«Jeg ble oppdratt som ateist»

PROFESSOR František Vyskočil ved Univerzita Karlova i Praha er internasjonalt kjent for sin forskning innen nevrofysiologi. Han var tidligere ateist, men tror nå fullt og fast på Gud. I et intervju med Våkn opp! forteller professor Vyskočil hvorfor han forandret mening.

Hvordan så du på religion før du begynte på din vitenskapelige karriere?

Jeg ble oppdratt som ateist, og faren min gjorde ofte narr av presteskapet. I 1963 gikk jeg ut av universitetet, der jeg hadde studert biologi og kjemi. Da jeg gikk på skolen, trodde jeg at evolusjonsteorien var forklaringen på livets mangfold.

Fortell oss litt om din vitenskapelige karriere.

Da jeg hadde tatt doktorgraden, studerte jeg nervesynapsenes kjemiske og elektriske egenskaper. Jeg studerte også nevroner, membranpumper, transplantasjon av vev og desensibilisering. Mange av resultatene er blitt offentliggjort, og noen artikler er blitt brukt som referansemateriale. Etter hvert ble jeg medlem av et vitenskapelig samfunn i Tsjekkia (Učená společnost České republiky), en forening av vitenskapsfolk som blir valgt av sine likemenn. Etter fløyelsrevolusjonen i november-desember 1989 ble jeg professor ved Univerzita Karlova og fikk tillatelse til å reise til Vesten for å møte kolleger, deriblant noen nobelprisvinnere.

Tenkte du noen gang på Gud?

Ja, på en måte. Noen ganger lurte jeg på hvorfor mange høyt utdannede mennesker, også noen av professorene mine, trodde på Gud – selv om de ikke gav åpent uttrykk for det på grunn av det kommunistiske regimet. Men jeg mente at Gud var en menneskelig oppfinnelse. Jeg ble også opprørt over grusomheter som ble begått i religionens navn.

Hva var det som fikk deg til å forandre syn på evolusjonen?

Det var da jeg studerte synapser, at jeg begynte å tvile på evolusjonen. Jeg ble veldig imponert over den utrolige kompleksiteten i de angivelig enkle forbindelsene mellom nerveceller. Jeg tenkte: «Hvordan kan synapsene og de genetiske programmene som styrer dem, ganske enkelt være et resultat av blinde tilfeldigheter?» Det var bare ikke logisk.

Så, tidlig på 1970-tallet, var jeg på en forelesning som ble holdt av en kjent russisk vitenskapsmann og professor. Han sa at levende organismer ikke kan være et resultat av tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg. En i forsamlingen spurte da hvor svaret lå. Professoren tok fram en liten, russisk bibel fra jakkelommen, holdt den opp og sa: «Les Bibelen – spesielt skapelsesberetningen i 1. Mosebok.»

Da jeg litt senere traff professoren i lobbyen, spurte jeg om han virkelig mente det han hadde sagt om Bibelen. Essensen i det han svarte, var: «Enkle bakterier kan dele seg cirka hvert 20. minutt og ha mange hundre forskjellige proteiner, som alle inneholder 20 typer aminosyrer ordnet i kjeder som kan være mange hundre aminosyrer lange. Hvis én og én gunstig mutasjon skulle føre til at bakterier utviklet seg, ville det ha tatt mye, mye lengre tid enn tre–fire milliarder år, den tiden som mange vitenskapsfolk tror at livet har eksistert på jorden.» Han mente at den bibelske beretningen i 1. Mosebok var mye mer logisk.

Hvilken virkning hadde det professoren sa, på deg?

Hans betraktninger i tillegg til min egen nagende tvil fikk meg til å ta opp emnet med flere religiøse kolleger og venner, men jeg syntes det de sa, var lite overbevisende. Så snakket jeg med en farmakolog som var et av Jehovas vitner. I tre år underviste han meg og min kone, Ema, i Bibelen. Det var to ting som overrasket oss. For det første at tradisjonell «kristendom» faktisk har lite med Bibelen å gjøre. For det andre at Bibelen, selv om den ikke er en bok om naturvitenskap, i virkeligheten harmonerer med sann vitenskap.

Har det at du forandret mening, hindret deg i din vitenskapelige forskning?

Overhodet ikke. Enhver god forsker, uansett hva han eller hun tror, må være så objektiv som mulig. Men troen min har forandret meg som person. Jeg som for eksempel var altfor selvsikker, hadde en sterk konkurranseånd og var overdrevent stolt over det jeg fikk til vitenskapelig sett, er nå takknemlig mot Gud for de evnene jeg måtte ha. Og jeg som med urette gav blinde tilfeldigheter æren for de enestående konstruksjonene i skaperverket, stiller nå i likhet med mange andre vitenskapsfolk dette spørsmålet: «Hvordan designet Gud dette?»

[Uthevet tekst på side 9]

Jeg . . . stiller nå i likhet med mange andre vitenskapsfolk dette spørsmålet: «Hvordan designet Gud dette?»