Tannpine — en smertefull historie

På torget i en by i middelalderen står en kvakksalver i flotte klær og skryter av at han kan trekke folks tenner uten at de kjenner smerte. Medhjelperen hans, som gir inntrykk av å være en engstelig pasient, går fram, og tanntrekkeren later som om han trekker en av tennene hans. Så viser han fram en jeksel med blod på, slik at alle kan se den. Folk med tannverk får snart mot til å skille seg av med både penger og tenner. Trommer og trompeter overdøver skrikene deres for at andre ikke skal bli skremt. Noen dager senere får noen alvorlig blodforgiftning, men da er kvakksalveren for lengst borte.

DET er få i vår tid som trenger å ty til slike svindlere når de har tannpine. Dagens tannleger kan kurere tannpine, og i mange tilfeller kan de forhindre at man mister tenner. Likevel er det mange som gruer seg når de skal til tannlegen. Et tilbakeblikk på hvordan tannlegene i sin tid lærte å lindre pasientenes smerter, kan hjelpe oss til å sette pris på vår tids tannlegekunst.

Det er blitt sagt at karies (tannråte) er menneskehetens nest vanligste sykdom, etter forkjølelse. Dette er ikke en sykdom som bare hører vår tid til. I det gamle Israel viste kong Salomo i sin poesi at eldre mennesker måtte regne med den ubehagelige skjebne å ha få tenner. — Forkynneren 12: 3.

Også de kongelige ble rammet

Selv om Elizabeth I av England var dronning, kunne hun ikke slippe unna tannpine. En tysker som var på besøk, og som så at hun hadde svarte tenner, sa senere at dette var «en defekt som det ser ut til at engelskmennene har, på grunn av sin omfattende bruk av sukker». I desember 1578 hadde dronningen forferdelig tannpine dag og natt. Legene hennes anbefalte at hun fikk verketannen trukket, men hun nektet, muligens fordi hun var redd for de smertene det ville medføre. For å overtale henne lot John Aylmer, biskopen av London, en av sine egne tenner, kanskje en som det var hull i, bli trukket mens hun så på. Det var ridderlig gjort, for den gamle mannen hadde få tenner å ta av!

På den tiden gikk vanlige folk som trengte å få trukket en tann, til en barberer eller til og med til en smed. Men etter hvert som flere fikk råd til sukker, ble tannpine vanligere, og etterspørselen etter dyktige tanntrekkere ble større. Det førte til at noen leger og kirurger begynte å interessere seg for tannbehandling. Men de måtte lære seg selv, for ekspertene voktet omhyggelig på sine yrkeshemmeligheter. Og det fantes bare noen få bøker om emnet.

Omkring hundre år etter Elizabeth Is tid var Ludvig XIV konge i Frankrike. Han var plaget med intens tannverk store deler av livet, og i 1685 fikk han trukket alle tennene i venstre overkjeve. Noen hevder at kongens tanninfeksjoner er forklaringen på den katastrofale avgjørelsen han tok da han det samme året bestemte seg for å undertegne et dokument som opphevet religionsfriheten i Frankrike. Denne handlingen utløste en bølge av forfølgelse mot religiøse minoriteter.

Opprinnelsen til den moderne tannlegekunst

Den innflytelse som Ludvig XIVs overdådige livsstil øvde på sosieteten i Paris, førte til at tannlegeyrket oppstod. For at man skulle gjøre lykke ved hoffet og blant sosieteten, måtte man ta seg godt ut. Etterspørselen etter falske tenner, som man brukte mer for utseendets skyld enn for at det skulle bli lettere å spise, førte til at det oppstod en ny yrkesgruppe — tannleger som hadde eliten som kundekrets. Den ledende tannlegen i Paris var Pierre Fauchard, som lærte å foreta operasjoner i den franske marine. Han kritiserte kirurger som overlot tanntrekkinger til inkompetente barberere og kvakksalvere, og han var den første som kalte seg tannlege.

I 1728 brøt Fauchard med den skikk å vokte på yrkeshemmeligheter og skrev en bok der han fortalte om alle de framgangsmåtene han hadde kjennskap til. Det førte til at han er blitt kalt «tannlegekunstens far». Han var den første som plasserte pasienter i en tannlegestol i stedet for på gulvet. Fauchard utviklet også fem instrumenter som kunne brukes ved tanntrekkinger, men han gjorde mye mer enn å trekke tenner. Han utviklet et tannlegebor og metoder for fylling av hull. Han lærte seg å foreta rotfyllinger og å feste en kunstig tann til roten. De tannprotesene han laget, var skåret ut av elfenben og hadde en fjær som holdt det øvre tannsettet på plass. Fauchard etablerte tannbehandling som et eget fag. Hans innflytelse nådde helt til den andre siden av Atlanteren.

Den første amerikanske presidentens pinsler

Omkring hundre år etter Ludvig XIVs tid slet George Washington med tannpine i Amerika. Han fikk trukket en tann nesten årlig fra han var 22 år gammel. Forestill deg hvor tøft han må ha hatt det da han ledet den amerikanske hæren under uavhengighetskrigen! Da han ble USAs første president, i 1789, var han praktisk talt tannløs.

Washingtons tannproblem førte til at han også led følelsesmessig, for det at han manglet tenner, skjemmet utseendet hans, og tannprotesene satt ikke ordentlig. Han var veldig bevisst på hvordan han så ut, opptatt som han var av at folk skulle ha et godt bilde av presidenten for en ny nasjon. Ettersom tannproteser på den tiden ikke var laget på grunnlag av avtrykk og avstøpninger, men var skåret ut av elfenben, var det vanskelig å holde dem på plass. Engelske gentlemen erfarte de samme vanskelighetene som Washington. Det er blitt sagt at deres tørre humor skriver seg fra behovet for å unngå å le høyt og avsløre sine falske tenner.

Det heter seg at Washington hadde tenner av tre, men det er nok bare en myte. Han hadde tannproteser laget av mennesketenner, elfenben og bly, men ikke av tre. Tannlegene hans fikk sannsynligvis tenner av gravrøvere. Noen tannhandlere fulgte også etter soldater i strid og trakk ut tennene fra de døde og døende på slagmarken. Tannproteser var derfor en luksus som var forbeholdt rikfolk. Det var ikke før i 1850-årene at tannproteser ble noe som vanlige folk kunne skaffe seg. Det ble mulig i og med oppdagelsen av vulkanisert gummi, som man begynte å bruke som basismateriale i protesene. Selv om Washingtons tannleger var blant de fremste i faget, forstod de ikke fullt ut hva det var som forårsaket tannpine.

Sannheten om tannpine

Fra gammelt av hadde folk trodd at det var små marker som forårsaket tannpine — en teori som holdt seg helt til 1700-tallet. I 1890 fant Willoughby Miller, en amerikansk tannlege som arbeidet i Tyskland på universitetet i Berlin, årsaken til karies, som er en vesentlig årsak til tannpine. En type bakterier som først og fremst får næring gjennom sukker, produserer syre som angriper tennene. Men hvordan kan man forebygge karies? Et svar på det kom for dagen ved en ren tilfeldighet.

I flere tiår hadde tannleger i Colorado i USA lurt på hvorfor så mange der hadde flekker på tennene. Til slutt fant man ut at årsaken var for mye fluor i drikkevannet. Men samtidig som forskerne undersøkte dette lokale problemet, kom de til å gjøre en oppdagelse som skulle få betydning verden over når det gjaldt å forebygge tannpine: De som vokser opp et sted der drikkevannet inneholder for lite fluor, har mer karies enn andre. Fluor, som forekommer naturlig i drikkevannet mange steder, er en av bestanddelene i tannemalje. Når drikkevann med lite fluor blir tilsatt fluor, slik at mengden blir ideell, kan forekomsten av karies synke med så mye som 65 prosent.

Dermed var mysteriet løst. Tannpine forårsakes først og fremst av karies. Sukker er en medvirkende årsak til det. Fluor bidrar til å forebygge det. Det er selvsagt fastslått at fluor ikke er noen erstatning for god rengjøring med børste og tanntråd.

Veien til smertefri tannbehandling

Før man hadde funnet noen bedøvelsesmidler, gjennomgikk pasienter store smerter ved tannbehandling. Tannleger hulte ut verkende, kariesangrepne tenner med skarpe instrumenter og hamret deretter varmt metall inn i hullet som fylling. Siden de ikke hadde noen annen behandling, gjorde de bruk av kauterisering dersom pulpa var infisert, det vil si at de stakk et rødglødende jernredskap inn i rotkanalen på den vonde tannen for å brenne vekk det syke vevet. Før det ble utviklet spesialinstrumenter og man begynte med bedøvelse, var også det å få trukket en tann helt grufullt. Folk utsatte seg for en slik tortur bare fordi det var enda verre å leve med tannpinen. Man hadde riktignok i flere hundre år brukt urtepreparater, for eksempel opium, cannabis og alrune, men dette kunne bare lindre smertene, ikke fjerne dem. Ville tannlegene noen gang kunne gi smertefri behandling?

I 1772 oppdaget den engelske kjemikeren Joseph Priestley dinitrogenoksid, eller lystgass, og kort tid senere ble det oppdaget at denne gassen hadde bedøvende virkning. Men det var ingen som brukte den som bedøvelsesmiddel før i 1844. Den 10. desember det året overvar Horace Wells, en tannlege i Hartford i Connecticut i USA, en forelesning der folk ble underholdt med lystgass. Wells la merke til at en person som under påvirkning av gassen skrubbet opp skinnebenet på en tung benk, ikke viste noen tegn til smerte. Ettersom Wells var en medfølende mann og det gikk hardt inn på ham at han påførte pasientene sine smerter når han behandlet dem, begynte han nå med én gang å tenke på å bruke lystgassen som bedøvelsesmiddel. Men før han gav den til andre, bestemte han seg for å prøve den på seg selv. Allerede dagen etter satte han seg i sin egen tannlegestol og inhalerte gassen til han mistet bevisstheten. Så trakk en kollega hans vonde visdomstann. Dette var en historisk begivenhet. Endelig kunne man få smertefri tannbehandling!a

Siden den gang har tannlegekunsten gjennomgått mange teknologiske forbedringer. Det har gjort at et tannlegebesøk i dag ikke trenger å være ubehagelig.

[Fotnote]

[Bilde på side 28]

En tannprotese (av elfenben) som tilhørte George Washington, USAs første president

[Rettigheter]

Med tillatelse av The National Museum of Dentistry, Baltimore, MD

[Bilde på side 29]

En kunstners framstilling av den første tannbehandling der lystgass ble brukt som bedøvelsesmiddel, 1844

[Rettigheter]

Med tillatelse av National Library of Medicine

[Bilderettigheter på side 27]

Med tillatelse av National Library of Medicine