ASEKA

(Asẹka) [fra en rot som betyr «å grave om; å bearbeide (jord) med en hakke»].

En by i Sjefela, i den øvre enden av Elah-dalen. Man mener at den lå der hvor Tell Zakariyeh (Tel Azeqa) ligger i dag, 26 km nordvest for Hebron.

Byen omtales første gang i Josva 10: 5–11 i forbindelse med fem kanaaneerkongers samlede angrep på Gibeon. Josva og hans hær, som kom Gibeon til unnsetning, forfulgte de kanaaneiske hærene «helt til Aseka og Makkeda», en strekning på 30 km. Byen ble deretter tildelt Juda stamme. – Jos 15: 20, 35.

I kong Sauls regjeringstid (1117–1078 f.v.t.) samlet filisterne sine styrker mellom Sokoh og Aseka og lot tvekjemperen Goliat tre i spissen for dem. Da israelittene kom, stod de to hærene overfor hverandre på hver sin side av Elah-dalen inntil Davids overraskende seier over Goliat fikk filisterne til å flykte. – 1Sa 17: 1–53.

Da nasjonen ble delt etter Salomos død (ca. 998 f.v.t.), sørget kong Rehabeam i Juda for at Aseka og Lakisj og andre byer med strategisk beliggenhet ble befestet. (2Kr 11: 5–10) Utgravninger i Tell Zakariyeh har avdekket rester av murer og tårn, og på stedets høyeste punkt har man funnet vitnesbyrd om et citadell.

Da Nebukadnesars babylonske hærer inntok Juda rike (609–607 f.v.t.), var Aseka og Lakisj de to siste befestede byene som falt før Jerusalem ble inntatt. (Jer 34: 6, 7) Noe som øyensynlig bekrefter dette, er funnet av de ostrakaene (beskrevne potteskår) som kalles Lakisjbrevene. Brev nr. IV, som tydeligvis inneholder en beskjed fra en militær forpost til kommandanten i Lakisj, lyder i utdrag: «Vi holder utkikk etter signalene i Lakisj, i henhold til alle de anvisninger min herre har gitt, for vi kan ikke se Aseka.» (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J.B. Pritchard, 1974, s. 322.) Hvis dette brevet, slik det ser ut til, ble skrevet under babylonernes angrep, tyder det på at Aseka allerede var falt, og at det derfor ikke ble mottatt noen signaler fra denne festningen.

Etter at landet hadde ligget øde i 70 år, var Aseka en av de byene som ble bebodd på nytt, av de hjemvendte jødene. – Ne 11: 25, 30.