Skriftstedene lest med det rette ettertrykk

NÅR du snakker med andre om Guds hensikter, enten privat eller fra podiet, bør drøftelsen være basert på det som står i Guds Ord. Dette innebærer som regel at du leser skriftsteder, noe du bør gjøre på en god måte.

Det rette ettertrykk er forbundet med følelse. Skriftstedene bør leses med følelse. Tenk over noen eksempler. Når du leser Salme 37: 11 høyt, bør stemmen din gjenspeile glad forventning til den fred skriftstedet gir løfte om. Når du leser Åpenbaringen 21: 4, som sier at det skal bli slutt på lidelser og død, bør stemmen din formidle dyp verdsettelse av de enestående forholdene som er forutsagt der. Åpenbaringen 18: 2, 4, 5, som inneholder en inntrengende oppfordring om å gå ut av den syndige «Babylon den store», bør leses på en måte som får fram at dette er noe som haster. De følelsene du uttrykker, bør selvfølgelig være oppriktige, men ikke overdrevne. Hvor mye følelse du skal legge i lesningen, avhenger av selve skriftstedet og av den måten du bruker det på.

Legg trykk på de rette ordene. Hvis kommentarene dine til et bestemt vers bare dreier seg om en del av verset, bør du framheve denne delen når du leser skriftstedet. Når du for eksempel leser Matteus 6: 33, er det ikke naturlig å legge hovedtrykket på «hans rettferdighet» eller på «alt dette andre» hvis du har tenkt å gå nærmere inn på hva det betyr å ’søke riket først’.

I en tale på tjenestemøtet har du kanskje tenkt å lese Matteus 28: 19. Hvilke ord bør du legge trykk på? Hvis du ønsker å oppmuntre tilhørerne til å anstrenge seg for å starte hjemmebibelstudier, kan du betone «gjør disipler». Hvis du på den annen side har tenkt å drøfte de kristnes ansvar for å gjøre Bibelens sannhet kjent for innvandrere, eller hvis du ønsker å oppfordre enkelte forkynnere til å tjene der behovet er større, kan du betone «mennesker av alle nasjonene».

Ofte blir et skriftsted trukket fram som svar på et spørsmål eller som støtte for et argument som andre betrakter som kontroversielt. Hvis du legger like mye trykk på alle tankene i skriftstedet, kan det være at tilhørerne ikke klarer å se sammenhengen. Poenget kan være innlysende for deg, men ikke for dem.

Når du for eksempel leser Salme 83: 18 fra en bibeloversettelse som inneholder Guds navn, kan det at du legger hele trykket på ordene «Den Høyeste», føre til at en beboer ikke får tak i den tilsynelatende opplagte kjensgjerningen at Gud har et personlig navn. Du bør betone navnet «Jehova». Men når du bruker det samme skriftstedet i en drøftelse av Jehovas overherredømme, bør du legge hovedtrykket på ordene «Den Høyeste». Når du bruker Jakob 2: 24 for å vise at det er viktig at tro ledsages av gjerninger, kan det at du legger hovedtrykket på «erklært rettferdig» i stedet for på «gjerninger», på lignende måte føre til at noen av tilhørerne går glipp av poenget.

Et annet nyttig eksempel finner vi i Romerne 15: 7—13. Disse versene er en del av et brev som apostelen Paulus skrev til en menighet som bestod av både ikke-jøder og kjødelige jøder. Her påpeker Paulus at Kristi tjeneste ikke bare er til gagn for omskårne jøder, men også for folk av nasjonene, for at «nasjonene skulle ære Gud for hans barmhjertighet». Han siterer så fire skriftsteder som henleder oppmerksomheten på denne muligheten for nasjonene. Hvordan bør du lese disse sitatene for å få fram det poenget Paulus hadde i tankene? Hvis du merker av de ordene du skal betone, kan du merke av «nasjonene» i vers 9, «dere nasjoner» i vers 10, «alle dere nasjoner» og «alle folkene» i vers 11 og «nasjoner» i vers 12. Prøv å lese Romerne 15: 7—13 med trykk på disse ordene. Når du gjør det, trer Paulus’ resonnement klarere fram og blir lettere å få tak i.

Metoder for å betone. De ordene som overbringer den tanken du ønsker å framheve, kan betones på flere måter. De virkemidlene du benytter, bør passe til skriftstedet og til rammen rundt talen. Her følger noen forslag.

Betoning ved hjelp av stemmen. Dette innbefatter enhver forandring i stemmen som får de tankebærende ordene til å skille seg ut fra resten av setningen. Du kan legge trykk på disse ordene ved å forandre styrken — enten øke den eller dempe den. På mange språk kan en betone ved å forandre tonehøyden. Men på enkelte språk kan dette fullstendig forandre meningen. En kan framheve viktige tanker ved å senke tempoet. På språk der det ikke er mulig å betone ved hjelp av stemmen, må en benytte seg av det som er vanlig på det aktuelle språket, for å oppnå de ønskede resultatene.

Pausering. Dette kan du gjøre før eller etter at du leser den sentrale delen av skriftstedet — eller på begge steder. Hvis du gjør en pause like før du leser en hovedtanke, skaper det forventning. Hvis du gjør en pause etterpå, gjør tanken dypere inntrykk. Men hvis du gjør for mange pauser, er det ikke noe som skiller seg ut.

Gjentagelse. Du kan framheve et bestemt punkt ved å avbryte deg selv og lese ordet eller ordgruppen om igjen. En metode som ofte er å foretrekke, er å lese hele skriftstedet først og deretter gjenta de ordene som overbringer den tanken du vil ha fram.

Gestikulasjon. Både kroppsbevegelser og ansiktsuttrykk kan ofte bidra til at det blir knyttet mer følelse til et ord eller en ordgruppe.

Tonefall. På enkelte språk kan ord noen ganger leses i en tone som virker inn på betydningen og skiller ordene fra hverandre. Også her må en bruke skjønn, særlig når det er snakk om å anvende sarkasme.

Når andre leser skriftsteder. Når en beboer leser et skriftsted, kan det være at han legger trykk på gale ord eller ikke på noen ord i det hele tatt. Hva kan du gjøre i et slikt tilfelle? Det er vanligvis best å få fram meningen ved den måten du anvender skriftstedet på. Etter at du har redegjort for anvendelsen, kan du henlede oppmerksomheten direkte på de tankebærende ordene i Bibelen.