for fuglene», men i dag er det mange mennesker der som er helt uenig i det. De har i likhet med fuglene gjort den til sitt hjem.

[Fotnoter]

[Kart på side 16]

(Se den trykte publikasjonen)

Kiritimati

Banana

Tabwakea

London

Paris

Polen

Datolinjen

[Bilde på side 16]

Fregattfugler

[Rettigheter]

GaryKramer.net

[Bilde på side 17]

Silketerne

[Rettigheter]

© Doug Perrine/ SeaPics.com

[Bilde på side 17]

Brunsuler

[Rettigheter]

Valerie & Ron Taylor/ ardea.com

[Bilde på side 18]

Vi forkynner sammen med Jehovas vitner på stedet

[Bilderettigheter på side 18]

GaryKramer.net